Både gale og riktige valg på Lomseggen - og invers tangens? (24.04.2010)

Lørdagens tur til Lomseggen ble en fantastisk, men slitsom skitur, og straffen for ikke å ha lest ”Helgesens bibel” på forhånd ble åpenbar.

At Flya var stengt kvelden før, ga en ekstra omvei om Gudbrandsdalen, og jeg overnattet i bilen like utenfor Lom sentrum. Jeg fant et sted på Trono-odden, rett over brua nordøst for sentrum; lite trafikk her: Gps 32 V 477682 6857412. Planen var å gå opp Lomseggen med skia på ryggen neste dag, men jeg så det lå en del snø i brattene, og var spent på forholdene.

Rundt kl 8 neste dag var været perfekt, og jeg kjørte inn til sentrum og opp i boligfeltet. (Ville spare noen høydemeter, for dem ble det nok mer enn nok av…) Traff på en kar og spurte om jeg kunne stå like ved husene øverst her, men han foreslo å kjøre opp grusbakken/traktorveien videre, og da gjorde jeg selvfølgelig det. Helt til 550 hm kom jeg, gps 32 V 476037 6856430.

På fin sti gikk det bratt oppover egga, men i blant hang selvsagt skiene seg fast i greiner og kvist og kvast. Verre var det at snøen tiltok ganske raskt, og jeg så først nå at stien gikk opp på høyre side av eggen, på nordsida (skyggesiden). Her ble det etter hvert bare snø og is, og fotsporene jeg hadde fulgt tok helt slutt. Det var svært vanskelig å sparke trinn, så tiden var moden for stegjern, som jeg heldigvis hadde tatt med meg i sekken. (Ofte har jeg tatt dette med på skiturer i høyfjellet, men ikke hatt bruk for det. Nå fikk jeg nytte av dem, og det til gangs!)

Den harde isen ble heldigvis mer og mer avløst av etapper med snø, men stegjerna føltes nødvendig hele tiden, for det var lite som hindret en lengre rutsjetur dersom man først skulle komme på glid. Egentlig føltes terrenget litt utsatt, og særlig med økende utsikt. Morgensola varmet, for ruta var fortsatt ikke kommet i skyggen, og svetten svei i øynene. Hvert 20. skritt måtte jeg ta av solbrillene og tørke svette, og gjenvinne oksygenbalansen. Dette var et blodslit, og snøfeltet sluttet jo aldri!

Etter 400-500 hm stegjerntråkking kunne jeg endelig skifte til ski og feller, tok en matbit, og kom meg så opp på selve eggen på 1250 meter. Da var det gått 2,5 timer fra start – langt mer enn forventet, og jeg var ganske så sliten i beina etter snøbakken. Det hadde helt klart vært lurere å vente med å gå opp her til lengre utpå våren, da snøen har smeltet! (Traff på en lomværing på vei ned fra Lomsegga seinere på dagen, som fortalte om en annen (og helt sikkert lettere) vei opp på denne tida; stien opp på høyre side av Sandåi, i nord. Han hadde hatt en grei fottur opp til tregrensa, og først tatt på skiene der hvor det flatet ut.) I "Helgesens bibel" står da også andre (og bedre) startpunkt opplistet for vintertur til Lomsegga...

Det var artig å gå eggen videre opp på Eggjapiken (1524m), men fra toppen av denne så jeg at det var langdrygt innover og opp til dagen mål; Lomseggen, eller rettere sagt Storivilen. Utsikten var flott, men stadig flere skyer trakk opp over Jotunheimen, og jeg lurte spent på om jeg fikk utsikt fra toppen. Det fikk jeg heldigvis, men vinden var nå ganske frisk imot, og planen om å ta med meg Moldulhøi ble skrinlagt. Det hadde tatt hele 6 timer å komme til topps, og jeg kjente litt for godt oppstigningen med stegjerna i beina, og det var straks slutt på drikke. (Hadde hatt med 3 l sportsdrikk, men jammen forsvant det fort i solsteika! Hvor mye har de med, de som går hele tinderekka på en lang dag?) Jeg manglet bare Moldulhøi på strekket helt fram til Midtre Hestbrepiggen, så det var svært ergerlig å snu, men i ettertid ser jeg klart at det var det riktigste valget jeg gjorde denne dagen!

Med vanlige fjellski (med stålkanter) er det en viss utfordring å kjøre nedover igjen også, og med vekslende is og snø og små fonner, må en ta det ganske med ro. Men det er rett og slett herlig å kjøre nedover i sola, med vinden i ryggen, og med panoramautsikt inn i Jotunheimen, der skyene trakk seg litt mer tilbake utover ettermiddagen.

Nede ved 1250 m var jeg ikke det ringeste i tvil om å ta på meg stegjerna igjen, og det kom ikke på tale om å løpe ned dette snøfeltet. Her skulle det være full kontroll på balansen, og et rolig og sindig tempo. Jo lenger jeg gikk nedover, desto mer overrasket var jeg over hvor langt jeg egentlig hadde tråkket for å komme opp. Hellingen på snøfeltet var svært jevn, og med ca 400 m fall på 750 meter, gir det vel en helling på 28 grader? (Invers tangens av 400/750 – er ikke det riktig?) Når man da støter på avblåste felt med skare hard av is, og ingen trær eller steiner vil stoppe en utglidning, er stegjern et must og balanse en fordel…

Etter 9 timer på tur sto jeg atter ved bilen, ganske skjelven i låra egentlig.