Kalskråtinden(e) i Romsdalen - ville og krevende (13.09.2016)

Hadde opprinnelig planlagt å gå østtoppen, den høyeste, fra Romsdalen, men da JPV100 (Jan Petter Vad) mente jeg kunne spare 600 hm og samtidig ta begge toppene på samme tur, endret jeg planen i siste stund.

Etter en vindfull natt i Vengedalen, la jeg i vei uten engang å kikke på gps-en oppover mot Hornet. Skjønte snart at jeg var på feil sti, da det ledet i retning nord-ryggen på Hornet. På gps-en hadde jeg et spor fra Jan-Petter, som viste det jeg trodde; feil sti. Skrådde over i ura ca 100 meter til venstre og fant rett sti. Etter masse sikk-sakk i løsgods og grus, kom et enkelt klyve-parti merket med røde prikker. Joda, her hadde jeg vært før. Merkinga leder opp normalveien på Hornet, og ved gps 32 V 437770 6929702 på ca 1000 meter tok en liten sti av mot venstre, og en liten varde viste veien. Dette er et nøkkelpunkt for å komme opp til Olaskarvatnet.

Krysset lett bekken som renner mellom Hornet og Olaskarstind, og videre i ur oppover og i travers av nordryggen på Olaskartind. Her var det etter hvert noen småluftige partier, men fin og morsom sti. På returen tok her jeg dette bildet ned mot Litlefjellet, Blånebba og Vengedalen:

Deretter langt innover og på nordsiden av Olaskarsvatnet. Kalskråtindens vest-topp dukket opp, og vestflanken virket utfordrende - heldigvis hadde jeg Jan-Petters gps-spor å gå etter.

Vestflanken - løs og fæl
Tok opp en renne som endte i et enkelt klyvepunkt, og kom snart over i den løse vest-flanken. Arbeidet meg i sikk-sakk oppover her, og forsøkte å unngå løsgods. Litt forrædersk terreng, da smågrusen også ligger strødd over mer fast fjell, og er lett å skli på.

Jeg syntes Jan-Petters spor virket for bratt oppi lia, og søkte derfor mer ut mot høyre (sør). Jammen støtte jeg på spredt varding oppover, og slapp unna krevende klyving.

Vestryggen - og over breen mot østtoppen
Snart var jeg oppe på vestryggen, hvor steinrøysa ble langt mindre bratt, men fortsatt virket uendelig lang. Varmen var stor til tross for at sola hele tiden lå bak et tynt høyt skylag. Heldigvis hadde jeg fylt opp 2l vann før jeg forlot Olaskarsvatnet, for her oppe var det tørt!

Vesttoppen dukket så opp, vill og overhengende. Jo, dette kunne bli interessant. Jo nærmere jeg kom, desto mindre medgjørlig så brattegga opp til toppen ut til å være. Tok en matpause og vurderte situasjonen. Jeg ville gjøre et forsøk, men ble det for luftig ville jeg gå tilbake og ned på breen, og ta hoved-toppen først; det ville gi bedre overblikk over muligheter opp mot vesttoppen.

Satte igjen stavene, og forberedte meg på skarp klyving. Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med rando-tauet. Litt oppi bratta ble jeg stående lenge ved et utsatt punkt. Jeg måtte svinge meg over på høyre siden (sør) ut mot Romsdalen - ikke så fristende i grunnen. Takene var få, og uten sikring endte det med at jeg trakk meg. Mener bestemt at denne egga ikke er toer-klatring, men heller treer - evt svak tre! Rød trekant - gul er ikke nok.
Gikk noen få meter tilbake, og tok med stavene ut på breen.

Jan-Petter mente breen var "snill" - men nå var det flere synlige sprekker. Heldigvis ganske harde forhold, så noe gjennomslag virket lite sannsynlig. Med teleskopstavene ekstra lange kunne jeg "føle" på snøen foran meg, og sparket samtidig gode trinn i snøen - ikke minst med tanke på returen. Holdt nedenfor den første store gleppa, slik at en utglidning ikke ville ende i denne. Så flatere bre, og samtidig rekognoserte jeg tilbake på vesttoppen, og merket meg at det var flere klyvbare muligheter til å ta seg opp fra breen. Lovende!
Siktet meg inn på en skråhelle med løsgods. Breen ble litt bratt like før denne, og jammen sklei jeg ut! Staven på høyre side reddet meg, men ble litt bøyd for ettertiden. Puh, men en rutsjetur her hadde ikke blitt så lang, og det var ingen sprekker nedenfor.
Det var likevel godt å ta seg inn på fast grunn. Sa jeg fast grunn? Her var det løst! Heldigvis ikke så bratt, så det gikk greit. Hvis snøen hadde ligget hard her, måtte man hatt stegjern og evt isøks.

Så gikk det i grunn ganske enkelt videre i ur og i sikk sakk opp til den flate toppen. Varden virket ikke å ligge på høyeste punktet, som ble nådd etter 3,5t på tur. Litt lenger mot øst bekreftet gps-en at høyeste punktet var.
Videopanorama fra (øst)-toppen (den høyeste):

Vesttoppen - lavest av de to, men vanskeligst
Returnerte til breen, og gikk snart for en renneliknende formasjon som virket å lede enkleste vei opp mot vestegga på vesttoppen:

Lettet over å ha funnet en enklere vei opp enn den bratte og skarpe vestegga, tok jeg meg greit opp til toppen. Dette var en skikkelig "tind" - skarp og fin og med et sugende stup mot sør:

Returen fulgte noenlunde samme rute, men for en varme som slo imot meg da jeg var nede ved Olaskarvatnet! Vindstille og dampende varmt! Godt å få fylt opp flaskene igjen! Nede i Vengedalen (på 600 moh) målte jeg 19,5 grader kl 17 på ettermiddagen!
Tok også turen innom Hornvatnet steinhytte og fotograferte litt: