Berg og dalbane over Haverstingen (28.09.2016)  

Et av årets turønsker i rimelig nærhet til Drammen og Lier, var Haverstingen på langs. Det så ut til å være en flott åsrygg med flere jevnhøye topper, og samtidig forholdsvis langt og bratt ned på sidene slik at utsikten trolig ville være bra store deler av turen. «Øyvindbr» hadde flere ganger vært på Dugurdsnatten (770), en av puklene på ryggen. Han hadde også gått store deler av ryggen, og vært på høyeste punkt på 777 moh. Men aldri hele traversen, så han manglet et par av toppunktene. Ikke hadde han gått opp fra østsiden noen gang heller, så noe nytt og ukjent ble det for Øyvind også.

Vi hadde et håp om å få til turen i løpet av høsten, og på denne onsdagen innimellom høststormene, var det gode værvarsler for ettermiddagen. Nå måtte vi smi mens det fremdeles var noe dagslys igjen etter arbeidstid. Det skrumper fort inn nå sent i september… Jeg plukket opp Øyvind i Drammen, og etter at Krøderen og Sokna var passert, kjørte vi mot Brekkebygda, ei bygd Øyvind burde føle seg litt hjemme i på grunn av navnet. Ved Sætertjern tok vi til venstre på Haverstingveien. Vi rullet forbi Nordtjernlibråtan og til vi var over åpningen hvor jernbanen går inn i Haverstingtunnelen. Jeg hadde planlagt å sette igjen bilen i det siste krysset der, men prøvde å kjøre videre sørover litt ovenfor jernbanen. Det var på håret at det var mulig å kjøre der med min bil. Jeg la meg helt på siden for å unngå at det skulle slå oppunder. Det gikk greit, men denne siste veistubben frarådes hvis bilen er blant de med lite klaring oppunder. SUV’er og sånt kan fint kjøre. I enden av veien er det en snuplass hvor det går fint å parkere uten at man stenger for snumulighetene.

Fra snuplassen gikk vi traktorveien som slynger seg oppover et stykke. På ca 460 meters høyde forsvant traktorveien, og vi forberedte oss på å kave videre i terrenget. Men en liten sti dukket opp etter kort tid, og denne fulgte vi oppover mot ei forfallen koie på rundt 560 meters høyde. Fra koia ble det i hovedsak terrenget oppover. Tungt å gå i sugende lyng med høye kneløft, men skogen ble etter hvert lettere å forsere. Jeg var veldig glad for å nå dagens første topp – Haverstingen Sørøst (754). Nå skulle moroa begynne! Fra denne sørligste toppen kunne vi nå se mye av ryggen vi skulle følge nordover.

Vi ville ta en lengre pause på neste topp, som også ville bli dagens høyeste. Derfor gikk vi raskt videre mot Haverstingen (777). Nå kunne vi følge blåmerket sti, noe som lettet framdriften, spesielt i skogsterreng. Få minutter senere sto vi ved den store og flotte toppvarden på Haverstingen (777). Trærne sliter med å vokse her oppe, så det gir vid utsikt i alle retninger. Det var ikke Øyvind-vær i dag, men helt greit for en ettermiddagstur midt i uka. Vi hadde for det meste sol til klokken nærmet seg 18, da den forsvant bak skyer over Norefjell. Litt vind var det på toppene.

Mot Dugurdsnatten (770) kom vi godt i gang med berg og dalbanen. Vi var oppom Grasingkollen (768), Haverstingen Nordvest (759) og Dugurdsnatten Sørøst (754). Grasingkollen var snau på toppen og hadde vid utsikt, mens de to andre var langt mer bevokst. Fremdeles blåmerket sti hele veien, bortsett fra opp til Grasingkollen, hvor vi droppet stien og gikk mer rett på. Stien er enkelte steder utydelig, så man bør se etter blåmerkingen, som stort sett er bra.

Nå var vi kommet til toppen Øyvind var godt kjent på – Dugurdsnatten (770). Han hadde flere ganger besteget denne fra Ørgenvika ved innsjøen Krøderen. Det er derfra den blåmerkede stien kommer opp. Dugurdsnatten er absolutt blant de 3 fineste toppene på Haverstingen. Noen meter mot øst fra toppen, er det stupbratt, noe som gir et snev av luftighet og glimrende utsikt østover. Særlig hvis man går ned et par avsatser og kommer ut på kanten. Skjønner godt at Øyvind tar turen opp hit av og til! Vi hadde planlagt noe lengre pause på toppen, men klokken tikket, og mørket ville være over oss ved 19:30-tiden. Litt før det burde vi så absolutt være nede på veien ved Dammyr, på vei tilbake til bilen. Å krongle ned den bratte østsiden på Haverstingen i mørket hadde vi lite lyst til, selv om vi begge hadde med hodelykt. Veien ned var ukjent, og vi visste jo ikke om det var framkommelig.

