Knutseggen (09.08.2004)

Etter å ha vært stuet sammen nede i kjølen på Gjende IV storet vi oss bort til Gjendebu med tunge sekker på ryggen og litt til i handa.

Vi fikk rom og greier og alt var bare kos. Robert, Julia og jeg hadde bestemt oss for en kosetur.

Den lange omveien som nystien mot Torfinnsbu følger ble litt motvillig gått og vel svette var vi når vi kunne slenge oss ned ved en bekk oppi Svartdalsmunningen. Men for en utsikt. Robert hevdet han aldri hadde sett Gjende grønnere, og grønt det var det!

Vi gikk litt innover dalen, krysset elva og skrådde ut igjen i retning markert lite skard bak mindre kolle, opp til et tjern på snaut 1600 moh. Herfra skrådde vi opp mot ryggen, kom litt ut på breen som etterhvert ble isete og tvang oss opp på fjellet. Fjellet var glatt og løst og ikke ideelt å gå. Men det ble snart bedre og vi kunne rusle oppover ryggen. Stor var gleden over å se Søre Nål på nært hold. Knutseggi ses godt fra dalen, men virkelig imponerende blir den først på nært holdt.

Vi tok oss forsiktig ut på breen og fulgte den opp til skaret sør for tre små topper jeg kalte Knutetrillingene. Like som eneggede trillinger var de.

Videre bortover ble det litt måling og sjekking, men batteriet på GPS'n gikk snart tomt.

Søre Nål nærmet vi oss fra nordvest. Ryggen skulle etter sigende være lett. Oppildnet jogget Robert oppover. Jeg sa at jeg uansett kom til å prøve dette som en øvelse i å lede lette ruter med sikring, men at jeg ikke ville bli fornærmet dersom han sprang opp usikret.

Det gikk fort oppover med ham, men det var nesten en liten lettelse at han stoppet opp et stykke opp på ryggen som egentlig var mer hammerlignende enn rygg. Rett på ble det litt teknisk. Han snudde og gikk ned igjen.

Så var det min tur. Elendig klatrer som jeg er med skrekkelig lite klatreerfaring bar det oppover. Prøvde først rett på, men taket var dårlig og opptaket var langt. Selv en jukseslynge fristet ikke. Men å svinge litt ut til høyre gikk langt greiere. Da kom jeg meg opp uten juks attpå.
Det var kanskje ikke spesielt vanskelig teknisk, men det var langt fra noen trapp et kort stykke og tilstrekkelig utsatt.
De som foretrekker å gå opp her uten tau, må gjerne gjøre det, men takke meg til.

Graderinger er jeg etterhvert blitt drittlei, for mellom 2 og 4 stokkes det og sies så mye rart at jeg er blitt usikker. Ods nevnte en gang en god treer, og jeg kan kanskje være enig i det når jeg til slutt fant letteste vei, men temmelig utsatt i tillegg.

Jeg sikret Robert opp og vi fulgte meget smal og luftig egg 10 meter i retning markert sva opp til topp "klumpen".
Robert sikret meg opp her. Svaet var meget enkelt, mens siste 3 meterne var mer loddrette, men med masse gode tak. Det hang en haug med rapellslynger der, men jeg falt ikke for fristelsen til å dra i de.

Robert kom etter, holdt på å ta med seg en blokk som han brukte som fullvektsbøttetak (litt til venstre for slyngene - fristende men løs blokk!)

Det var en herlig følelse å være på toppen. Trangt og luftig. Bratt ned på alle kanter. Julia ville ikke komme etter og ble igjen nede med fotoapparatet.

Rapellen tok vi ned flanken ned mot Svartdalen, noe som også virket å være vanligste rapellretning. Noen løse blokker nede i flanken var litt skumle, men det gikk fint. Rapellen var vel rundt 25 meter, så vårt 60 meterstau var rikelig.

Videre gikk vi fra nordskaret, bratt ned på ei snøfonn og inn i en blokkmark, nærmest en labyring av digre steinblokker og dype hull.

Robert og jeg tok en avstikker til en garantert 10 meter som lå litt for seg selv før vi gikk litt oppover i retning Nestnordre Knutsholstind.

Julia ventet, mens Robert og jeg (etter at vi nå hadde brukt ekstremt mye tid) fikk en ånde av friskhet og energi. Dette medførte at vi, i et for oss uvanlig tempo, feide over denne toppen og videre bort på Midtre Knutsholstind. Eggen videre mot Store får jeg ha til gode til en annen gang.

Nede ved Julia var det bare å ta på seg tau før vi ruslet over breen (vi passerte sånn ca. 1 sprekk). Tiden løp og vi hadde tross alt lyst på litt mat. Når man velger hytte velger man gjerne bort å drasse med seg egen mat, så litt middagsmat hadde vi ikke noe i mot.

Robert og jeg tok med oss alle høydemeterne opp til Buchardts tind, mens Julia begynte på nedturen.

Kveldslyset begynte å gjøre entré og på vei ned mot Svartdalen ble det virkelig glødende. Da tok Robert ansvar og løp i forveien mens vi knipset noen siste bilder.

Robert var nede kl. 22 mens jeg og Julia kom deisende inn i skumringen en halvtime seinere.

Det var en spennende tur, i en egen litt særegen verden, som først og fremst er virkningsfull på nært hold.

Søre Nål sett fra tilbakeveien fra Mellomste Knutsholstind var et fasinerende syn. Det samme var nåleverdenen med breen i forgrunnen sett fra øst!