Solo på Svånåryggen (22.08.2016)

Kun noen få pensjonister på Snøheim søndag kveld. Dårlig værmelding for neste dag og hissig regnvær da jeg la meg, men sol og blå himmel da jeg våknet i 6 tiden. Litt morgendis rundt frokosttider forsvant fort, og jeg hadde et flott skue på anmarsjen.

Ingen skulle min vei på en mandag. Hovedmålet var Storstygge Svånåtinden og resten av ryggen om været holdt seg bra. Vel oppe på Storstygge Svånåtinden etter ca 3 timer var jeg trygg på at jeg ville komme meg videre uten problemer med verken vær eller busstider. Var usikker på om det var mulig å komme ned og opp den 3-4 meter høye hammeren mellom Vestre og Stor Langvasstinden, men jeg ville i hvert fall gå bort og se. Svært lettgått på ryggen, så de to små toppene Nørdre Svånåtinden og vestre Langvasstinden var raskt unnagjort. Store Langvasstinden så flott og litt skremmende ut med sin smale egg. Jeg hadde veldig lyst til å prøve, men så veldig raskt at hammeren ville være farlig og kanskje umulig for meg å forsere alene uten hjelpemidler. Hadde vel alltids kommet meg ned med noen blåmerker, men hadde jeg kommet opp igjen? Det var ikke klokt å prøve.

Gikk derfor tilbake via Vestre til den grusrenna jeg ble anbefalt å gå ned. Det ble en lang marsj tilbake til Snøheim. Gråvær og regn kom sigende over Svånåryggen og tok meg igjen. Klokka døde og mobilen døde, og jeg var en stund usikker på om bussen gikk fra meg, men jeg hadde god margin da jeg småløp de siste metrene. Brukte 9timer og 40min og var godt fornøyd da jeg satt meg i bilen og kjørte mot Oslo.