Husbyviktind - Den fullkomne kjegle (25.06.2016)

"Den perfekte tind"

Så var helgen kommet og vi skulle endelig gjøre en bestigning av den nydelige toppen med det flotte navnet, Husbyviktinden. En mer kjegleformet topp skal du lete lenger etter. Den blir omtalt som "Den perfekte tind".

Det var blandet vær i dag. Litt sol og delvis skyet. Avgangen fra Bodø ble litt sen, men hva er vel en klokke i Nord-Norge om sommeren? Her styrer man døgnet slik en vil.
Planen var å kjøre til Tårnvika og bli skysset over til Rørstad med båt. Vi skulle bestige toppen via sørvestryggen og tilbringe natten på en strand. Husbyviktinden er så utilgjengelig at en må ta både ferge og båt for å komme inn til foten av fjellet. Toppen ligger i Sørfold kommune og sør for Helldalisen (høyest i Steigen).

Tårnvika ligger nord på Kjerringøy. Turen ut hit er et eventyr i seg selv på solskinnsdager. Da vi nærmet oss, fikk vi øye på toppen. Akkurat nå hadde den en diger tåkedott over seg. Håper denne forsvinner, tenkte vi.

Vi ankom Kjerringøy rorbusenter og fant Kjetil i resepsjonen. Jeg hadde tidligere vært i kontakt med ham angående båt-transport til Rørstad. Han hadde ordnet en avtale med en kamerat som hadde båt ved kaien. Vi pakket med oss klatreutstyr, mat, klær og soveposer. Det var en flott båttur med nydelig utsikt i et spektakulært område. Deilig å kjenne den friske sjøbrisen også.

Vi gikk i land ved Straumsnesodden på vestsiden av Husbyviktind. Dette er det enkleste stedet en kan komme seg opp på ryggen ved Straumfjellet. Vi satt igjen en bag med utstyr vi ikke skulle bruke på fjellet. Deretter bar det avgårde oppover i den vegeterte lien. Her var det ingen sti. Ikke akkurat et veldig populært fjell det her. Det gikk greit å bane seg vei gjennom buskasset og etter litt klyving opp noen gressrenner, var vi over tregrensen og oppe på ryggen. Dette området er kjent for å ha flotte svaberg. Nydelig klyving opp disse. Kan tenke meg det er et helvete å ta seg opp her på vått føre.

Været var fremdeles fint. Delvis sol og varmt i luften. Sålen satt som skudd på svabergene oppover. Jo høyere vi kom opp på ryggen ved Straumfjellet, desto mer imponert ble vi av svaene. Rene drømmeland for klyving og svaklatring.

Vi ankom Straumfjellet og fikk etterhvert øye på Husbyviktinden. Et mektig syn. Den kom så brått på at det føltes som om noen dro gardinene fra et kinolerret. Det var lenger enn vi hadde sett for oss inn hit. Uansett et fint og lett terreng med flott utsikt. Tåkedotten hang fremdeles over toppen og vi begynte å innse at den ikke ville flytte på seg for vår del. Optimistisk som vi var, tenkte vi heller at vi skulle komme over skydekket og få en legendarisk opplevelse der oppe.

Vi kom inn til foten av selve toppen og kløv et lite stykke oppover. Skyene skapte fuktig og kjølig luft. Vi tok på sele og gjorde klart resten av klatreutstyret. Klatringen opp til toppen er på rundt grad 3+ og 4- store deler av ruten langs sørvestryggen. Vi brukte ett tau og startet på løpende mellomforankring. Sven Are gikk først. I starten var det helt greit oppover. Vi valgte et dieder lenger oppe. Dette var muligens litt vanskeligere enn grad 4, men ikke var det rett vei heller. Tynt sikret, men fin klatring.

Over diederet var det flott svaklatring videre. Velsikret og gode tak over alt. Vi byttet på å lede og sikret på vanlig måte enkelte steder. Henning Heyerdahl Tønsberg og co hadde opplevd en del vannsig nedover svaene under førstebestigningen den 30.07.1913. Dette gjorde klatringen særdeles vanskelig, men de løste det ved å ta av seg skoene og klatre barfot oppover. Tønsberg hadde også forhørt seg med en prest på Rørstad. Han fortalte at de skulle bestige Husbyviktind. "Dere kan jo forsøke, for dere klarer det ikke likevel" hadde presten svart. Det var ingen tvil om at denne toppen ble sett på som uovervinnelig i tiden før suksessen. William Slingsby omtalte Husbyviktind som et "monster" som ikke var mulig å bestige. Han snudde under sitt forsøk.

