Drømmeforhold på Store Skagastølstind (17.08.2016)

Store Skagastølstind, eller Storen, som det gjerne heter seg på folkemunne, er et fjell med en rik historie, og for den som planlegger seg en tur hit er det lett å finne interessant litteratur - f.eks Arne Larsens (2015) "Storen - Historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen". Dessuten dekker Klatrefører for Jotunheimen (2015) en hel drøss av alternative rutevalg opp til toppen på sidene 84-116. Dersom man ikke føler seg komfortabel med å finne veien på egenhånd har man nok av muligheter til å skaffe seg guidet tur til Storen. Jeg for min del er fremdeles nokså puslete av meg når det gjelder å klatre på led på naturlige sikringer (en pen omskriving for at jeg ikke tør), men er så heldig å ha en god turkammerat som er veldig flink til å ta seg av akkurat den biten. Så da det omsider ble meldt finvær i tilknytning til en helg både Morten, en kompis av Morten og jeg hadde mulighet til å dra på tur - ja da ble det omsider Storen på oss også.

Norgesguidene, som regjerer på Turtagrø, starter sine guidede turer rundt klokka 05.00. Vi tenkte at vi skulle begynne å gå klokka 06.00, mest fordi vi ankom Turtagrø litt sent på kvelden og ville ha én time mer enn tre timers søvn, men også litt fordi vi da ville unngå å lage kø for guidene i og med at de antakeligvis pleier å finne veien raskere enn vi så for oss at vi kom til å gjøre. 06.30 - en kjølig og klar sommermorgen la vi i vei fra Turtagrø opp mot Bandet. Vi hadde hele anmarsjen for oss selv - uten tegn til folk verken foran eller bak - og tenkte derfor nokså naivt at det kanskje ikke var så mange folk som skulle på Storen denne nydelige dagen (som tross alt var en onsdag), og at det nesten var litt rart. Det skulle selvfølgelig senere vise seg at vi var langt i fra å være alene med Storen denne nydelige dagen likevel.

Anmarsjen var enkel og grei - her fantes både varder og sti mesteparten av strekningen opp til Skagastølsbreen. Oppe på Bandet kom vi inn i morgensola, og nå ble det varmt nok til at de andre tok på seg shorts og tskjorte, og til at jeg tok av tjukkullgenseren, lue og buff. Ikke en sky på himmelen og rimelig vindstille. Går det an å få det mer perfekt på sin første tur til Storen?

På Bandet hadde vi en romslig matpause. Vi undersøkte hytta på Bandet både inni og utapå. Den driver og pusses opp ser det ut til. Vi hadde vært usikre på hvor mye av nysnøen fra foregående helg som fortsatt lå igjen, og hvordan forholdene på breen var, og derfor hadde vi tatt med både stegjern og isøks. For sikkerhetsskyld. Da vi satt på Bandet og kikket videre oppover mot toppen vurderte vi det dithen at vi kunne legge igjen stegjernene, men med den potensielle utglidningsfaren over snøfeltet i bakhodet (det var en dødsulykke i forbindelse med dette for et par år siden) tok vi med isøksene videre.

Fra Bandet og opp til Hjørnet går det egentlig en ganske enkel og grei rute langs venstresiden av fjellet. Den fant ikke vi før vi skulle ned igjen, så på vei opp holdt vi til høyre for snøfeltet og havnet med det et stykke til høyre for det som så ut til å være letteste vei over svaene. Det var én fordel og én ulempe med dette. Fordelen var at vi fikk øye på det siste kjettingrappellfestet fra der vi stod. Mens vi for tiden oppholdt oss på østsiden av en slags renne, oppholdt kjettingrappellfestet seg på vestsiden av den samme renna. Selv om noen hadde etablert et rappellfeste på vår side også, er det litt mer stas med kjetting, og det at vi fikk øye på det allerede nå betydde at vi ikke trengte å lete etter det på vei ned. Ulempen med at vi havnet der vi havnet, var at vi fikk oss to korte taulengder allerede her nede.

