Tidens rareste tur til Store Austanbotntinden (20.08.2016)

Fredag den 20.08.16 dro jeg og min far avgårde til jotunheimen. Planen var å gå rundt blandt fellene å rekognosere og planlegge en senere tur.

Vi startet å kjøre opp tindevegen fra Turtagrø lørdag kl. 07.30. Vi hadde en plan om å gå å rekognosere rundt om kring, men planen ble endret... Vi bestemte oss for å begynne å gå litt oppover vestre ryggen opp mot Vestre Austanbotntinden. Da vi hadde kommet et stykke oppover ura lettet skylaget for en kort stund, og det var da vi innså at vi hadde gått opp mot Store Soleibottntind. Vi ble frustrert og trodde at det var umulig å nå noe som helst nær toppen da klokken allerede var 10.30. Uansett begynte vi å gå ned ura igjen og prøvde å krysse dalen ved å gå på nersiden av Berdalsbree vannet.

Det gikk greit å krysse skaret og da vi kom opp på ryggen opp mot vestre var klokken allerede blitt 12.00. Til fordi at vi hadde holdt et ganske godt tempo nede i skaret lå det ann til at vi kunne nå vestre hvis vi gikk kjapt, så vi fortsettet videre.

Ikke veldig lenge etter nådde vi Vestre Austanbottentind og den markerte snørenna. Det ble ikke mye nøling der. Vi peiset på mot V1.

Vi nådde etter en times gange V1. Vi kunne knapt se eggen i mellom toppen og oss på grunn av tett skylag. Vi ble sittende å nyte noen sjokolade biter før vi gikk videre nedover mot eggen. Det var ikke noe problem å ta seg ned der. Gode grep og tørt føre.

I rolig og kontrolert tempo kom vi nermere og nermere den såkalte hammeren og svaene (hvor vi ikke viste nøyaktig hvor var, og som vi ikke var så kjent med). Ved hammeren er det klatring som noen graderer til 5- (Hammeren er ca 3m høy, 3 m bred, og ikke meget gode tak og veldig eksponert terreng.) . Etter en stund på eggen og -->litt klatring<-- hadde vi nådd svaene (som vistnokk skal være vriene på når det er vått). Det hadde gått greit å ta seg bortover langs eggen, men vi forsto ikke om vi hadde "Hammeren" forran oss eller bak oss. Men det viste seg at vi hadde passert den tidligere. Uansett svaene og 1 pinakkel var det enseste som so i mellom oss og toppen. Det var greit å ta seg opp svaene. Det var der vi tok fram tauet og kamkilene for første gang, men det vart ikke nødvendig fordi det var tørt føre.
Da vi kom ovenfor svaene var det bare lett klyving og en eksponert pinakel igjen. (Mange går på løpende sikring, men vi behøvde ikke det siden det var tørt og godt feste).

Så var det toppen med fotografering og noen skjokolade biter, og så var det ned igjen. På nedturen gikk alt sammen greit. Vi brukte ikke tauet til annet en å komme seg ned svaene. Det ble sent da vi kom ned, etter en 11 timers lang tur. (PGA. mange omveier)

Det ikke en veldig lang tur, men det er flere bratte partier. Man trenger ikke være ekspert for å bestige dette fjellet men man bør være trygg på at man tåler høyden fordi det er et veldig eksponert fjell.Vestre Austanbotntinden