Bjørndalstraversen (20.08.2016)  

Denne turen har jeg og min yngre bror Jonas snakket om i lengre tid, men det har aldri klaffet med været når vi begge har hatt anledning til tur. Denne helgen viste først lovende, men så stadig mer usikker værvarsling. Fredag og halve lørdag så bra ut, men så skulle det komme kraftig vind og regn fra rundt midt på dagen. Vi hadde opprinnelig tenkt å sove i telt ved bilen, men for å gi oss selv bedre værmarginer bestemte vi oss for å dra med oss sovepose og liggeunderlag og ta en overnatting under åpen himmel en plass oppi lia.

Så fredag kveld, litt over klokken ni når solen allerede var i ferd med å gå ned, la vi i vei fra parkeringsplassen ved bommen i inngangen til Muradalen. Etter å ha fulgt grusveien en knapp kilometer tok vi av til venstre langs noen steingjerder og fant raskt stien som snor seg bratt oppover i skogen. Med både diverse overnattingsremedier og klatreutstyr i sekken og raskt forsvinnende lys ble det ganske seigt oppover her.

Ca halv elleve var vi kommet opp på drøyt 800 moh og begynte å få nok for kvelden. Her møtte vi overraskende nok to andre karer som hadde akkurat samme planen som oss. Den eneste forskjellen var at de hadde tatt med seg telt også som de skulle plukke med seg på returen. Fordelen med dette var at de slapp å bare soveposer og kokeutstyr over traversen, men ulempen var drøyt 200 ekstra høydemeter på returen.

Reveljen gikk litt før halv seks neste morgen, og etter en kaffe og noen brødblingser var vi klar til avmarsj kl seks. De to andre karene var ikke helt klar enda, så det ble det siste vi så til dem. Det var hardt å begynne dagen med 600 høydemeter offpist opp til Andersfjellet, men det hjalp godt på humøret å få se dagens første solstråler treffe bl.a. Ulvanosa i sør og ikke minst at vi foreløpig ikke så noe til regnværet som skulle komme utover dagen.

Vel oppe på Andersfjellet fikk vi endelig første glimt av Bjørndalstindane og ryggen opp mot denne. Jeg hadde lest på forhånd at det skulle være litt klyving opp her, men ble likevel litt overrasket over hvor bratt og smal ryggen var. Når vi kom helt bort til foten av den siste stigningen så vi imidlertid et tydelig tråkk som gikk litt ut i vestflanken og valgte å følge dette. Denne «stien» som også innebar forholdsvis bratt klyving tok oss forbi den bratteste delen før den svingte seg opp på ryggen igjen. Herfra var det grei skuring bort mot varden og det høyeste punktet på Bjørndalstindane som vi ankom litt før kl åtte.

Så langt på turen hadde vi enda ikke sett noe til selve traversen som hadde ligget skjult bak Bjørndalstinden. Derfor føltes det litt brutalt når vi nå uten forvarsel fikk slengt hele traversen rett i fleisen. Spenningen steg umiddelbart et par hakk, mens lysten på tørre brødskiver gikk i motsatt retning. Jeg hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å tvinge nedpå litt næring likevel mens vi sugde til oss det fantastiske landskapet som bredte seg ut i alle retninger. For en utsikt! En herlig miks av Rosendalsalper, bre, fjord og hav.

Men det tok ikke lang tid før vi ikke klarte å vente lenger. Nå skulle det traverseres! Vi begynte ganske bratt nedover noen store steinblokker mot sør, og holdt oss i sørsiden (til høyre) til vi kom bort i skaret mellom de to prominente puklene på første delen av ryggen. Så bar det opp på pukkel nr 2, først litt i siden og så opp igjen på ryggen nærmere toppen. Nå var vi begynt å komme i siget og lot oss ikke affisere av det var begynt å bli adskillig mer luft på begge sider.

