Svartdalspiggene, Langedalstindene og Mesmogtind (25.06.2016)

Vi tok morrabåten fra Gjendesheim så vi var ikke klar til avgang før klokka var 0915. Ikke akkurat alpin start men jaja, det blir jo ikke mørkt tenkte vi.

Piggene
Turen opp på Nørdre Svartdalspiggen gikk jevn og fint, noen snøskavler og litt tåke, så etter snaue 4 timer var vi oppe. Vi hadde begge vært på Store før så vi prøvde oss på en snarvei, så vi gikk litt tidlig ned i siden for å komme under toppen. Men det var ikke veldig smart fordi tåken lurte oss trill rundt. Så når vi trodde vi var forbi toppen og gikk opp på eggen kom vi opp der man normalt går ned. Jeg har bomma der en gang før også, ved å ikke gå nok tilbake når man går fra toppen. Da havner man inn i en renne som blir brattere og brattere. Til slutt er det klatring på noe som fint kan oppleves som grad 3. Derfor blir mitt råd at man går opp bakken mot toppen, når varden kommer til syne, ca 50 til 100 meter unna, så er det der man skal gå ned. Nede i siden ser man den markante veggen som stuper ned i fra Store og ned i steinura. Når vi så kommer rundt den denne veggen valgte vi å gå opp, der må man halvveis krype/huke seg ned igjennom et hull. Ikke gå der med mindre du er klar for litt utsatt klyving. På andre siden smaler eggen av og det så såpass hårete ut av vi valgte å gå tilbake og passere dette punktet på undersiden. Noen vil si det ikke er så gøy, men så bruker man jo litt tid på klyvingen også. Og tiden var viktig for oss denne dagen!

Langedalstind
Resten gikk fint og brått sto vi på Søre. Langedalstind lekte litt gjemsel da vi satte i vei, bare for å tøffe seg litt og vise hvor stor han er. Men bakken gikk fint og vips så nådde jeg dagens første 2000m topp. Nå hadde været blitt skikkelig fint og tåka trakk seg stadig lengre vest. Jeg mener klokka hadde blitt 1700 nå. Klyvingen ned til skaret syns ikke vi var fortjent en gul trekant så ikke vær redd for den.

Mesmogtind
Vi la igjen sekkene i skaret og satte kurs mot Mesmog. Det er en staut og majestisk koloss! Klyvepunktet er ganske loddrett og vi snuste litt rundt for å finne veien. Det er egentlig bare å holde til høyre og følge tydelig grus som er påvirket av trafikk. Tilslutt kom vi til en liten hylle og fine varder viste vei. Helt innerst står en stor ulvetann, kanskje 5 meter høy. Mange går opp før denne, på litt porøst fjell men fine tak. Vardene viser dog vei videre ned en liten avsats mot denne tanna. Bortom siste varde er det en renne som når vi var der var full av snø. Vi måtte over for å se etter flere varder men ingenting å se. Vi endte opp med å flise opp på det porøse fjellet, men dette kan nok oppfattes som litt utsatt for de som ikke er så vant. Men når vi sku ned igjen ble denne veien enda verre. Men så fikk jeg øye på vardene som fører ned mot denne tanna, og der var veien MYE enklere og mye mindre utsatt. Bak tanna står den stor stein også må man liksom svinge seg rundt et lite hjørne. Dette må være enkleste vei, særlig nedover. Ovenfor dette punktet kommer man opp til et punkt som er siste sprett før toppryggen. Trasig på høyre, grei på midten der jeg gikk, men kanskje enklere til venstre/bak deg når du står der. Vi var på toppen 1940.

Midtre og Søre Langedalstind
Vel fremme med sekkene i skaret var det mat og vann som sto på programmet. Deretter slapp vi oss litt ned i siden for å finne en vei ned mot breen og videre til sekundærtoppene. Litt trasig å finne veien pga mye smeltevann. Ikke særlig fristende å klyve nedover i en foss. Tilslutt fant vi en snørenne ganske langt mot vest som fortsatt var hel inkl en ganske staslig glipe mot fjellet og smeltesprekk. Vi kom oss ned, dog ikke uten litt flytting av løsgrus og snø både her og der :-)
Etter noen minutter labbing i våt snø var vi på Midtre og deretter Søre. Yeeeah! Klokka kunne vært rundt 2200 eller noe i den dur.

Da var toppene unnagjort og vi kunne ta fatt på hjemveien, Langedalen. Den var enkel men lang. Vi suste ned vestsiden på snøen mot det som trolig kalles Øvre Langedalstjern (?) 1673m og gikk på oppsiden av vannet. Problemfri passasje. Deretter opp i skardet og helt fullstendig tomme for energi og på hard snø runda vi kanten til en lysfest vi knapt har sett maken til. Solnedgangen hadde satt himmelen med Semeltinden i midten i brann. Vi heiv innpå 2 kjeks og labbet videre for å ta bilder. Blodsukkeret gikk rett til himmels og vi fikk tatt noen helt sinnsyke bilder av rød himmel og blåe fjell. Klokka var da 2330
Snøen i Langedalen ga oss god fart ut dalen, vi bomma litt med høyden nederst i Langedalen, vi gikk for høyt, men fant stien på østsiden til slutt.

Vel nede på Gjendebu var klokka blitt 0230 og konkluderte vi med 16 timer på tur, 7 8 pauser på ca 15 minutter, hele sju liter vann hadde vi begge drukket (rekord) og på Gjendebu var det full bryllupsfest! Det ble en dusj og 3 4 timers søvn før morrabåten heim. Vi følte oss heldige, det sprutregna på fredag og på søndag. Været på lørdag ble mye bedre enn meldingene som var preget av stor usikkerhet. Vi hadde håpet å klare å komme tilbake til Gjendebu til midnatt, men turen er krevende. Men når det ikke blir mørkt og været er bra, hvorfor stresse? Vi var ikke helt utslitte da vi kom frem så vi hadde nok disponert kreftene fint utfra turen og formen. Rett og slett en knalltur!