Slottshammaren og Slottet i Ljørdalen (Hedemark) (15.10.2016)

Jeg og bruttern reiste avgårde for å feire bursdagen min til fjells. Turen gikk til ei hytte i Ljørdalen som tilhører svigers som ikke ligger så alt for langt unna flere topper som er fine å gå på.

Vi kom opp fredag kveld og satte oss til med kartet, men fant ikke helt ut hvor vi ville gå. Så vi ble enige om hvilket område av Ljørdalen vi skulle prøve oss på, så fikk se hvordan det ble når vi fikk parkert bilen.

Som sagt, så gjort... etter en diger og fetende egg og bacon-frokost reiste vi nord i Ljørdalen og fikk kjørt inn en skogsbilvei mellom Fregn og Slottet. Her kom vi oss over elva og gikk i ett lettgått skogsområde langs en flott sti en liten bit nordover.

Etterhvert så vi åsryggen vi skulle gå oppover mot Slottshammaren, så vi knakk likesågodt oppover med en gang. Skulle kanskje ha venta litt, men blodsmak i munnen er vel godt det også... mjølkesyra i beina derimot, not so much.

Bak oss kunne vi se den store og steinete Fregn stikke toppene sine opp i skylaget som hang lavt over oss.

Vi kom oss da opp steinrøysa etterhvert og klatret videre oppover mot den første toppen. Når vi kom litt høyere opp, så kom også tåken. Vi hadde sett den fra der vi parkerte bilen, så vi var klar over hva som ventet på toppen.

Vi tråkket på og la underverden bak oss. På vei opp lia skremte vi opp en og annen rype som lå og trykket hardt i håp om at vi ikke skulle finne de. Flotte fugler.

Når vi kom oss opp på første toppen, Slottshammaren, så tok vi oss tid til å puste ut litt. Men særlig lenge var ikke aktuelt, tåka ble tykkere og tykkere og vinden økte på så det var greit å holde seg i bevegelse så man ikke frøs ihæl på årets første kuldetur.

Turen fra Slottshammaren til Slottet var ikke så lang, og ikke var det bratt heller, så dette gikk som en drøm. Og så er det jo greit å ikke se målet da (pga tåken) så når man først sto på toppen så føltes det som om vi nettopp hadde startet fra Slottshammaren.

Dessverre så var det ikke noe å se på der oppe. Til det var tåken alt for tykk. Det blåste også veldig mye så vi måtte litt ned på vestsiden og finne noen steinblokker vi kunne gjemme oss bak for å spise nisten.

Etterhvert så begynte vi nedstigningen, vi valgte bratteste alternativ. Det var kanskje litt i overkant, for her var det virkelig bratt og med masse digre steiner som gjorde det tidvis spennende. Men vi kom oss ned uten ei skramme.