Ned fra pukkel nr 2 var det bratt. Et par punkter som måtte baklengsklyves. Vi holdt oss stort sett oppå ryggen, men av og til litt ned i en av sidene. Etterhvert avtok brattheten, men bare for å bli erstattet av tiltakende smalhet. Det var flere temmelig luftige passasjer, men ingen av dem føltes veldig eksponert. En plass balanserte vi over en flat og smal steinblokk, kanskje 30-40 cm bred, med betydelig luft på begge sider. Sånn fortsatte det en liten stund, helt til vi kom bort til der hvor ryggen med ett reiser seg rett opp.

‹

›

Vi hadde forberedt oss godt nok til at vi ikke trengte å lure på ruten videre og fortsatt direkte ut i høyresiden langs noen smale gresshyller. Her gikk det en overraskende tydelig sti som var grei å følge bortover. Som vanlig har føret mye å si på en sånn tur, men spesielt denne siden kan jeg tenke meg er litt guffen når det er vått og sleipt. I dag var det imidlertid plankekjøring og vi fulgte stien helt til endes før vi svingte oss oppover mot ryggen igjen. Nå ventet drøyt 100 høydemeter med bratt klyving. Denne delen av traversen var kanskje den mest krevende med flere små opptak som måtte foreseres på vei opp igjen på ryggen. Nå skal det nevnes at akkurat her var ikke veivalgene like åpenbare som tidligere, så det er fullt mulig vi ikke fant den letteste veien.

Men direkte vanskelig var det aldri og etter en liten stund var vi kommet oss opp og vi kunne se varden på Juklavasskruna noen få hundre meter unna. Vi fortsatte bortover ryggen som nok en gang ble smalere og smalere helt til vi bare var noen titalls meter fra varden. Her var det et markant hakk i ryggen som vi riktignok var forberedt på, men som likevel kom litt brått på. Løsningen, som egentlig gav seg selv, var å klyve seg litt ned i nordstupet (venstre) og så ta et litt eksponert flytt over hakket. Igjen var det gode tak, men her skal man definitivt ikke falle. Nå var det bare å klyve seg de siste metrene bort til varden før vi kunne feire vel overstått travers.

Været var fortsatt strålende, men det hadde begynt å bygge seg opp en front over Folgefonna så vi var godt fornøyd med å ha kommet så langt allerede. Etter en kort pause tok vi fatt på returen. Vi hadde planer om å fullføre hele «hesteskoen» og komme oss ned igjen i Bjørndalen via Bjørndalsnuten, så det var fortsatt mye tur igjen. Selv om den luftige delen nå var overstått manglet det ikke på spektakulær natur. Hele ryggen ut til Bjørndalsnuten var ren nytelse. Desto mer skuffende ble de 500 høydemetrene ned til Bjørndalen. Denne nedgangen var preget av bratte sva som til tross for lite nedbør de siste dagene var smurt inn med dyvåt mose og flere passasjer krevde forsiktighet. Såvidt jeg har skjønt var det her en person falt ned og omkom i fjor sommer.

Vel nede i Bjørndalen begynte vi for alvor å merke de tunge sekkene vi hadde bært på hele dagen. Derfor ble siste rest av turen et aldri så lite pliktløp til tross for storslått natur og en etter hvert grei sti. Spesielt det siste partiet fra Prestavatnet til Murabotn var krevende for slitne bein. Ned her var det en meget bratt sti med flere passasjer hvor et uhell kunne få grimme konsekvenser. Men vi kom oss da ned på et vis og det var en herlig avveksling for bremsemuskulaturen å kunne ta fatt på de siste to kilometrene med grusvei. Vi var fremme ved bilen litt før klokken to, akkurat når Yr hadde påstått at det skulle begynne å regne. Og ikke før jeg hadde tatt frem bilnøkkelen for å låse opp bilen kjente vi de første dråpene. Perfekt timing!

Flere bilder

GPS data

Start date	19.08.2016 21:08 (UTC+01:00 DST)
End date	20.08.2016 14:00 (UTC+01:00 DST)
Total Time	16h 51min
Moving Time	7h 47min
Stopped Time	9h 03min
Overall Average	1.3km/h
Moving Average	2.8km/h
Distance	22.2km
Vertical meters	1,780m