Rundtur i Tafjordfjella (19.07.2016)

Idéen om Tafjordfjella kom i stand da vi fant ut at vi kunne kombinere årets fjellferie med en 30-årsdag vi var bedt i i Todalen. Tafjordfjella hadde to fordeler: det var på vei hjem, og det inneholdt en fylkestopp. Det siste der var ikke fullt så viktig for Paal som det var for meg, men begge hadde lyst å oppdage dette fjellområdet som ingen av oss hadde satt sin fot i før. Siden vi kom med bil la vi opp til en rundtur, med start og slutt på Tunga.

Tunga-Pyttbua

Tid i bevegelse: 2 t 30 min. Stopptid: 1 t 40 min. Distanse: 10,2 km Stigning: 416 m

Tunga er et fint utgangspunkt for turer i Tafjordfjella. På sommerstid kjører man på bilvei fra E136 hele veien inn til Tunga, og parkeringsplassen er diger. Har man glemt kontanter til bomveien er det ingen krise - på blankettene er det oppgitt et kontonummer man kan føre over bompengene (50 kr i 2016) til.

Vi startet altså turen på Tunga, i kveldinga, med Pyttbua som første mål. Vardet og merket DNT-sti hele veien. Over de våteste myrområdene var det bygget forseggjorte plankebrostier - noe som man kanskje umiddelbart kan synes er vel og bra, men som her til lands viste seg å være en skikkelig FELLE! Vi kom trippende over plankene som to bukkene bruse på vei til seters. Ante fred og ingen fare. Plutselig registrerte vi at det var litt vel mye luftaktivitet rundt beina på oss. Paal, som gikk først, var litt treigere til å oppfatte luftaktivitetens art og opprinnelse enn meg, som brått koblet over i vill fluktmodus og ropte: "Løp, løp, løp....LØØØP!" Det virket som en evighet før Paal reagerte, men snart løp vi så fort vi kunne videre over plankene mens en respektabel andel av vepsebolets illsinte innbyggere fløy etter oss. Under over alle under fikk vi ristet av oss forfølgerne uten å få ett eneste stikk, men heretter var vi ytterst oppmerksomme på hver en "felle-plankebrosti" som kom i vår vei. Tversoverplanker med luft under er sikkert en fin oppfinnelse for turgåere det, men skal man først ha noe nedi myra liker jeg enkle tømmerstokker bedre. Har jeg nå konkludert med. Resten av turen inn til Pyttbua forløp uten problemer, og hyttevaktene gav oss eget rom i sikringsbua siden vi ankom litt sent og det var vanskelig for oss å få oversikt over ledige sengeplasser i hovedhytta. Det var ikke oss i mot, for i sikringsbua var det mye roligere og folketettheten var ikke likeså klam.

Pyttbua-Veltdalshytta via Pyttegga, Høgstolen og Karitind

Tid i bevegelse: 6 t 50 min. Stopptid: 5 t 31 min. Distanse: 18,5 km Stigning: 1620 m

Denne dagen skulle det bli langtur over Pyttegga, Høgstolen og Karitinden. Fra Pyttbua går det en sti i retning Pytteggenden (vestover) som man kan følge et par kilometer. Stien går over i varding når ura tar over for vegetasjonen, men når man kommer opp på ryggen mellom Pytteggenden og Pyttegga er det egentlig ikke nødvendig å fokusere så himla mye på vardingen. Man skjønner hvilken retning man skal gå, og ura er ikke noe lettere langs vardingen enn andre steder - i alle fall ikke til å begynne med. På 1675-høyden får man fint utsyn over toppryggen til Pyttegga (så fremt sikten tillater det).

Omtrent midt på toppryggen lå det et stort snøfelt hvor det var tydelig at mange hadde gått, og som sikkert funka fint for oppstigning. Siden vi var enige om at oppoverur er bedre enn oppoversnø og nedoversnø er bedre enn nedoverur, satte vi imidlertid kursen ut mot høyre for å følge kanten av ryggen videre oppover. Der så det nemlig ut til å være fast og fint fjell. Det var det også. Og jammen var det et godt rutevalg, for utpå kanten der fant vi den fineste lunsjplassen jeg har vært borte i noensinne! En liten fjellhylle med trygg helling innover, stup rett ned i breen i front og Pytteggas nordflanke i sidesynet. Og det at vi måtte ta oss et par meter ned fra ryggen for å komme til hylla gjorde at vi ble kvitt kulingen som blåste sørfra. Det betydde at sola plutselig varmet noe helt inmari godt og pausen ble lang. Lang fordi det var godt å ligge barbeint i sola. Lang fordi det var så fin utsikt. Og lang fordi dagen uansett var lang, og fordi vi var på den fineste lunsjplassen i manns minne.

‹

›

Etter minst en time på fjellhylla satte vi kursen videre mot toppen. Et ca 200 høydemeter langt stykke ur igjen, og så var vi der. Toppen var diger og flat med én hovedvarde og en hærskare mindre varder. Den magiske 2000-metersgrensa var markert med rødt på varden, hvilket vil si at folk som er over én meter høye får varierende andeler av legemet sitt høyere enn totusen meter over havet. Om ikke det er bra nok, og man higer etter å få hele legemet til å være i denne høyden er det alltids en mulighet å stå på varden. Den er høy nok til det. Foruten å være én meter for kort til å være med i 2000-metersklubben er Pyttegga også kjent for å være den høyeste toppen i Møre og Romsdal fylke. Det var jo litt stas.

