Golf-tur (28.09.2011)

Sammen med lyngve (Lyngve Skrede) ble det 4 dager i den persiske Golf med bestigning av de 4 nasjonstoppene i UAE, Oman, Bahrain og Qatar.
Nasjonstoppene ble målt til :
UAE: 1892 moh
Oman: 3012 moh
Bahrain: 140 moh (noe usikker måling, GPS oppførte seg merkelig nær radar)
Qatar: 103 moh, sistnevnte heter nok Al Galail, ettersom Qurayn Abu al Bawl er et annet sted i Qatar.

Denne rapporten er satt sammen av mine og Lyngves rapporter fra www.wwv.no

Ettersom jeg skulle til østen likevel, fant jeg ut at et stopp i Dubai med Emirates Airlines var en god anledning til å sanke flere nasjonstopper. Egentlig hadde jeg tenkt å ta bare UAE og Oman. Men da den erfarne nasjonstopp-sankeren Lars (Snilen) kastet seg med på turen, ble det plutselig mer fokus på kvantum enn kvalitet, så vi ble enige om å få med oss Bahrain og Qatar i samme slengen. Det var en glimrende ide, men den planen hadde små feilmarginer hvis noe skulle skje.

Lars landet en time senere enn meg i Dubai (ca kl. 22), og han så fremdeles litt stresset ut, kanskje p.g.a løpeturen han hadde hatt på flyplassen i Zurich for å rekke flyet videre til Dubai. Men til Dubai kom vi oss heldigvis begge to. Forøvrig får man automatisk et 30 dagers visum på flyplassen i Dubai, uten å fylle ut et eneste papir, og i tillegg er det helt gratis (i motsetning til Oman, Bahrain og Qatar som tar seg godt betalt). Jeg hadde allerede forhåndsreservert en leiebil hos Budget Car Rental på flyplassen i Dubai. Vi hadde blitt fortalt (av Petter) at vi trengte en 4x4 så valget falt på en Toyota Fortuner. Men i ettertid ser vi at både nasjonstoppen i UAE samt den i Oman, fint ville gått unna med en liten og mye billigere leiebil også. Valget hadde falt på Budget, fordi hos dem er det mulig å ta bilen over til Oman mot et 20% tillegg i prisen for hver dag i Oman. I tillegg ordner Budget nødvendige papirer og veiforsikring for Oman, slik at vi ikke skulle få problemer på grensen når vi etterhvert skulle videre til nasjonstoppen i Oman dagen etterpå. Hos andre utleiefirma, kan dette være et problem.

Ettersom vi landet så sent på kvelden i Dubai, hadde vi ikke fikset noe hotell. Planen var å bare kjøre så langt opp til fjellet som mulig denne kvelden/natten og campe i veigrøfta under åpen himmel. Vi hadde ingen problemer med å finne riktig vei ut av Dubai, ettersom jeg hadde lastet ned et veikart for hele midtøsten på min gps. Det tok oss ikke mer enn en drøy time å kjøre fra Dubai Airport til Ras Al-Khaimah på fine motorveier. Her stoppet vi for å proviantere vann og snacks til den forestående toppturen. Dessuten fikk vi oss litt nattmat på en lokal fastfood restaurant som fremdeles var åpen. Veien videre til foten av Jabal Bil Ays kunne blitt en liten utfordring om natten uten gps, men med kjørekartet fra midtøsten gikk det som en drøm på de mørklagte veiene. Denne etappen på bortimot 6 mil, tok oss nesten 1 time og 45 minutt å tilbakelegge (se lenker for å få vår kjørerute på et kart). Det var stort sett fin asfaltvei helt opp til dit hårnål-svingene begynner. Der var det pågående anleggsarbeid og "kjør på eget ansvar" skilting. Vi kom også til et "innkjøring forbudt" skilt litt høyere opp, men vi tok likevel sjansen på å kjøre forbi dette også.

Hvorfor i all verden de bygger en 4-felts vei oppover hit, vet vi ikke, men når denne veien sannsynligvis står ferdig om 1-2 år, vil det gå som en drøm å kjøre helt opp på fjellet. På ca 1300 m.o.h var det på tide for oss å stoppe, for her var det for mye anleggsarbeid til at vi kunne kjøre videre. Vi bestemte oss for å parkere på siden av veien, og overnatte på den steinete bakken med mye støv fra alt anleggsarbeidet. Lars hadde med et oppblåstbart liggeunderlag, mens jeg måtte tilbringe natten på en fjellduk, ikke akkurat veldig behagelig på den steinete bakken. Men en stjerneklar himmel sendte meg likevel inn i drømmeland ganske raskt.

