Dufourforspitze - Alpenes nest høyeste (03.08.2016)  

Etter turen til Barre des Ecrins på mandagen brukte vi tirsdagen til forflytning. Vi nøt en lang morgen med kaotisk ompakking på parkeringsplassen og kjøring over til Italia. Som vanlig ble neste overnattingssted kjapt booket på nettet og så var det bare å rulle.
På veien dit tok vi oss tid til en McDonald's stopp til glede for Geir Arne og et bad i Lagio Maggiore på en offentlig og dertil svært forsøplet strand. Men vannet var deilig.
Til slutt landet vi i en sidedal til Domodossola, på Albergo Magenta. Et trivelig sted, men i en dal som bar preg av å ligge utenfor turismens hovedveier. Lite folk og ...
Vi hadde relativt tidlig etter Barre mer eller mindre stilltiende blitt enige om å prøve oss på Dufourspitze som neste topp. Heidi og Sindre ville tilbake til Frankrike og ha litt mer ferie som de kalte det :-) Så våre veier skiltes for nå.
Onsdag fortsatte vi mot Sveits, i retning Simplonpasset hvor våre pass ble gjenstand for grundig inspeksjon av Sveitsiske grensevakter, før vi omsider slapp inn i det vakre, men akk så dyre landet.
Deretter fulgte turistfella. Parkering i trang P-hus i Täsch. Stappfull shuttletog til Zermatt. Forsøk på å finne det vi manglet i Zermatt var vanskelig siden alle sportsbutikkene hadde siesta mellom 14 og 16 og de uansett nesten utelukkende hadde moteklær og ikke ordentlig fjellutstyr.
For å glede Geir Arne, tok vi en lunsj på McDonald's før vi svei av 80 CHF på Gornergratbanen opp til Rotenboden.

Enogenhalvdagstur til toppen av Sveits

Til Monte Rosa hytta

Husker ikke helt når vi ankom Rotenboden, 16? Spiller ingen rolle. Været var ok, litt skyer men også mye fine fjell å se. Liskamm, Breithornryggen og deler av Dufourspitze og Nordend. Stien bortetter fjellsiden under Gornergrat var lettgått, men ikke 100+ % trygg for steinsprang fra oven. Men nedgangen til Gornergletscher ble mer spennende. Først en loddrett dobbeltstige på ca. 20 hm og senere en noe skummel smått forfallen plankebro mellom fjellet og breen. Midt på var det 4-5 meter rett ned i sprekken mellom fjell og is, og det var ingenting å holde i. En av isskruene som holdt broen var poppet ut. Jaja. Vi tok på oss stegjern siden det var is på andre siden og stabbet forsiktig over. Videre fulgte en uryddig labyrintlignende rute over den grusdekte breen til utsteget en km lenger sør. På en måte var dette den mest uryddige delen av hele turen, og av de mer knotete merkede ruter jeg har gått.

Vi hadde med oss soveposer og liggeunderlag, og hadde meint å bivuakkere på fjellet et stykke ovenfor hytta, men vi tok en liten pause på terasen da vi ankom den forseggjorte Monte Rosahytta. Vi hadde ikke vært lenge før en Sveitserdame, litt myndig i blikket, kom ut og lurte på om vi skulle overnatte. Jeg sa vi ikke visste ennå, før hun ramset opp ei regle om hvor forbudt det var å sove ute og alt mulig annet og truet med at politiet lusket rundt og bøtelag folk med mere.
Sekken hadde allerede stått lenge på terassen og skrotten begynte å stivne. Tanken på å rusle videre svett og kald fristet mindre, og som en beskjeden lovlydig nordmann (snakker ikke for hele gruppa her) svirret tankene inn på bivuakkbailing. Men minusnatta på Refuge des Ecrins satt i, så jeg spurte om vi mot betaling kunne sove på terassen, eller i en av hengekøyene som hang her ute. Men det var "Nicht möglich".

Det blei litt rådslagning, og vi endte opp med å bite i den dyre Sveitserosten og bo på hytta. Rommene var i det minste fine, sengene ikke så ursmå, og både jeg og Øyvind fikk ansiktsplass mot et åpent vindu.