Videre fra Pyttegga hadde vi ikke helt oversikt over hvor det var lettest å gå. Søregga så bratt ut på kartet og derfor tenkte jeg at det var lurere å skrå ned mot Søre skaret fra toppen og omgå hele eggen. De første meterne nedover virket det som en god plan. Så ble det brattere. Varierende mellom grov ur, mindre grov ur og gruspartier og selv om størrelsen på steinen varierte, hadde ura som fellesnevner at den var løs. Tempoet sank drastisk i takt med at vi for all del måtte unngå å sette i sving store blokker for å unngå uhell. Det ble da heller ikke flere uhell enn det lille nestenuhellet jeg hadde da en diger helle seilte sakte inn i anklen min bakfra og klemte fast fjellstøvlen mot steinen som lå foran. Heldigvis tok fjellstøvlen av for det verste trykket, og med litt samarbeid fikk vi skjøvet steinhellen bakover slik at foten slapp fri. Etterhvert kom vi ned til et bratt og langt stup som strakk seg en 300-400 meter på tvers av sørflanken. Fra der vi stod kunne vi se at stupet minsket i omfang lenger øst, så da skrådde vi ned dit (se bildet under) selv om det var bittelitt feil retning.

Vi fant et sted å klyve ned ikke langt unna der stupet opphørte, og nå kunne vi rette kursen mot Søre Skaret igjen. Da vi kom dit kunne vi se at søregga endte i en bratt hammer. Det er sikkert mulig å klyve søregga uten tau, men da ville jeg nok ha gjort det nedenfra og opp første gang. Eventuelt ville jeg ha likt å vite om (eller hvor) det var utsatte passasjer. Strekket mellom toppen og Søre Skaret var det eneste litt smågufne ved denne turen, og det er mulig å gjøre det mer behagelig for seg ved å gå vestryggen en 500-600 meter tilbake den retningen man kom før man skrår ned til Søre Skaret (se bildet over). Det leste vi nemlig i en bok om Tafjordfjella som vi fant da vi kom fram til Veltdalshytta. Med tanke på hvor fast og fin vestryggen var, virker det som et fornuftig veivalg.

Videre opp til Høgstolen var det 300 nye høydemeter i helt uproblematisk ur. Topplatået var flatt og utsikten vid, og siden vinden hadde løyet og Karitinden så ganske langt unna ut, så tok vi oss en ny utstrakt pause i sola. Det var tilogmed en som duppet av litt og fikk seg en minilur.

På vei mot Karitind var det mye innslag av fast fjell, og særlig i området rundt Østre Høgstolen (som vi selvfølgelig måtte passe på å gå over) var det digre steinblokker og nesten litt labyrintaktig å ta seg fram. Kjempegøy! Hele veien hadde vi fabelaktig fjellutsikt på alle bauger og kanter. Den siste 150 høydemetersbakken opp til Karitinden var seig, men så var vi på toppen og der var det så fint at vi tok oss en ny langpause i sola. Det gjelder å benytte sjansen når man har muligheten.

Ned fra Karitinden tok vi sørvestryggen og her fikk vi hjelp av en god del snøfelt. GPS-sporet mener at vi har vært en svipp over breen, men jeg mener at vi ikke var det. Mulig at den har smeltet bort litt siden kartets opprinnelse. Eller at jeg tar feil. Uansett var det steinur som stakk opp øst for oss og med jevne mellomrom midt i kursen vår, så så veldig breete kan det ikke ha vært åkkesom. Også er det lurt å passe på at man ikke fortsetter på snøbakke rett uti det lille vannet sørvest for 1538-høyden. Vi gjorde ikke det, altså, men vi ble veldig oppmerksom på utglidningspotensialet da vi kom på nedsiden av vannet og så tilbake opp på fonna som hang utover vannkanten.

Etter at snøfeltene tok slutt var det litt småsvaete og artig terreng ned mot Viltløyfti. Der kom vi inn på den merkede DNT-stien mellom Pyttbua og Veltdalshytta og da var det bare en sjarmøretappe på 3,5 kilometer igjen. På Veltdalshytta var det inmari folksomt, men vi fikk plass på soveloftet, bak en madrasstabel i en liten nisje som kaltes "jomfruburet". Det var nesten det samme som å sove på et eget rom.

