Zugspitze Chris 40 (17.08.2016)

Møtte bursdagsfølge til Chris på P2 nede ved Hammersbach før vi i samlet følge gikk rolig opp mot Høllentalklamm, en smal tilrettelegat kløft på nordsiden av Wettersteinfjellene.

Det kostet 4 Euro og komme inn i Klammen, og de tok selvsagt ikke kort, så jeg mått utfordre vekslekassa med 50-lappen min.

Klammen, eller juvet, var fint og flott det. Spektakulær natur, men mye folk langs den tilrettelagte stien og etter hvert ganske fuktig, så på slutten gasset jeg på for å unnslippe den lett klaustrofobiske følelsen og ventet på oversiden.

Resten kom etter hvert. Her delte vi oss forresten. De fleste returnerte, mens jeg, Chris, og kompisene hans Michael og Martin ble med videre opp mot Höllentalangerhytta.

Tysk alpehyttenatt

Hytta er nesten splitter ny (2015) og fin og pen innvendig, men med en del merkelige løsninger for en nordmann. For det første finnes det ikke en eneste søppeldunk her, enda de har egen forsyningsbane. Jaja, greit nok. Prisen er grei nok. Man betaler ca. 10 euro ekstra om man ikke er DAV (Deutsche Alpenverein) medlem.
Jeg betalte 54 Euro for halvpensjon uten nistepakke. Etter å ha innlosjert oss på flersengsrommet med madrasser på maks. 50 cm(!!!!) var det tid for mat. Maten var grei nok, men med små porsjoner. Det var ingen informasjon om at man kunne be om påfyll, noe de sultne blant oss fant ut i ettertid.

Vi satt litt ute på terassen før vi gikk og la oss, fikk faktisk øye på lysene på Zugspitze som tittet ut av tåka i skumringen. Flott landskap her inne i dalen.

Jeg tok madrassen ut av senga og la den på gulvet og sov i alle fall litt.

Vi våknet av regnet og / eller vekkerklokka litt over 5. Frokost var 5:30. For øvrig (som så ofte på alpehytter) et trist kapittel. Her skal man ut å gå lang tur og blir avspist med noe så stusselig. Ikke noe kaldt å drikke (saft, vann, melk, juice, det måtte ev. kjøpes), kun varmt (kaffe, te, kakao). Ingen form for buffet, ferdige porsjoner. Bl.a. med en surmelksmusli som jeg holdt på å spy av, altså må ting kastes. Brød tørt som Sahara osv. Kommer aldri til å forstå Alpehyttefrokoster. Gidder man å bære litt ekstra er man kanskje better off med å nyte medbrakt.

På grunn av regnet tok vi det litt roligere.

En fin vei til en ødelagt topp

Vi marsjet 06:42, rolig oppover dalen. Omtrent ved innsteget på klatrestien kom sola. Jeg ruslet litt oppover klatrestien og fant meg et fint sted å vente på de andre. Så fulgte litt lett Ferrate med et artig og luftig parti. I overkant var det en bekk med påfyllsmuligheter for vann (greit når det kun er vann til blodpris å få på hytta).
Videre ruslet jeg i forveien og kom etter hvert i siget og stoppet ikke før brekanten der jeg satte meg ned for å vente på de andre.

