Fantastisk dag på Storen (17.08.2016)  

Har naturlig nok ønsket meg opp på Storen en stund, og etter å ha fått klatret litt i høyfjellet forrige sommer, følte jeg at det var oppnåelig i år. Angjerd og Petter drømte også om å komme seg dit opp, og vi avtalte å slå til når august viste seg fra sin beste side. Utover sommeren svant håpet mitt nesten helt på grunn av vondter i armene, men i siste liten begynte det å bedre seg. Neste problem var at været var lite optimalt i starten av måneden, og det toppet seg når snøen lavet ned den andre helgen. Vi tåler vanligvis en del vær, men både jeg og Angjerd har litt frostskadde fingre, så akkurat klatring blir problematisk hvis det er kaldt og vått, siden vi er avhengige av å ha på votter og holde oss i bevegelse. Men så, etter snøværet, dukket det opp en strålende sol på langtidsvarselet på en onsdag. Og så utvidet det seg til tirsdag også, og fortsatt greit vær ut uka. Det lovet bra! Vi krysset fingrene for at tirsdag ville ta hånd om snøen, fikk så vidt fri fra jobb, og kjørte til Turtagrø på tirsdag kveld, med Yrs lovnader om fortsatt skyfrihet det neste døgnet. Nå lå alt til rette!

Vi hadde hørt at guidene starta kl 5, og tenkte vi kunne holde oss bak dem. Satte klokka på 5, men somla litt, og var ikke avgårde før halv sju. Vi hadde bare sett et par andre, og lurte på hvor alle var på denne fantastiske dagen. Gikk jevnt og rolig opp til Bandet, og så ingen andre enn en ensom vandrer på breen foran oss, og et par taulag oppe på Skagastølsryggen.

‹

›

Spiste litt ved ved hytta, og først der fikk vi øye på de andre. Oppe på Hjørnet var det flust av folk. Vi hørte senere at de fleste hadde starta rundt halv fem, og dermed gått forbi lenge før vi stod opp.

La igjen stegjern her, for det så det ikke ut som vi ville trenge. Vi skifta til shorts og t-skjorte, og fortsatte opp. Tok oss god tid, og tok mye bilder etter hvert som utsikten bare ble bedre og bedre. Det var virkelig skyfritt i dag. Oppover gikk greit et stykke, det er jo både opptråkket og vardet, og det var mye spor i et par snøfelt.

Selv om vi prøvde å holde venstre, endte vi likevel litt lenger til høyre enn normalruta oppe ved svaene. Vi kløv opp et kinkig opptak, før vi kom til et sva som var brattere. Der møtte vi på et par som skulle rappellere ned fra kjettingen noen meter til venstre for oss, som sa de hadde gjort samme veivalg, og at det ville vært lettere på andre siden av kjettingen.

Jaja, vi tok på sele og tau, og jeg ledet en kort taulengde opp svaet, før vi traverserte litt og surra litt og omsider kom opp på stien igjen. Tapte litt tid her, men det var greit, viste det seg. Videre opp var det lett gange og klyving opp til Hjørnet, som vi nådde litt før klokka tre. Der var det fortsatt masse folk. De dinglet i to rappelltau, eller satt og ventet på de som dinglet. Dessuten var det fortsatt ett taulag på vei over galleriene.

Her hadde det vært kø, fikk vi vite. Ikke så rart, på en dag som denne! Vi spiste lunch nr to, nøt utsikten, og fulgte med på en fyr som suste rundt toppene med paraglider. Når vi var ferdige med å spise, var galleriene ledige. Perfekt timing altså. Ikke noe kø på oss! Vi var i grunn glade til for å være bakerst, så slapp vi å bli stressa hvis vi brukte tid på klatringen. Overhørte en guide som syntes det var aaaltfor sent å komme hit nå, men hallo.. Det hadde ikke hjulpet en døyt å komme opp tidligere, og om det var én kveld vi skulle måtte gå ned i mørket, var det denne. Fullmånen ville stå opp i det sola gikk ned. Og det var altså skyfritt så langt vi kunne se. Og vindstille. Jeg gikk fortsatt i shorts jo, noe jeg fortsatte med til rappellen!

Jeg ledet over galleriene, og fikk omsider testet meg på luftige aktiviteter MED utsikt! Alt sånt jeg gjorde i fjor ble gjort i tåke, og da var det liksom ikke så skummelt. Men det var ikke skummelt nå heller, og jeg kunne konstatere at jeg lar meg affisere svært lite av at det er noen hundre meter rett ned under meg. Så greit! Galleriene er jo ikke egentlig klatring, det er bare litt smale og skrånende hyller, og langt ned, som nevnt. Men på slutten er det en hammer, hvor man endrer kursen fra bortover til oppover. Ti meter lenger opp er standplassen under Heftyes renne, og der hørte jeg folk, så lagde en standplass før hammeren. Husket det ikke da, men det er visst normalen også. Det er en helt nydelig standplass, hvor man ser bortover galleriene og rett ned på Slingsbybreen, og med Styggedalstindene ruvende på andre siden. Fint sted å ta bilde av Angjerd og Petter som fulgte etter.

Opp hammeren var en liten klatreutfordring. Layback-tak til hender og knøttsmå hyller til beina, som er helt glatte etter alle som har gått på dem. Knota litt før jeg knakk koden, men det gjaldt bare å stole på beina. Videre opp til hylla under renna var lett, og der lagde jeg en ny standplass. Man kan fortsette, men jeg syntes det var greit at vi stod sammen i bånn av renna.

