Jeg har en kusine som aldri har vært på fjelltur. Hun har flydd mye rundt i lavalpint terreng hver sauesanking og er vant til å gå utenfor sti, men hun har altså aldri satt sin fot på en fjelltopp. Da hun spurte meg om ikke jeg kunne ta henne med på fjelltur i sommer ble jeg i fyr og flamme og hadde hundre gode ideér. Endte tilslutt opp i Jostedalen - der man kan få seg mye pen utsikt uten at man nødvendigvis må gå så himla mange høydemeter. Jostedalen har også mange fine breearmer man kan gå inn til og kikke på dersom man skulle trenge noen "hvileturer", og Jostedalen har dessuten Jostedal Camping - en flott og rimelig campingplass med verdens triveligste innehaverske. Da vi kom fram til Jostedalen så vi fort at det lå litt vel mye snø på Vangsen til at fottur dit var en slagerplan, men den 300 meter lavere Myrhyrna (eller Myrhønna på lokalt) så tilstrekkelig framsmeltet ut. Jeg pekte den ut for kusine, og kusine syntes at det var en perfekt første fjelltopp.
Dagen etter ankomst la vi i vei i en begredelig værmelding som heldigvis ikke gjorde alvor av seg, og vi hadde skikkelig trua, kusine og jeg. Trua på utsikt. Det går bilvei opp i Vanndalen, noe som gjør at man tar unna en haug med høydemeter før man begynner å gå. De resterende 450 høydemeterne er enkle og greie, selv for en nybegynner. Fra
parkeringsplassen ved Vanndalsvatnet går det en umerket, men tydelig sti opp til skaret som heter Mannen, og denne fulgte vi. Vel oppe i skaret fortsatte vi omtrent halvannnen kilometer vestover ryggen, mens vi passet på å holde oss unna snøskavlene som hang utover bratta på nordsiden. Litt opp og litt ned et par-tre ganger og så stod vi på toppen av Myrhyrna. Der oppe er det skikkelig fin utsikt over Jostedalsbreplatået og brearmene som kommer ned i dalsidene. Nigardsbreen og Bergsetbreen er lett gjenkjenbare. Vi glodde en lang stund på utsikten før vi gikk et lite stykke ned til
trigpunktet på 1448. Det er vel verdt et besøk, for herfra får man flyfotoutsikt over Jostedalen, i tillegg til (nesten) alt det man ser fra toppen. Så gikk vi opp til toppen igjen og spiste kjeks og glodde mer på utsikten derifra. Kusine var minst like fornøyd med turen som meg. Eneste skår i gleden var at speilreflekskameraet på tragisk vis ble GLEMT igjen hjemme i Oslo, og jeg måtte ta til takke med mobilkameraet. Ikke bra! Mer kjeks og aktiv fortrengning av det faktum at jeg hadde fotoabstinenser. Fortrengningen var sånn halvveis suksessfull, og uansett var det skikkelig fint for øynene å se på både Vangsen, Jostedalsbreen og Lodalskåpa. Hurra for utsikt! Hurra for kusinetur! Måtte det bli flere av dem med tid og stunder. På ettermiddagen gikk vi inn i Krundalen og kikket nærmere på Bergsetbreen.
Benutzerkommentare