Planen ble å droppe den nær sagt verdiløse alpefrokosten og komme oss av gårde en halvtime før de andre. Flaskehalsing var vi jo allerede litt oppgitte over og lei av.

Alpestart så tidlig som bare det

Frokost ble servert kl. 2 på hytta. Det er nesten 2000 høydemeter opp til toppen og man trenger en del timer normalt. Vi stod opp litt før 2 og snek oss forbi frokosten og ut i natta. Geir Arne gikk mest foran og søkte merkingen, og til tross for at vi mistet den av og til, var vi aldri langt fra ruta og kom oss opp ryggen mot Monte Rosa Gletscher noenlunde riktig.
Etter hvert var det en økende mengde hodelykter halsende etter oss. Vi følte oss litt småjaget. Vi passerte også både normalt bivuakkerende og teltende lag oppover mot breen som åpenbart hadde fått være i fred for politiet. De hadde kanskje ikke møtt den bistre hyttervertinna?
Ut på Monte Rosa Gletscher havnet vi nok litt feil, og det ble ganske oppsprukket etter hvert. Vi tok på tauet her, eller gjorde vi ikke? Før eller siden kom det i alle fall på. Vi skjønte på noen lykter bakfra at vi trolig skulle vært lenger mot høyre og traverserte over, på snøbroer og isrygger. Nå gikk det ikke lenge før en duo med god fart tok oss igjen, og snart et par guidegrupper. Bortsett fra den franske "superduoen", holdt vi noenlunde tritt med de andre taulagene videre oppover mot toppryggen.
Været hadde vært upåklagelig med stjerner og skudd og kvasse silhuetter hele tiden, og det holdt seg slik nå som grålysningen gradvis seg inn rundt 3800 moh.

Dufourspitze vestryggen

Vi hadde noen små pauser og fotograferte litt innimellom. Dessuten merket vi gradvis høyden litt så det passet seg gjerne med småpauser. Vi var nå på 4. eller 5. plass blant taulagene og alle så langt fulgte ruta mot vestryggen og ikke alternativruta i retning Silbersattel, så da valgte vi stilltiende det samme.
Etter et parti forholdsvis slakt bratnet det litt mot en markert sadel på vel 4000 moh. Vi passerte ei bregleppe uten problemer og deretter ble det bratt (30-35 grader). Ikke så mye i betydning skummelt, men mest i betydning slitsomt. Jeg som gikk først i tauet klarte etter hvert ikke å gå jevnt uten stopp og måtte ta en kort stopp omtrent hvert 50. skritt. Et lett trykk i hodet føltes og en lett svimmelhet. Ellers gikk alt strålende. Etter denne kneika kom vi for alvor ut i sola og etter litt lett nærmest horisontal klyving kom vi til ei kort flate på snøeggen. Her valgte vi å ta en litt utsatt frokost. Herlig.

Videre fulgte en ny bratt snøbakke som toppet ut på snaut 4600 moh vil jeg tippe. Jeg hadde det egentlig veldig bra, men på den smale eggen irriterte det meg at jeg følte meg lett ustø og svimmel.

Selve toppryggen husker jeg ikke så mye av, annet enn at det egentlig var ganske gøy. Vi satte løpende mellomforankringer og jobbet oss bortover. Det var stort sett veldig lettklyvd, men ganske luftig til vi kom til et hakk nærmere toppen. Dette var angivelig cruxet. Her måtte jeg litt ut til venstre med laaangt ned på under meg og så opp et drag. Draget var stort sett snøfylt, så det gjorde kanskje enklere? Stegjerna satt i alle fall godt. Litt trafikk var det også, men det løste seg ganske greit i dag. Litt senere var det et minicrux til, en lettklyvd hammer (grad 2?) på ca. 4 meter og vips var vi oppe.

