Skrekktur til Rauddalseggje (18.07.2009)
Written by Bjørneven (Bjørn-Even Bjarkli Verbeke)
Ascents | Store Rauddalseggje (2,168m) | 18.07.2009 |
---|
I starten av tinderanglerferien for meg og sondre hadde jeg en ganske guffen opplevelse.
Som noen kanskje har sett har jeg spurt litt her på forumet om klatringa på Store Rauddalseggje og om denne ville la seg klatres usikra.
rundt klokka 11 om morgenen la jeg ivei alene mot olavsbu mens sondre dro til slettmarkhøe for å sanke topper. jeg hadde veldig mye energi da jeg gikk mot olavsbu og etter 3 timer kunne jeg spise lunsj under hyttetaket og se på min store utfordring, en gigantisk monolit av stein, kongen av Rauddalen.
Etter å ha vært på olavsbu i cirka en time la jeg ivei mot ryggen opp mot Store Rauddalseggje, jeg kjente at jeg begynte å bli litt bekymret, jeg var jo alene, og ettersom jeg har ganske god fantasi begynte det å dukke opp bilder inni hodet mitt av kadaveret mitt som ligger opphakket i bunnen av en steinrøys. da måtte det musikk til for å roe meg, jeg prøvde å høre på noe veldig heavy greier som går under sjangeren "doom metal" i håp om at det ville gi meg litt mer mot, men da jeg så den svære hammeren ble det så skummelt at jeg skrudde av.
jeg nådde bunnen av hammeren etter en drøy time og man møter en del småhammere først, disse var uproblematiske.
jeg hadde på meg svasko og en stappfull sekk med goretex jakke, fjellstøvler og litt småting som gjorde at sekken ble ganske tung, ikke ideelt for klatring med andre ord. det første opptaket hadde jeg hørt mye skummelt om, det ble sagt at de første 3-4 meterne lå rundt 4-tallet. og det stemte vel egentlig på en prikk, opptaket starter med et 4-opptak sirka en og en halv meter over en smal egg med skråsva på den ene siden som endte i stup. jeg tenkte at hvis jeg kom meg opp dette opptaket ville resten gå greit. så jeg kjørte på og kom meg opp, "kan ikke gi meg nå" tenkte jeg, så jeg fortsatte å klatre en skarp stein der jeg måtte kile fast armen min nedi en sprekk mens beina mine hang i løse luften i stupet mot Rauddalen. "nå må jeg være over det verste" sa jeg til meg selv og smilte litt. det er godt mulig at jeg klatreteknisk var over det værste, men nå ble ting plutselig ganske mer luftig og utsatt, og jeg merket at psyken begynte å svikte meg. jeg begynte å se for meg at jeg ikke kom meg hverken opp eller ned, men der så jeg plutselig et opptak rundt 3 tallet, og et til. jeg kom meg opp disse to og sto på en liten hylle der jeg såvidt hadde plass til halve foten min og heldigvis noen gode håndtak. den eneste muligheten jeg så nå var å liste seg ut på en hylle til høyre som var så trang at jeg måtte åle meg på magen og deretter stå på noen små tåhyller og lene kroppsvekten mot fjellet.
Sakte men sikkert innså jeg at det ikke ville gå. Psyken min var totalt nedbrudt nå, jeg følte meg like hjelpesløst som et lite barn som har mistet moren sin på et kjøpesenter.
jeg prøvde å memorere veien jeg hadde klatret opp og det jeg grudde meg mest til var "haifinne-steinen" hvor jeg måtte slippe beina utfor stupkanten. huff nei nå hadde jeg rota det skikkelig til!
jeg husker ikke hvor lenge jeg satt oppi hammeren uten å ha no særlig fremdrift hverken oppover eller nedover, men jeg kom meg ihvertfall forbi de fleste utfordringene og hadde nå bare det første og vanskeligste opptaket igjen. her satt jeg ihvertfall i 10 minutter og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ned, jeg hadde jo en grisetung sekk på ryggen. jeg tok en slynge jeg hadde funnet lenger oppe i hammeren og festet den rundt sekken og foten min, og firte den ned. det gjensto fremdeles 2 meter ned til svaet og eggen. idiot som jeg var trodde jeg at sekken skulle stoppe på svaet når jeg slapp slyngen fra foten min, og da skjer det. sekken treffer svaet med et dunk, og så kommer en lyd som jeg ikke likte, en ekkel rullelyd. Der rullet sekken min ned mot stupet. nederst ved stupkanten var det noen steiner. kunne de stoppe sekken min? nei det kunne de ikke, sekken min forsvant utfor stupet.
jeg klatret ned opptaket(som hadde gått greit med sekk også). der sto jeg med bukse, svasko og ulltrøye og så dum ut. jeg var så rasende som jeg aldri har vært før jeg kom meg forbi hammerne og når jeg endelig sto på trygg grunn på ryggen, begynte jeg å kaste steiner mot Rauddalseggje. jeg kunne omtrent høre Rauddalseggje stå der å le av meg. hvis noen hadde sett meg mens jeg skjellte ut og kastet stein på rauddalseggje hadde de trodd jeg var helt gal.
jeg kom meg ned til olavsbu, og fikk laget en regnjakke av en søppelsekk og fikk en kopp kaffe og noen kjeks av hyttevaktene der. så la jeg ivei tilbake mot Eidsbugarden i svasko, det ble en ganske spesiell tur tilbake, mye banning, synging, løping og samtaler med meg selv fikk tiden til å gå fort og etter 3 timer var jeg tilbake.
her er den skumle sangen som skulle få opp motet mit: http://www.youtube.com/watch?v=9M_xFOjzwWE
User comments