Travers over Korsviktind og Preikstoltind (19.08.2016)

Alpin klatretur med lang innmarsj

Høytrykket hadde lagt seg over Bodø de siste dagene. Jeg hadde fri og var giret på å få nok en skikkelig tur før studiene starter for fullt igjen. Valget falt naturlig på Preikstoltind. Dette er en av toppene en må bestige for å få "Tindenåla", den høyeste utmerkelsen i Bodø klatreklubb. I skrivende stund mangler jeg bare Sjunkhatten og to vinterbestigninger før denne utmerkelsen er i boks.

Jeg har alltid vært giret på Preikstoltinden. Toppens profil er mektig. Den er blankpolert og alpin. I løpet av de siste tiårene har det blitt klatret flere krevende ruter på alle sider av toppen. I dag hadde vi planer om normalruten. Denne er ikke fult så krevende, men en flott rute. Preikstoltind er med andre ord en av toppene en MÅ bestige dersom en driver med fjellklatring i Bodøområdet.

Jeg fikk med meg Jan Robert. En kar jeg tidligere har isklatret med. Han plukket meg opp kl 09.00 og vi kjørte inn til Hola. Startet å gå klokken 10.00. Kristian og jeg skulle egentlig ta en vinterbestigning av Preikstoltinden tidligere i år, men måtte droppe det grunnet dårlig vær. Da sov vi i telt her inne.

Jeg hadde sett på kartet at det skulle gå en sti ved husene lengst inne på Hola, men da vi kom inn på en eiendom ble vi stoppet av en dame som informerte oss om at det ikke lenger var lov å gå gjennom her for turgåere etter at kommunegrensen ble flyttet. Vi måtte derfor følge den orginale stien med skilt mot Nordskar og Midtiskar. Denne ruten går over noen trebroer før den deler seg mot Nordskar og Midtiskar oppe i skogen. Vi fulgte stien mot Nordskar. Har tidligere gått inn til Midtiskar med Sven Are på vår episke tur over Midtiskartind og Vassviktindan. Var derfor ikke første gang jeg var i området.

Været var meget pent og vi klaget ikke da vi gikk innover mot Nordskar i shorts og solen i trynet. Planen min var å gå inn til Tindhola og opp på Korsnestind, for deretter å traversere over til Preikstoltind og følge ryggen mellom Nordskar og Tindhola ut igjen. En lang tur med mange høydemetre.

Stien stoppet ved vann 380 moh. Ganske uforståelig at en så tydelig sti bare stopper helt opp. Var ikke mulig å se annen menneskelig aktivitet videre. Vi måtte derfor bane vår egen vei videre innover. Gikk over en høyde og kom inn til Langvatnet. Her valgte vi å gå på vestsiden. Plutselig fant jeg en reinsdyrskalle med gevir. Veldig kult. Har alltid hatt lyst til å ha en sånn på hyllen hjemme. Bestemte meg for å la den ligge her og hente den på vei tilbake.

Vi gikk over en høyde og kom etterhvert inn mot Tindhola. Terrenget her inne er veldig lettgått. Lite vegetasjon og mye svaberg. Vi tok en matpause litt lenger oppe og fulgte ryggen langs med nordveggen på Korsviktinden. En lang innmarsj til denne toppen ja. Jeg tenkte hele tiden på den flotte utsikten vi ville få på denne toppen. Jeg visste den var rå. Uten å ha vært der, kunne jeg se på kartet at denne toppen serverte utsyn på høyt nivå. Jammen hadde jeg rett. Vi kom opp på toppen og mange flotte stoltheter viste seg frem fra sin gode side. Selveste Sjunkhatten med naboen Skeistinden, var blikkfang. Strandåtind minnet mer om toppen av en banan herfra. Eidetinden, Husbyviktinden og Helldalisen, var andre topper vi hadde god oversikt over. Vi tok noen bilder og fortsatte videre over Korsviktinden Sør.

Videre kløv vi litt langs vestsiden på neste knaus og kom inn på ryggen som gikk videre ned i skaret til Preikstoltinden. Toppen så fet ut. Dette skulle bli kult. Vi tok en pause ved foten av fjellet, tok på oss selen og gjorde klart utstyret. Jan Robert var blitt litt skeptisk i løpet av turen, men dette skulle gå helt fint. Klatringen så veldig grei ut. Jeg startet over svaene og satte noen kammer her og der. Lett klyveklatring. Hadde bestemt meg for å gi aproachskoene en sjanse, men måtte bytte til klatresko på første standplass. De var ikke fullt så pålitelig i bratt terreng.

Standplassen ble satt på en liten hylle rundt 50 meter lenger oppe. Jan Robert fulgte på. Neste taulengde startet opp en sprekk på en bratt hammer. Det var ikke mer enn to - tre flytt. Like ovenfor var det litt klyving og spasering på sva før jeg satte standplass i en sprekk. Neste taulengde var rundt et hjørne på en hammer og opp et sva. Så var det ny spasertur før jeg satte standplass ved en stor blokk. Festet en slynge rundt denne. Herfra så det ut som det kun var klyving videre. Vi gikk derfor løpende helt opp til toppen. Artig og lett klyving på store blokker og noen eksponerte partier her og der. Like nedenfor toppen bant vi oss ut av tauet og gikk opp til varden. Mektig utsikt her oppe også. En veldig sentral topp blant tinderekken her inne.