Nydelig "topptime" for to og hat for tredjemann

Vi fikk nå toppen for oss selv og breiet oss ut ved korset. Vinden som hadde vært både kald og følbare nede på ryggen. glimret her med sitt fravær. Det var rett og slett godt og varmt. For en plass å skue utover verden!! Vi hadde vurdert å gå ned til Silbersattel, men siden alle de andre lagene hadde snudd og knapt noen hadde kommet opp der, droppet vi det. En rute imidlertid som var populær var den fra Margheritahytta. Den er gradert litt harder, men er solvendt, kanskje det er det som gjorde susen. Det kom i alle fall mange som traverserte over mot vestryggen den veien.
Mens jeg og Geir Arne hadde det ganske topp, hadde Øyvind det mindre bra. Han var rett og slett ikke i slag, men Øyvind presser på og gir seg ikke, kanskje han burde gjort det? Egentlig ikke, nå er jo toppen i boks, men resultatet var at han så ut som et lidende gjenferd der han satt på toppen og skalv. Han fikk låne ullhoodien min utenpå jakka si, og så dyttet vi i ham litt godteri.
Etter hvert kom det to brødre fra Østerrike som vi skravlet en stund med, og vi ble enige om at de skulle begynne nedstigningen før oss, så de slapp å vente så mye.

Ivan, flaskepost og mye annet

På vei ned eggen tok vi igjen et russisk føle som bestemte seg for å snu. De lurte på hvor høyt de var, og da vi sa ca. 4600 moh, virket de veldig fornøyde. De sikret mye, og en som het Ivan ble hele tiden tilsnakket. Det gikk i "Ivan!" "Ivan!" "Ivan!" stadig vekk. De var imidlertid hyggelige og slapp oss forbi. Da de forsvant bak neste bakkekam så vi ikke noe mer til de når vi snudde oss tilbake.
Øyvind som slengte ut et lidelsens stønn i ny og ne, klarte å miste halvannenlitern sin ned snøflanken mot nord. Det var et sterkt argument mot utglidning og se på denne flaskeposten som skjøt fart ned den mellom 50 og 60 grader bratte flanken. Den nærmet seg en gapende bresprekk, men en liten hevelse i forkant gjorde at den tok sats og fløy over og fortsatte ut av syne for oss.
En stund senere skulle vi ha pause. Øyvind var nok ikke helt med stakkar, sjuk og skral som han var stakkar, og neimen sendte han ikke ut en ny flaskepost på tur. Denne gangen var det ikke bratt, men snøen var hard og flaska glatt, så den forsvant uti flaskedepotet på Monte Rose Gletscher den også.

Vi droppet etter hvert tauet, og jeg sprang i forveien, mens Geir Arne holdt seg diplomatisk i midten mens Øyvind tappert stokket beina sine nedover. Helt på slutten tok vi på tauet over noen litt tvilsomme snøbroer, før slitne bein måtte stokkes ned steinrøysa til hytta.
Etter kort betenkningstid bestemte Øyvind seg for at han ikke orket å gå ut til banen og måtte bli igjen sjuk og elendig på hytta. Jeg og Geir Arne gjorde oss etter hvert klare for siste etappen, og vi avtalte at Øyvind måtte være særs forsiktig og at han skulle ringe eller sende melding når han gikk fra hytta og når han var fremme ved Rotenboden.

Det gikk greit tilbake, og nede på breen møtte vi tre stykker, en ung gutt som virket å ha en blanding av ecstasy trip og adhd. Han sang, sprang rundt på breen i joggesko og var over alt som en virivelvind. Med seg hadde han en mann og en dame, foreldrene?
Da jeg og Geir Arne hadde karret oss over angstbroa med stegjern, kom han springende i joggesko i en bue inn fra breisen og, springer, sjangler, småsnubler ned broa. Jaja.
Opp mot Roteboden kjente jeg godt at jeg var sliten og Geir Arne, seigmann, seig fra og kom frem noen minutter før. Spreking den karen.

Heldige med været

Været hadde dratt seg til, og så ganske skummelt ut på returen, men først da vi kom frem til parkeringshuset i Täsch braket det for alvor løs, og hele kvelden striregnet det. Vi kjørte til hotellet vårt i Saas Grund og gikk rimelig fornøyde til sengs.

Øyvind plukket vi opp i Täsch dagen etter, etter en tur til en rød nål ved Simplonpasset.

Flere bilder

Kart

Start date	03.08.2016 15:26 (UTC+01:00 DST)
End date	04.08.2016 18:59 (UTC+01:00 DST)
Total Time	27h 32min
Moving Time	11h 03min
Stopped Time	16h 28min
Overall Average	0.9km/h
Moving Average	2.4km/h
Distance	26.0km
Vertical meters	2,402m