Det ble en kort natt i veigrøfta, ettersom vi stod opp ved soloppgang for å unnagjøre toppen før det ble for varmt. Vi fulgte veien et lite stykke oppover, men tok etterhvert en mer direkte rute med litt klyving for å komme raskere opp på fjellryggen. Der fant vi en sti som ledet videre til sjeikens sommersted litt nedenfor toppen. Sjeiken hadde laget noen steinbelagte veier rundt sommerstedet sitt, slik at han kunne kjøre rundt med sine småbiler, som han må ha fraktet opp på fjellet med et helikopter. Det var bare en liten spasertur opp på høyeste punktet av UAE fra her. Vi hadde brukt 1 time og 40 minutter på den ca 6 km lange fotturen fra bilen. Toppen ble målt til å være 1892m og med en primærfaktor på beskjedne 9 meter. Så vi måtte selfølgelig opp på hovedtoppen også, selv om denne lå noen hundre meter innenfor grensen av Oman. Vi så ingen grensevakter, så det var bare å bevege seg fritt over til den mye mer prominente toppen av Jabal Bil Ays (1911m). Her er det et gigantisk stup på den ene siden, og fin utsikt innover mot Oman.

Vi bestemte oss for å gjøre retur før det ble for varmt. Vi var tilbake i bilen etter å brukt totalt 3 timer og 40 minutter. Jeg fikk panikk, da jeg oppdaget at gps'en min hadde falt ut av lomma, men Lars hadde heldigvis gått bak meg og plukket opp ting etter meg. Ren flaks, og veldig viktig ettersom mye informasjon til de andre nasjonstoppene var lagret på min gps :-)

Dermed var det bare å starte bilen, sette aircondition på max, og begynne på den lange kjøreturen til nasjonstoppen i Oman !!

Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren, la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter.

Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams.

Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere.

Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden.

Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit.

Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt!

Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn.

Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften.

Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen.

Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området.

Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin.

Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.

Etter en morgentur med kontakt med politiet i Bahrain ble det en kort flytur til Doha, hovedstaden i Qatar. Vi hadde planlagt å leie bil da det var ca 100 km fra flyplassen til utgangspunktet for toppturen, men det viste seg at en drosje ikke var så dyrt så vi valgte denne løsningen, også fordi vi lå etter tidsskjemaet fordi flyet var forsinket og køen i passkontrollen var svært lang.

Med kart og GPS-posisjonen til toppen var det lett å navigere oss frem. Først tok det litt tid i rushtiden i Doha, men vel ute av byen kom farten opp og vi suste av gårde i retning Saudi Arabia i 120 km/t. Etter 70 km svingte vi av mot venstre på en mindre vei som vi fulgte i ca 3 mil. Her var skiltet til Al Galail Observation post, der toppen skulle være. En vanlig drosje måtte gi seg da vi kom til noen sanddyner som hadde lagt seg over den lille veien/sporet mot toppen, men herfra var det ikke langt frem. Vi så observasjonsposten mot høyre og en lang rygg som strakte seg derfra mot venstre. Først gikk vi mot observasjonsposten og klatret opp i tårnet, deretter gikk vi hele ryggen til den andre enden. Hele ryggen var ganske flat på toppen, og ca på midten så det ut som høyeste punkt var i følge våre GPS-apparater. Her var også en slags varde så vi definerte dette som topp-punktet. Mot den andre siden gikk det også litt nedover.

Området benyttes til militær trening, og vi var selvsagt glade for at her var det ingen aktivitet den dagen vi var der. Vi er usikre på rett navn på toppen. Qurayn Abu al Bawl er navnet på et annet høydedrag såvidt vi kan se av kartet, så Al Galail er muligens rett navn på tinden.

Qatar har en del divergerende opplysninger om høyeste punkt. Jeg har funnet diverse kart over landet og alle har en høyde på 103 meter der vi var som høyeste punkt, mens andre kilder i klatrekretser sier noe annet. Vi fant høyden på 103 meter, og slo oss til ro med at dette var nasjonstoppen. Hadde vi hatt leiebil, ville vi kanskje også utforsket kandidatene, men disse har alle en høyde på 80-90 meter i følge andre turrapporter, så vi føler oss ganske sikre på at toppen er besteget. Oppe på ryggen kan det helt sikkert forekomme endringer i landskapet som følge av sandstormer, så høyden og posisjonen for topp-punktet kan nok forandre seg. Været var nydelig, med sol og 41 deilige varmegrader. Gjennom Doha gikk det bedre på vei tilbake til flyplassen. Arbeidstiden i Qatar er 06:00-10:30 og 15:30-20:00. I den lange siestaen midt på dagen er det stor trafikk, så å ta seg frem med bil her er enklest innenfor de 2 arbeidstids-periodene. Arbeidsuken er søndag-torsdag, så rytmen er litt annerledes enn hjemme i Norge. Tilbake i Doha ble det en kjapp flyreise tilbake til Dubai. Lyngve reiste østover til sin venninne på Filippinene, mens jeg reiste hjem igjen til kjerring og jobb.

Da var turen over. Takk for turen, Lyngve, sammen fikset vi utfordringer av ulike slag på vår 4-toppers Golf-runde. Alle toppene kunne gitt stopp pga militær aktivitet og den slags, så vi var glade for å ha nådd topp-punktet på alle sammen.