Derfor vandret vi ganske snart videre. Først til en liten høyde bare 250 m nordvest for Dugurdsnatten, som hadde super utsikt, særlig ned mot Krøderen. Her forlot vi også den blåmerkede stien, og gikk bratt ned i skaret mot Dugurdsnatten Nord (774). Siste par meterne ned i skaret er en 2 meter høy og langsgående skrent, som vi omgikk mot nordvest. Herfra greit opp til Dugurdsnatten Nord (774), hvor vi bare tok en kort fotostopp.

Vi hastet videre til dagens siste, og faktisk den nest høyeste toppen på traversen. Dugurdsnatten Nordvest (776) er kun 1 meter lavere enn Haverstingens hovedtopp på 777 moh, men den står ikke tilbake for hovedtoppen. Faktisk var denne toppen lengst nordvest kanskje turens flotteste. Åpent i alle retninger, og langstrakt utsikt fra dagens siste bestigning. Nå kunne vi se tilbake sørover mot noen av kulene vi hadde vandret over de siste par timene. Dessverre var sola nå borte for godt, og snart ville det skumre. Retur ned den bratte østflanken var neste oppgave.

Vi gikk først tilbake til skaret mot Dugurdsnatten Nord (774). Der svingte vi ned mot øst, og på rundt 670 meters høyde måtte noe bratte skrenter omgås. Vi kom oss greit ned dette bratte partiet. Mer spente var vi på området mellom 500-600 meters høyde. Her er det fryktelig bratt hele veien bortover østsiden på Haverstingen. Jeg hadde sett ut et parti hvor kartet med høydekoter på 5 meter viste et lite håp om mulig nedstigning. Selvfølgelig kunne vi ha gått en sløyfe lenger nord ved Kimetjernet, men det ville ha gitt en del lengre å gå. Først skulle vi sjekke ut stedet jeg hadde sett meg ut på kartet…

Og like under 600 moh blir det styggbratt! Det så ikke bra ut ved første overblikk, men vi oppdaget en liten kløft/renne som dro ned mot høyre. En nærmere sjekk av denne viste at her ville vi komme ned! Ved hjelp av små trær og busker kom vi oss trygt ned de 5 meterne som var brattest. Jammen kjekt å ha noe å holde seg fast i. Da vi kikket opp igjen så vi at dette var eneste farbare vei ned for oss uten tau. Puh, flaks med den!

På veien ned østflanken kom vi for øvrig over en liggegrop etter et stort dyr. I det grønne og frodige underlaget var det plutselig et søkk med kun jord og noen kloveavtrykk etter et større dyr. Da vi passerte luktet det veldig stramt av vilt, så her var det ikke lenge siden noen hadde ligget.

Etter den bratte skrenten, var det grei vandring bort til veien som passerer Dammyr. Mye bær i skogen nå, så hadde vi hatt bedre tid, ville vi brukt mer tid på å spise blåbær. Men nå begynte det å skumre, så vel framme på veien, var vi i gang med avslutningsetappen sørover til snuplassen hvor bilen sto parkert. Det ble 3 km på vei mens vi skravlet om mye rart. Vel framme ved bilen var klokka straks halv åtte, og vi klarte oss uten hodelyktene. Men det var på grensen. Hadde vi gått i tett skog nå, måtte vi nok ha skrudd lyktene på.

Takk for nok en superfin tur Øyvind! Alltid like trivelig å vandre høyt og lavt med deg. Minst like glad i naturen som meg, og mye interessant og moro blir sagt underveis. Og igjen så fleksibel når det gjelder turmål og reise på kort varsel. Gleder meg til neste tur!

Start date	28.09.2016 14:37 (UTC+01:00 DST)
End date	28.09.2016 19:26 (UTC+01:00 DST)
Total Time	4h 49min
Moving Time	3h 45min
Stopped Time	1h 03min
Overall Average	2.4km/h
Moving Average	3.1km/h
Distance	11.6km
Vertical meters	774m