Jeg mimret over høstturen til meg og Sven Are i 2014 da jeg så Midtiskardtinden. Da var det ordentlig ruskevær. Vi nøt utsikten en stund, skrev oss inn i boken og gjorde oss klar for nedstigningen. Vi fant flere brukte slynger nedover og forsterket de fleste av dem. På siste standplass hang det så mange slynger at vi bestemte oss for å rydde hele plassen. Jeg satte i gang å skjære ned alle. Det er jo alles plikt å sørge for at fjellet ser så rent ut som mulig. Når en har tid er det bare å gjøre det. Stappet slyngene i sekken og laget et nytt feste med vår egen slynge.

Siden vi bare hadde ett tau, rakk det ikke helt ned. Jeg måtte derfor skrå ut mot høyre på svaet. Her laget jeg en standplass og koblet meg inn. Da Jan Robert kom ned, koblet jeg tauet inn i standplassen og lot ham rappellere videre ned fra den. Jeg fant to gamle slynger som jeg festet rundt en nabb og rappellere på dette. Hadde egentlig planer om å klyve ned, men droppet det da det var mosegrodd og eksponert. Jeg kom fort etter og vi tok en matbit ved foten av fjellet før vi pakket ned utstyret.

Vi tok fatt på oppstigningen til Korsviktinden Sør. På vei oppover her ble vi vitne til et av de fineste lysene jeg har sett. Det var solnedgang og solstrålene trengte seg ned på hver sin side av Sjunkhatten. Mørke skyer hadde kommet innover. Kombinert med solen, ble det en gullfarge på himmelen. Preikstoltinden og Midtiskardtinden badet nå i gull. For et syn. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Vi kom opp på ryggen mellom Nordskaret og Tindhola og fortsatte nedover ryggen. Lettgått terreng i starten. Enkelte steder lenger nede var det noen enkle men eksponerte klyvepunkt. Da vi stod på Preiktoltinden hadde vi lagt merke til at det regnet over Børvasstindan. Dette regnværet hadde trukket østover og skyene over oss så veldig mørke ut. Det hadde også blitt sent og skumringen var på vei. Plutselig kom vi til et rappellfeste. Jeg hadde ikke hørt at det skulle være noen rappell ned her. Jeg startet derfor å lete etter andre ruter ned. Det fantes ikke. Det var på med sele og frem med tauet. Rappellfestet bestod av en gammel og en ganske ny slynge. Begge hadde karabin i enden. Jeg visste vi måtte være ganske effektiv dersom vi skulle komme ned til stien før det ble helt mørkt. Vi rappellerte ned på et platå like under og pakket sammen utstyret igjen.

Litt klyving videre nedover og deretter lett spasering på steinene. Det begynte å dryppe litt. Kjipt at regnet skulle ta oss igjen. Vi kom etterhvert ned til slakere og mer vegetert terreng. Vi skrådde ned mot sørsiden av ryggen. Gresset var blitt så vått nå at vi skled litt her og der. Det var nesten helt mørkt nå, men nattsynet var skrudd på. Da vi var nede fra ryggen, løp jeg bort til sørenden av Langvatnet for å ta med reinsdyrskallen. Apropos reinsdyr. Da jeg kom over en knaus stod det to reinsdyr å så på meg før de løp vekk.

Jeg lette over alt på stedet hvor jeg tenkte jeg hadde lagt den igjen, men fant den ikke noe sted. Etter flere minutter med leting, hørte jeg Jan Robert rope. Han hadde funnet det. Jeg hadde visst løpt rett forbi den. Jeg festet den bakpå sekken og tok frem hodelykten før vi gav speedmarsj nedover mot stien. Jeg måtte ta frem GPSen og sjekke hvor vi skulle gå. Det viste seg at vi var litt off i forhold til hvor vi hadde gått opp. Vi skrådde mer mot høyre og kom etterhvert inn på stien. Da var det bare å fortsette i dette tempoet helt til bilen. Det regnet ganske kraftig nå, men det var mildt. Jeg gikk fremdeles i ulltrøye og var god og varm.

Etter en god stund med vandring kom vi omsider ut på trebroene og kunne spasere bort til bilen på Hola. Jan Robert sa han aldri hadde gått en så krevende tur som dette i hele sitt liv og kjente det godt i beina. Må si han klarte seg veldig bra under hele turen. Utrolig godt jobbet. Dette er en solid tur så her kan man legge seg i sengen med et stolt smil om munnen. På vei tilbake til Bodø stoppet vi på bensinstasjonen for å kjøpe pizza. Jeg var hjemme kl 01.00 og hoppet rett til køys etter et godt måltid. Jeg stod opp igjen kl 07.30 for å gå på jobb. For et liv! Tusen takk for et kanonbra eventyr Jan Robert.

GPS

Start date	19.08.2016 10:13 (UTC+01:00 DST)
End date	19.08.2016 23:10 (UTC+01:00 DST)
Total Time	12h 56min
Moving Time	6h 32min
Stopped Time	6h 24min
Overall Average	1.4km/h
Moving Average	2.9km/h
Distance	18.8km
Vertical meters	1,651m