Renna var ganske anderledes enn jeg hadde forestilt meg. Trodde den skulle være mer vertikal, men den går jo relativt slakt oppover, og på skrå til venstre. Utfordringen her var å komme seg opp, for den starter halvannen meter over hylla. Etter å ha prøvd litt kom jeg meg opp, men med sekk på var det vanskelig å komme videre inn i renna. Man står ikke godt, og jeg ønsket å stemme med ryggen, men sekken forhindret meg fra å vri kroppen nok siden det er smalt. Det er litt smått med store tak de første to meterne. Banna og svetta fælt en stund, men når jeg først var så langt ville jeg klare det uten å slippe meg ned igjen og ta av sekken. Det gikk til slutt, og resten av renna var uproblematisk. Over renna er det en åpen plass, og her burde jeg laget standplass og hatt god kommunikasjon og stramt tau når de andre skulle opp. Men jeg tenkte ikke så langt, og fortsatte lett klatring et stykke til. Møtte en som kom rappellerende ned, og det viste seg at jeg stod like ved rappellkjettingen. Nå var det masse taudrag og noen løse steiner som lå litt skummelt til, men det ordna seg. Angjerd klatra opp etter meg. Etter å ha sett (og hørt!) meg knote, valgte hun å klatre opp de første meterne uten sekk, men det var visst litt knot å heise den opp også. Petter fulgte på, og så stod vi der og kunne formelig lukte toppen like der oppe!

Vi pakket sammen tauet og kløv opp siste biten, til den lille fortoppen. Mellom den og hovedtoppen kommer Andrews renne og Tandbergs renne opp på hver sin side, nå med snø i toppen. På fortoppen var det masse folk i rappellkø, og det var enda flere folk på toppen. Noen kom joggende ned topp-svaet usikra, men vi valgte å sikre oss opp dit. Mens jeg sikra Angjerd og Petter opp, gikk de to siste ned, og dermed stod vi omsider der, alle tre, og hadde toppen helt for oss selv! Fortsatt ingen sky på himmelen. Fortsatt vindstille. Fortsatt shorts på beina! Wæææv! Hurra! Vi bygget en liten varde, for vi hadde med stein fra Bandet. Ikke så store. Petter sin var størst. Han skulka jo tross alt rulleskitreninga for å være her. Min var bitteliten, for jeg går ikke på rulleski.

Klokka hadde blitt sju, så vi hadde brukt ca tolv timer opp. Vi regnet med å måtte gå i mørket ned, men det bekymret oss altså lite. Vi håpet imidlertid å komme ned til Bandet før sola forsvant, for derfra er veien mye enklere. Så etter å ha sittet og kost oss en stund og nytt utsikten, rappellerte vi ned til fortoppen igjen. Det er en bolt på toppen man kan legge tauet rundt.

Der tok vi på litt mer klær, før vi fortsatte rappellen ned i skyggen til kjetting-rappellfestet. Der var det fortsatt to personer som holdt på, men det plaget ikke meg, utsikten var fortsatt fin! Selve rappellen er ca 40 meter loddrett, og så kan man ta 20 skrånende meter til for å slippe litt klyving. Vel nede fikk jeg akkurat med meg de siste solstrålene, og Hurrungane ble farget rosa. Vi nådde nok ikke Bandet før det ble mørkt nei, men månen var allerede oppe og klar til å overta, så helt mørkt ville det ikke bli.

Angjerd og Petter fulgte fint på, Angjerd tok minst like mange bilder som meg av rosa fjell, og så fulgte vi ruta ned igjen. Halv ti var klokka blitt. Nå kjente vi jo ruta, så det var greit. Masse fotspor overalt hvor det var snø også, så det var ingen tvil om hvor vegen gikk. Rappellfestet over svaene visste vi jo også hvor var, og mens vi holdt på der gikk det over til å bare være månelyst.

Men månelys holdt, det. Hodelyktene ble liggende i sekken. Ned til Bandet fulgte vi normalruta enda tettere enn vi hadde gjort opp, og det var enda enklere. Intet problem å komme seg ned, og vi nådde Bandet halv tolv.

Ned Skagastølsbreen gikk vi i en fei, og så måtte vi ha fram lykta for å finne stien gjennom ura. Vi fant en bedre sti enn vi hadde fulgt opp (lå høyere opp i fjellsiden), og halv tre var vi tilbake ved teltet på Turtagrø, sultne og tørste etter 20 timer på tur! Føttene var helt kake, men ellers var jeg fortsatt så gira at jeg ikke følte meg veldig trøtt. Vi stekte pølser og lagde real, og nøt middagen mens vi så hodelykter vandre fra Turtagrø mot Skagastølsdalen. Haha, her starta folk dagen før vi var ferdige med vår forrige!

Til slutt hoppa vi i soveposen, sykt fornøyd med dagens tur! Vi brukte mer tid enn folk flest, men det gjorde meg ingen ting. Og hadde vi vært noe raskere, hadde vi enten stått i kø eller laget kø. Nei, takke meg heller til litt nattvandring i Hurrungane under stjernehimmelen, det var en opplevelse det også! Takk for turen Angjerd og Petter!

PS: Angjerd har også laget fin rapport fra turen.