Austanbotntravers (20.08.2016)

Etter en hviledag med (relativt) tidlig leggetid, slo vi på stortromma og stod opp klokka 04.00. Vi tenkte nemlig som så at DENNE turen skulle vi unngå å komme tilbake i de sene nattetimer, slik som vi hadde gjort både på Storenturen og Soleiebotnturen dagene i forveien. Godt fornøyde med at vi hadde viljestyrke nok til å høre på vekkerklokka, trasket vi i vei fra Berdalsbandet allerede 04.50 om morgenen. Tradisjonen tro hang det tåke rundt Store Austanbotntind, men soloppgangen var på vei og det var bare et tidsspørsmål før sola fikk jobbet unna tåka. Tenkte vi.

Tradisjonen tro så hadde tåka en litt annen agenda enn oss, og ble fint liggende utover dagen. Det gjorde ikke så mye som man skulle tro, for selv om vi egentlig hadde bestemt oss for at vi ikke skulle gå Austanbottraversen før det ble finvær, fikk vi mye mer utsikt på denne turen enn da vi gikk på Store Austanbotntinden for et par år siden. Nok utsikt til at det ble en spennende og fin tur.

For meg var klatringen på Austanbotntraversen mye mer krevende enn det vi hadde gjort på Storen, både fordi det var mer av den, og fordi det var så himla mye løse stein overalt. Det var egentlig ikke så ille fram til pinakkelen og ned fra den, men da vi skulle traversere bort svaet der man tråkker seg bortover med underhåndsgrep hadde jeg en liten utpsyking. Det var vått og slimete og jeg sklei med foten. Selv om det var langt fra det verste stedet på traversen å falle, og selv om jeg tok meg inn igjen så jeg slapp å falle, så syntes jeg at det var et møkkasted. Jeg fikk omsider rundet hjørnet og fant Morten og standplass.

Videre fra standplassen valgte vi en litt annen rute enn de to andre taulagene som gikk parallellt med oss langs svaene - vi fortsatte rett opp og svakt til venstre til vi kom opp på eggen rett ovenfor den hammeren vi hadde traversert på undersiden av lenger ned. De andre fortsatte mer mot høyre og kom opp på eggen ovenfor oss. Ulempen med sistnevnte rute var at den inneholdt mye mer løsstein som var fort gjort å sette i bevegelse.

Fra Søre Austanbotntind kløyv vi eggen ned og et stykke bortover. Det var greie tak her, og vi sikret ikke, men det er en del punkter hvor man for all del ikke bør skli ut. Ett sted var det en steinblokk hvor det var rimelig rett ned på hver side, og som man måtte oppå og over. Så måtte man henge seg etter armene og slippe seg ned et par meter og lande på eggen igjen uten å dette til siden. Morten var grei og gikk først, og når jeg fikk hjelp til å styre beina i riktig retning var det ikke fullt så skummelt å slippe taket med armene.

Vi fulgte eggen helt til den gikk bratt, bratt opp mot V0. Der "svingte" vi av mot høyre og fulgte noen hyllesystemer sidelengs bortover i fjellveggen på løpende forankring. Her brukte vi en hel del tid - for ingen av oss synes det var hundre prosent innlysende hvor letteste rute gikk, det var fort gjort å få taudrag, det regnet bittelitt (det gav seg heldigvis fort) og det var inni hampen mye løs stein hvor enn man snudde og vendte på seg. Jeg var fryktelig glad for at Morten er såpass stødig som han er både med å sette sikringer og tenke sikkerhet både for seg selv og meg som kom bak - noe som krever mer tankearbeid når man skal klatre bortover enn når man skal klatre oppover.

Mens vi drev på med bortoverklatringen hadde jeg en halvtraumatisk opplevelse med en diger steinblokk som plutselig var veldig løs. Den eneste grunnen til at den ikke falt oppå meg var at jeg på en eller annen måte hadde hånda i et riss innunder den, og den ble liggende å presse oppå den venstre underarmen som fungerte som en slags midlertidig stopper. Den ble IKKE liggene mirakuløst i ro når jeg forsiktig prøvde å lirke løs armen og jeg ble svett. Fikk kommunisert med taulaget bak at jeg hadde en "situasjon" og de ble stående på trygg avstand mens jeg fikk problemet under kontroll. Jeg hadde heldigvis mesteparten av kroppsvekta fordelt på motsatt arm og bein, så den eneste løsningen var å slippe taket med venstrearmen samtidig som jeg flyttet resten av kroppen til siden så fort det lot seg gjøre. Taktikken fungerte sånn som jeg hadde tenkt oppi hodet mitt, og legemet gikk fri, mens steinblokken dundret ned fjellsiden og landet i mange deler nedpå breen laaaangt under oss. Det var ikke noen trivelig opplevelse.

Da vi omsider hadde kommet oss langt nok bortover til at vi kunne begynne å gå oppover ryggen, syntes vi ved første øyekast at det virket greit å klyve oppover uten sikring. Etter litt å ha kløvet en del kom vi til et punkt hvor vi måtte lete litt etter en vei videre. Jeg fant noe jeg mente så ganske greit ut, hvis man bare fikk beina høyt nok til å komme opp på den første hylla. Etter å ha prøvd litt selv uten å få til, påkalte jeg Morten. Han kom seg opp, men det var visst ikke så lett videre oppover der når det kom til stykket. Det var imidlertid stegjernmerker å spore, så folk har åpenbart gått denne veien før oss, og Morten fortsatte. Det var en møkkaekkelt flytt helt øverst, så Morten slengte ned tau til meg som jeg kunne dra meg opp etter det siste stykket. Evig takknemlig for det! Etterpå ble vi enige om at vi egentlig burde ha kostet på oss å sikre én taulengde mer enn det vi gjorde.

Etter denne siste vanskeligheten var det enkel klyving siste biten opp til V0. Denne toppen kom vi i skade for å passere sist vi var her fordi vi ikke så den i tåka. Nå var det den eneste av de tre puklene på Store Austanbotntind vi tok oss tid til å bestige - tiden holdt nemlig på å fly fra oss. Heldigvis hadde vi vært på de to andre puklene før, så vi slapp å sørge over at vi ikke rakk noe mer enn V0'ern. Vi følte tross alt at vi allerede visste hvordan tåkeutsikten fra toppen så ut.

Denne gangen føltes det helt greit å gå uten sikring hele veien ned fra V0, over svaet, ned i siden for å omgå hammeren på eggen, opp igjen på eggen og opp til Vestre Austanbotntind. Rart å tenke på hvor småredd og nervøs jeg var første gang jeg gikk her, enda vi da sikret hele denne strekningen. Tørt fjell gjør underverker! Et lite stykke på vei ned fra Vestraste Austanbott begynte det å høljregne og blåse surt. Litt flaks skal det være lov til å ha. Lettgått terreng og varding ned fra vestraste gjorde at vi ikke brukte mer enn snaue to timer ned igjen til bilen på Berdalsbandet til tross for at det begynte å mørkne. Jammen bra vi startet tidlig - for vi brukte hele 17,5 timer på traversen.