Surtningssutopper, Blåbreahøer og topp nr. 300 (14.09.2016)

Dag 1:
Vi våknet opp på Gjendesheim til et vær som innbød til tur. Lite visste vi da at vi kom til å tilbringe natten i nødbua på Surtningssues vestrygg.
Planen var å ta båten inn til Memurubu kl. 0930 og labbe i vei når vi kom i land ca kl. 1000. Følge stien som fører en over Besseggen et lite stykke for så å ta av i retning Surtningssumassivet på ca 1300 meter.
Som sagt så gjort. Sekken var fyllt med mat, sovepose, vindsekk og liggeunderlag for en overnatting i det fri. På østsiden av Hesttjønne ble camel-backen fyllt med vann før den bratte og lange steinura opp til Søre Surtningssue ble påbegynt. Greit å finne veien oppover i starten men etter hvert ble det noe vanskelig å orientere seg da det er store dimensjoner her. Vi traff likevel bra og kom opp på ryggen rett før det litt utsatte punktet før den siste motbakken til toppen.
Det ble en god pause på Søre før vi ga oss i kast med det mest spennende på turen, den smale eggen etter Søre. På veien oppover hadde vi observert, til vår gryende bekymring, økende vind og en blågrå front som kom inn fra vest. Fra Søre kunne vi se at hovedtoppen kom og gikk i tåka, men vi hadde fortsatt håpet om en tur med utsikt. Bortover eggen ble det lav gange for vinden dro godt nå. Jeg gikk ned ganske tidlig på eggen hjulpet av et par slynger jeg hadde med mens FrøydisFrkFjell (Frøydis Fjell) tok seg frem helt til enden av eggen der en ikke har noe annet valg enn å måtte slippe seg ned et par meter.
Videre bortover eggen, og etter hvert ryggen, gikk det lett og vi prøvde å finne neste topp. Jeg må innrømme at jeg ikke vet helt når vi sto på den men vi var innom det meste av det som kunne være en topp.
Imens hadde det skyet til enda mer og når vi kom opp på Surtningssue Sørtoppen var det bare tjukk graut.
Det ble en pause til her og litt deling av tanker om resten av turen. I utgangspunktet var planen å gå så langt vi syntes det var fornuftig før vi fant et sted for natten, men samtidig hadde været endret seg til noe annet enn det vi hadde regnet med så nødbua nedenfor Surtningssue ble mer og mer et alternativ.
Da vi gikk videre var det også noen regndråper i lufta så stemningen var kanskje litt laber. På Surtningssue var det også null sikt men tåka kom og gikk så vi hadde fortsatt håp om å se noe mer enn 20 meter foran oss. Innimellom lettet det så mye at vi så Memurutinder og Veotinder.
Vi tuslet ned til nødbua som ligger på 2230 meter og satt oss godt til rette på hver vår benk. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om å bli der den natten. Da det i tillegg begynte å regne var valget lett. Vinden var det heller ikke noe å si på, sikkert en 8-9 sekundmeter og økende.
Det ble oppblåsbart liggeunderlag på hver vår benk, sovepose, dunjakke, kaffe, kakao, real turmat, Solo, rødvin og sjokolade i skjønn forening. Vi var veeeldig fornøyde med nødbua når mørket senket seg og det pep godt i hytteveggen på grunn av vinden.
Dag 2:
Vekking kl. 0500 og etter frokost og pakking labbet vi i vei kl. 0620. Været var mye lettere og mesteparten av tåka borte.
Turen gikk over Blåbreahøene med en god stopp på hver topp. Mitt litt nerdete mål med denne turen var toppen Nord for Nørdre Blåbreahøe.
Etter ca to timer nådde vi denne toppen og jeg kunne legge inn en liten jubileumsdans for 2000-meter-topp nr 300.
Jeg ga meg der og returnerte til sekken mens turfølge ville ta med seg Vestre Styggehøbreatind.
Etter at vi var samlet igjen ble den lange returen til Memurubu påbegynt. Det gikk forbausende lett ned i Memurudalen og vi gikk mer eller mindre i ett til vi kom inn på stien som går mellom Memurubu og Surtningssue. Her hadde vi en god pause og mens vi satt der kom det et følge på nærmere 45 stk som tydeligvis skulle på Surtningssue.
Nydelige høstfarger og varmt vær gjorde resten av turen til en nytelse på lettgått sti. Tilbake på memurubu ble det mer en god tid til en Solo og avslapping i sola før båten tok oss tilbake til Gjendesheim.