Femundshelg (05.08.2016)

Femundsmarka var et bra tilfluktssted når lavtrykk og flom truet resten av Østlandet. Vi gikk stien fra Elgå inn til den betjente DNT-hytta på Svukuriset i kveldinga, og selv om det mørknet underveis kom vi oss helt fram uten å måtte ty til hodelykt. Det er lite stas å rote rundt på rom etter rom etter at folk har lagt seg, men det slapp vi, for vi hadde ringt et par timer i forveien og kartlagt hvilket rom vi kunne få. Vi var framme i 23-tida.

Dagen etter ble det dagstur til Stor-Svuku og småtoppene øst for, samt Litl-Svuku og Revlingkletten. Til Stor-Svuku gikk det merket sti hele veien opp, og derfra gikk vi våre egne veier bort til Revlingkletten og litt forbi. Mye kartlavbekledd ur, lange mose- og grusflater og en artig kløft i Sørbekkdalen. Ellers så vi jevnlig reinsdyr, et par halvvoksne rypekull og en hel bråte med røsslyng.

Ellers var det stas at Elgpiggen var synlig hele dagen, for bakenfor den ligger Spekedalen og hytta. En annen ting som var stas var at det ikke var mygg. Eller knott. Totalt atypisk for dette området på denne tiden av året, men det var ingen katastrofe for oss.

Ikke så lenge etter at vi hadde vært på Litl-Svuku ble det skikkelig mye blå himmel og sol, men vi så godt at det var mørkegrått i horisontene. Vi var virkelig på rett sted til rett tid. Haha. Fryd og gammen.

Dagen etter satte vi nesa mot Elgå igjen, bare at vi gikk om Elgåhogna i stedenfor å gå samme vei som da vi kom. Elgåhogna er kommunetoppen til Engerdal. For å komme oss dit fulgte vi først merket sti til enden av Revlingsjøene før vi gikk av stien og siktet oss inn på nord/nordøstryggen av Elgåhogna. Like før toppen kom helgas eneste 10-minutters regnbyge. Da så vi ikke stort annet enn tåke fra den digre varden på toppen. Det gikk bra.

Ned fra Elgåhogna går det en merket sti ned til Hammarvollen i vestlig retning, men den fant vi ikke før vi var kommet ned til bekkedalen 500-600 meter fra Mosastøten. Det gikk greit å gå ned i løsura også. Mitt antikke kart mente at det gikk sti fra Hammarvollen og videre til Elgå, men det var ikke den nyeste utgaven av "Femunden Nord"-kartet enig i. Det viste en vinterløype som bare gikk deler av strekningen, men ingen sti. Da vi kom ned til Hammarvollen var det imidlertid malt røde sirkler på steiner og trær langs noe som var til forveksling likt en sti. Stien vedvarte hele veien til Elgå, og hypotesen vår ble dermed den at noen i nyere tid har merket opp igjen stien som var på mitt eldre kart. Det var en god idé. Stien var dessuten full av modne blåbær. Mmmmmm!