Det tok ikke lang tid før vi ankom tåkehavet og sikten var ikke lang. Det var så vidt jeg så ned til Sven Are på en av taulengdene. Det var ikke noen vanskeligheter noen steder. Klatringen vil jeg bare oppsummere som veldig gøy. Vi ble stadig mer imponert over dette blankpolerte fjellet.

Vi kom omsider opp på toppeggen. Denne er virkelig skarp og eksponert. Vi fulgte denne bort til varden på toppen. Enkelte topper kan se skarp ut på avstand, men likevel ha rikelig med plass. Husbyviktind er ikke en slik topp. Denne ser sylskarp ut på avstand, men den er også sylskarp når en kommer nærme. Ved toppvarden er det ikke plass til to personer i bredden. Eggen er vel rundt 50 cm bred her. På vei opp til toppvarden, passerte vi varden førstebestigerne laget. Denne ble bygget litt lenger vest for selve toppunktet. Grunnen til dette var at beboerne på Rørstad skulle se at toppen var besteget.

Vi tok en matbit og ventet på at tåken skulle lette. Noe "over the clouds" ble det altså ikke, men optimismen står ofte veldig sterkt på tur. Vi skiftet til tursko og så på klokken at vi hadde brukt mindre tid enn forventet opp. Da vi stod og skiftet, lettet skyene litt og vi så plutselig en mektig topp langt vekke over skydekket. Kanskje det blir litt magi likevel? Neida. Det ble med en liten smakebit. Dessverre ingen utsikt denne gangen. Vi startet på returen og vandret ned til en bunke med slynger lenger nede. Forsterket dette med en av våre egne. Kuttet løs og tok med meg en rusten owalkarabin som nå henger på veggen på rommet mitt som et minne fra turen. Vi tok en ca 50 meter rappell ned på et platå. Selvsagt kilte tauene seg. Jeg startet oppover på klemknuter, men det var såpass greit oppover her at jeg heller dro meg opp etter tauene i stedet.

Fikk løsnet tauene og rappellerte ned igjen. Vi bar tauene et lite stykke lenger ned til et nytt feste og tok enda en 50 meter rappell. Til slutt avsluttet vi med en rappell på rundt 40 meter ned til dit hvor vi startet klatringen. Totalt tre rappeller. Vi pakket sammen klatreutstyret og kløv ned til skaret. Herfra var det igjen en lang vandretur tilbake over ryggen ved Straumfjellet. Tåken lettet litt og vi fikk utsikt mot Rørstad langt der nede. En flott, men øde plass. Ingen veier, noen gårder enkelte steder og til og med en kirke. Inn hit kommer en ikke uten båt. Det er heller ingen fastboende der i dag. Sikkert ikke lenge siden de fikk elektrisitet her ute heller.

Vi kløv ned svabergene og fortsatte ned i buskasset vi hadde fulgt opp. Det var deilig å komme ned på stranden ved Straumsnesodden. Her skvulpet bølgene inn over den hvite sanden. Vi tok med oss bagen med resten av utstyret og gikk bort til Rørstad. Erik, båtføreren hadde sagt han kunne plukke oss opp på stranden her i stedet da det var enklere å legge til med båten.

Vi banet vi oss vei igjennom høyt gress før vi kom til kirkegården. Vi måtte selvsagt inn dit for å ta en titt også. Ikke den største gravplassen. Husene her var gamle og koselige, men hele stedet minnet veldig om et forlatt lite samfunn. Det er det jo igrunn også da det ikke er fastboende her lengre. Det var som nevnt ikke vei her. Kun hjulspor etter en gammel traktor. Veldig koselig sted.

På stranden fyrte vi opp et bål og åpnet hver sin pils mens Sven Are stelte istand middag/kveldsmat. Klokken var nå 01.00 og vi la oss etterhvert rett ned i soveposene på sanden. Først klatring på et vakkert fjell etterfulgt av bål, øl og strandliv. Litt av en luksus. En må bare elske nord-norsk sommer.

Eneste problemet vi nå hadde, var myggen. Den klarte å holde oss våken store deler av natten. Neste morgen våknet vi av bølgeskvulp i et fantastisk finvær. Litt av en utsikt å våkne opp til. Litt senere ble vi plukket opp av Erik med båten og ble kjørt tilbake til Tårnvika. Frokosten denne dagen bestod av pizza på Kjerringøy rorbusenter. Takk for en rå tur Sven Are.

Film fra fjell-prosjektet

GPS

Start date	25.06.2016 16:53 (UTC+01:00 DST)
End date	26.06.2016 00:30 (UTC+01:00 DST)
Total Time	7h 37min
Moving Time	2h 41min
Stopped Time	4h 55min
Overall Average	1.1km/h
Moving Average	3.0km/h
Distance	8.1km
Vertical meters	1,018m