Mens vi stod der og holdt på med taulengdene våre kom det tre taulag ned borte ved kjettingrappellfestet - to guidete og et uguidet. Det var altså folk her likevel. Det viste seg plutselig at jeg kjente igjen hun ene guiden, og hun kunne fortelle at det hadde vært både folksomt og skikkelige køtendenser både opp og ned. Hun lurte også litt diskret på om vi hadde hodelykter med, og det hadde vi jo.

Da vi kom opp til Hjørnet begynte akkurat det siste taulaget i oppoverkøen å bevege på seg, så timingen vår kunne ikke ha vært mer perfekt. Innen vi hadde spist vår andre frokost/lunsj var det fritt fram for oss. På en så vakker og nydelig dag som denne gjorde det virkelig ingen verdens ting om det ble sent - vi tenkte som så at dersom vi hadde sånn noenlunde kveldslys til vi kom oss ned rappellene, så var det ingen katastrofe å gå resten av tilbaketuren i mørke (med lys fra hodelyktene, så klart).

Fra Hjørnet fulgte vi Galleriene bort til Heftyes renne. Morten, som ledet, hadde sitt svare strev inni renna med sekken og isøksa som drev og kilte seg fast i tide og utide. Mest i utide virket det som, så da det ble min tur til å følge på, bestemte jeg meg for å klatre opp uten sekk og heller heise den opp bak meg. Jeg har verken verdens lengste bein eller armer, så i begynnelsen var jeg litt skeptisk innstilt til muligheten av å komme seg inn i renna uten dyttehjelp. Samtidig ville ikke prøve-selv-genet la seg overkjøre sånn helt uten videre, så det ble til at jeg tilslutt fikk most meg inni renna på egenhånd. Jeg satt fast litt først, men så kom jeg opp til et sted hvor jeg stod lagelig til for å dra opp sekken. Den var jo selvfølgelig heller ikke helt samarbeidsvillig der den hang i enden av tauet, men etter en tre-fire forsøk fikk jeg dratt den hele veien opp til meg uten at den kilte seg fast halvveis. Resten av klatringen gikk fint, og vips var vi oppe på fortoppen.

På fortoppen møtte vi de siste folka, som allerede var på vei ned, noe som betydde at vi fikk toppen av Store Skagastølstinden HELT for oss selv i nydelig kveldssol. Det var stas, det!! Vi bygde en liten minivarde på en uthengende steinblokk bittelitt under toppunktet, med tre stein som vi for ordensskyld hadde båret med oss helt nede fra Bandet. Vi spiste topplaban og vi tok massemasse bilder. Vi koste oss skikkelig, men så ble det på tide å komme seg så langt ned fra toppen som mulig før mørket overbemannet oss.

Vi hermet etter de før oss, og brukte jernstangbolten som flagget var festet i som rappellfeste (la tauet rundt) og rappellerte fra toppen og ned til 50-metersrappellen. Der nede tok vi igjen de siste vi hadde møtt på vei ned da vi var på vei opp til toppen, så det ble bittelitt venting på at sistemann i taulaget rappellerte ned. Det kunne vi tåle, vi som hittil ikke hadde ventet noen verdens ting.

Rappellen ned sørøstsiden var nokså loddrett og luftig - den lengste loddrette og luftige jeg har hatt hittil i livet mitt, tror jeg. Når vi kom ut av rappellen skinte det et vidunderlig vakkert kveldslys på både oss og fjellet, og sola forsvant bak Storen da vi begynte å gå nedover mot den siste rappellen ved svaene. Da vi hadde gjort unna den siste rappellen der, kom vi naturlig inn på den vardete og tidvis veldig gangbare traseén som guidene og andre kjentfolk benytter seg av. Det var en mye lettere vei enn det vi hadde gått opp!

Etter at sola gikk ned mørknet det fort, men månelyset tok over og lyste så kraftig at vi kunne gå hele veien ned fra den siste rappellen til Bandet og over breen før det ble nødvendig å skru på hodelyktene. Det var helt magisk, særlig når stjernene etterhvert begynte å poppe fram på himmelen over den månebelyste Store Skagastølstinden. Vi var tilbake i leiren halv tre på natta, og etter 20 timer på tur smakte det ekstra godt med grillpølse attåt realen. Da vi omsider var ferdigspiste og klare for å krype inn i soveposene begynte folk atter en gang på anmarsjen sin opp til Storen. Sirkelen var på en måte sluttet.