Veltdalshytta-Reindalseter

Tid i bevegelse: 3 t. Stopptid: 2 t 50 min. Distanse: 12,5 km Stigning: 246 m

Da Tafjordfjellturen ble planlagt var det meningen at vi skulle gå til Reindalseter via Tordsnose, men etter turen til Innerdalstårnet ble det tilløp til mytteri og etter nye forhandlinger gav jeg slipp på Tordsnose mot at jeg fikk beholde Pyttegga, Høgstolen og Karitinden. Dagen etter at vi kom til Veltdalshytta kjente kroppen at det egentlig var like greit. Vi latet oss oppi jomfruburet til folkehordene forsvant, og etter det disponerte vi hele kjøkkenkroken og alle langbordene til å lage dobbel porsjon med pannekakefrokost. Så tok vi oss en avstikker til Fieldfarehytta - et krigsminne som er vel verdt å få med seg. Vi badet flere ganger i vannet selv om det var iskaldt, akkurat som vi så for oss at sabotørene som bodde i bua der måtte ha gjort. Så gikk vi mot Reindalsetra og fortsatte hele resten av Tafjordfjellrundturen på DNT-stier.

Vi valgte korteste stien til Reindalsetra, som gikk gjennom Nedre Veltdalen, på nordsiden av Veltdalselva. Et lite stykke nedi dalen skiftet landskapet helt karakter, og vi gikk fra høyfjellsur til noe som minnet en hel del om landskapet i Aurlandsdalen. Bratt, og grønt, med små fossefall hist og her. Veldig pent, og veldig sommervarmt plutselig. Vi måtte dyppe hodet i fossefallene flere ganger for å ikke få heteslag der vi labbet avgårde i ulla vår.

Vi somlet skikkelig på denne etappen, og hadde en pausetid som var like lang som gåtiden selv om det bare var en 3-timers etappe. Likevel rakk vi fram til Reindalsetra akkurat i tide til å rekke en iskald øl før middagsservering.

Reindalseter-Vakkerstøylen

Tid i bevegelse: 7 t 50 min. Stopptid: 3 t 40 min. Distanse: 25, 3 km Stigning: 1342 m.

Tåka lå tett fra morgenen av, men den begynte å lette så fort vi hadde kommet oss et lite stykke opp bakkene fra Reindalseter. Flaks! Nå skulle vi gå den relativt lange etappen fra Reindalseter til Vakkerstøylen, med bein som allerede hadde rukket å gå noen kilometer og høydemeter de siste dagene. Først var det 300 høydemeter oppover langs Tverrelva, men da vi kom inn i Øvre Reindalen flatet det ut litt, og var veldig lettgått i en tre-fire kilometer.

Stien svingte deretter nordover opp mot Storløypfjellet. Før vi begynte på stigningen opp fra Småkoppvatnet hadde vi en pause ved elva hvor vi plasket med beina i vannet og spiste lunsj og godteri. Det var en skikkelig varm dag, og vi gikk i undertøyet bare. Når tilogmed jeg kan gå uten bukse, da er det varmt da!

Nå fulgte et langt parti med ur. Oppoverur. Steinblokkene var fine med god friksjon, og stort sett stabilt fastklemt i hverandre. Ganske lettgått ur, med andre ord. Nesten oppe ved Storløypet satte vi fra oss sekkene og tok oss en liten svingom innom toppen av Storløypfjellet. Det var bare 70 høydemeter ekstra, for toppen lå rett ved stien. Superfin utsikt derifra også egentlig.

Etter Storløypfjellet gikk stien nesten over Storløypet Nordvest- en liten fillehaug med varde på, før den fortsatte nedover mot Grøndalen. De neste to kilometerne bestod av nærmere 800 nedoverhøydemeter (størsteparten av strekningen i ur) og var mye mer slitsomt enn all oppoverhøyden vi hadde tatt hittil. Jeg snublet en gang og havarerte i ura med nakne knær, legger og lår og syntes brått at shorts var noe herk.

Ferden gjennom Grøndalen og Ulvådalen virket umåtelig lang og slitsom til å bare være 8 kilometer, men omsider kom vi fram til Vakkerstøylen og fikk vårt eget 6-mannsrom som vi ikke trengte å dele med noen som helst andre enn oss selv.

Vakkerstøylen-Tunga

Tid i bevegelse: 2 t 6 min. Stopptid: 9 min. Distanse: 8,1 km Stigning: 151 m.

Vi våknet til enda en fin og varm sommerdag. Denne dagen skulle vi bare gå tilbake til bilen og kjøre hjem til Oslo. Stien gikk på østsiden av Ulvådalsvatnet, som det heter på kartet, eller Hånådalsvatnet, som det heter på lokalt. Vi havnet i en ny vepsefelle over en av plankebrostiene, og denne gangen ble Paal stukket. Etter dette boikotet vi ytterligere "tilrettelegging" og pløyde oss trassig gjennom myra i stor bue rundt de neste fellene. Bedre våt på beina enn vepsebefengt.

En sommerdag i 1960 gikk det en rekke ras i fjellsiden omtrent midtveis mellom Vakkerstøylen og Tunga, og stien vekslet mellom å gå gjennom skog og over disse rassonene. Fascinerende å se hvor enorme mengder løsmasser som har kommet ned fra fjellet. Rasene er godt synlige på dagens kart, som vertikale vegetasjonsløse striper på rekke og rad midt i et ellers skogdekt område. Vi rundet av rundturen i Tafjordfjella med et bad i den krystallklare Ulvåa. Og det var den turen. Veldig fin, morsom og variert tur i veldig fint, morsomt og variert terreng.