Drama i pausen

Mens jeg sitter der kommer det et par enslige vandrere og litt senere en i større fart som haster oppover. Idet han passerer meg, ser han på treningsklokka si, deretter på meg og hilser "Servus", som de sier nedider. Jeg betrakter ham, ung gutt, terrengjoggesko, kortbokse og en minisekk. Vurderer tempoet hans og konkluderer med at han er i brukbar form, men at tempoet ikke er noe sånn voldsomt imponerende. Jeg har tidligere sett andre klore og streve litt over et isparti litt lenger oppe på Höllentalerfernerbreen og tenker, da han strener ut på snøen, at han kommer sikkert til å stoppe og ta på stegjern når han kommer opp til isen.
Men det gjør han ikke, han går et par meter opp, stopper, nøler og så i stedet for å fortsette rett opp (korteste strekket på ca. 30 meter is) begynner han å følge lister i isen ut mot høyre. Han stopper av og til og nøler, og etter hvert som han kommer lenger ut mot høyre mot brattere isformasjoner får jeg en litt følelse av at dette ikke er helt bra. Han begynner å klore seg fast med hendene, stopper litt, går videre. Under føttene hans raser noen steiner ut som deiser langt nedover isen. Jeg nistirrer på det som utfolder seg der oppe hele tiden og bare venter på at han skal snu, eller gli. Så går det litt lettere oppover og jeg krysser fingrene for at han skal klare det. Ikke så langt til snøen på oppsiden nå. Han drar enda lenger ut til høyre og forsvinner ut av synet. Idet jeg skal til å vende blikket mot andre ting, hører jeg utropet og straks ser jeg det absurde, en menneskeskikkelse som rutsjer ukontrollert nedover den strødde breisen og den skrapende lyden. Det oppstår umiddelbart en ubehagelig følelse i magen. Han raser i stor fart nedover isen, kun et par meter til siden for randsprekken og fjellet og fortsetter et stykke ut på snøen under, før han stanser.
En forbipasserende roper og spør om alt er i orden før han fortsetter.
Jeg observerer vedkommende et lite minutt, før jeg konkluderer med at noen bør sjekke han opp, så jeg springer av gårde, passerer en annen kar som lurer på hva jeg skal, og når snart opp til den forulykkede. Han har vondt. Skulderen er ødelagt og han har fått skrubbsår. Den andre mannen jeg passerte kommer etter, han har smertestillende og et bandasjeplaster. Jeg har ingenting, annet enn ei vannflaske jeg gir bort, siden han klager på sterk tørste.
Han har telefon, men ingen forsikring og er redd for kostnadene ved redning.
Vi lar han rusle nedover mot hytta, ikke med den helt store følelsen, men ingen er der og da villige til å ofre egen tur for ham. Medisinsk kunnskap har jeg ikke til å gjøre noen god vurdering, men vi vet at det kommer mange andre oppover som han kommer til å møte og han lover å ringe dersom det blir for vondt.

30 minutter senere kommer helikopteret.

Veien videre

Etter alt dramaet har omsider Christian og kompisene fått på seg tauet og kommet i gang med taulagsvandringen. Jeg har spurt Chris om det er greit at jeg går uten tau, og det er det. Han vil være på den sikre siden, noe som er greit nok, men i praksis bruker ingen tau på denne breen.
Over det kortet ispartiet er det enkel snøvandring opp til utsteget. Chris var litt usikker på smeltekløfta her, siden han har lest at den kan være vanskelig å passere, men den utsteget viser seg å være svært greit. Jeg rusler et kort stykke opp den bratte klatrestien før jeg venter. Det blir litt kaos og nesten småknuffing ved utsteget. Det er liten plass og mange som vil av breen på en gang. Jeg er glad jeg kan slappe av her oppe på fjellhylla.

Videre oppover er det en fin klatresti. Stort sett mye enklere enn det man tenker når man ser veggen nede fra breen, men enkelte steder er det veldig godt å ha Via Ferratasettet og kunne slenge det innpå vaieren.

Jeg kommer etter hvert opp på toppen, men går forbi det høyeste punktet, og tenker at det er symbolsk riktig at Chris kommer først opp i dag. Jeg rusler i stedet bort til byggeplassen og landsbyen bortenfor. Skrekk og gru, hvordan kan noen voldta en fjelltopp på denne måten. Det er med avstand den meste ødelagte fjelltoppen jeg har opplevd i mitt liv. En norsk ås med fjernsynstårn eller militæranlegg er jo bare barnematen i forhold.

Jeg holder ikke ut lenge, så jeg rusler tilbake, ringer Chris som sier de ikke er langt unna. Jeg bestemmer meg for å rusle litt utover Jubileumsryggen bare for moroskyld. Går ikke så veldig langt, kun forbi de første klyvepunktene og så går jeg ned og møter Chris og Martin. Michael har falt bak og kommer senere.

Vi går sammen opp, og avslutter med Jubileumsryggen i stedet for turistvaieren siste biten til topps. Chris sitt 40. årsønske og 16. og siste tyske "fylkestopp". Jeg har en musserende vin i lomma som vi åpner og kan feire.

Vi konstaterer også at det høyeste punktet er ikke der korset står, men noen meter før. Senere ser vi at 90% av alle som går opp følger vaieren rett forbi og har defakto ikke vært på Tysklands høyeste faste punkt om man skal være pirkete. Jeg sier det til noen, men de ser bare dumt på meg :-)

Alle møtes på terrassen og tog ned

Hele følget møtes på terassen, og jeg får sikret meg to stk Bratwurst til 8 euro med baguett og ketchup og sennep. Wow, det var ikke så ille dyrt her oppe.
Så blir det felles fotografering og Chris følger søstera, nevøen sin og til og med mammaen ut til toppen.
Til slutt tar vi banen ned og dagen avsluttes med middag i Garmisch.

Takk for en fin tur Chris. Veldig artig rutevalg til Zugspitze.
Takk for innbydelsen og gratulerer så mye med 40 år!!!

Ruta

Flere bilder