Tasmania 1999 (18.11.1999)

Overland Track:

Rett før vi ankom hadde det snødd slik at i begynnelsen av den uken vi gikk var toppene alle hvite, som f.eks. den fra nasjonalparksenteret i Cynthia Bay, godt synlige Mt. Olympus (1449 moh på bilde til høyre).

Dag 1

Omtrent kl. 12 den 18. november forlot vi Cynthia Bay. Vi droppet båten som traffikerer Lake St. Clair for å spare litt penger samtidig som vi ville gå absolutt hele turen. Med tunge sekker (alle våre ting for den hele 5 ukers ferien, mat for 1 uke og vann for 1 dag) og et typisk godt starthumør la vi i vei.. Etter å ha studert kart og rutebeskrivelser i Lonely Planet sin reisehåndbok, bestemte vi oss for å gå en alternativ rute opp Cuvier Valley i steden for den vanlige ruten langs Lake St. Clair. Til å begynne med trodde vi det var et klokt valg. Stien gikk smal, men tydelig gjennom eukalyptus skogen slakt oppover. Men etter snaut 2 kilometer gikk terrenget over i et slags myrgrasslandskap, med over en halv meter høye grasstuer overalt. Merkingen var dårlig, og det var fryktelig tungt å gå. Her gikk det veldig sakte med oss og de tunge ryggsekkene våre. Det ble mange høye kneløft opp på grasstuene og skritt hvor man ikke så hvor man plasserte foten. Her på denne åpne myrsletta hadde vi også vårt eneste ordentlige sammenstøt med en slange, en av Tasmanias tre slange arter, den dødelig giftige Tigerslangen. De er egentlig ganske vanlige på Tasmania, men de er sky og det er sikkert grunnen til at vi ikke så flere. Vi gikk likevel litt ekstra forsiktig videre gjennom det uoversiktelige område med lårhøyt myrgrass, og sonderte terrenget forover med vandrestavene våre, som vi skaffet oss ved neste pause. Vandrestavene var for øvrig svært nyttige til å teste om det var bunn i alle gjørmepartiene vi måtte forbi eller om de var "bunnløse". Gjørmepytter var det nok av, og når man har sunket over en halv meter ned i gjørma et par ganger er det ikke mye moro lenger. Dette slitsomme myrområdet er ca. 5-6 kilometer i utstrekning. 11-12 kilometer fra startpunktet kom vi til den idylliske innsjøen Lake Petrarch som har en vakker liten strand i sydenden, og flotte campingplasser på gressletter ved nordenden. Vi tilbrakte vår første teltnatt i Australia der på gresset ved nordenden av sjøen, og i ettertid viste det seg at dette var den fineste campingplassen vi hadde på hele den 6 dager lange fotturen.

Dag 2

Dag to gikk vi over Byron passet (helt til venstre på bildet ovenfor) og ankom Narcissus Hut, en av de første hyttene fra Cynthia Bay langs Overland Track, ca. 5 kilometer etter oppbrudd.
Her nede på selve hovedruten er stien veldig mye bedre, og lange strekninger er det bygd "plankevei", noe som gjør at man kommer raskere fremover og får lagt noen kilometre bak seg. Her nede på hovedstien traff vi også de første andre menneskene. Noen ryggsekkvandrere og noen dagsturister som kom nede fra Cynthia Bay med båten. Fra Narcissus Hut går man omtrent 5 kilometer på meget god sti til man kommer til krysset hvor en avstikker opp mot Pine Valley dalen tar av fra hovedstien. Vi gikk opp denne sidedalen og tilbrakte vår andre natt ved en elv i regnskogen i øvre del av dalen. Herfra går det videre sti opp i det naturskjønne fjellområdet the Labyrinths og til foten av det majestetiske fjellet Acropolis (1471 moh). Vi gikk imidlertid ikke videre da vi allerede hadde brukt mer tid enn planlagt opp dit.

Dag 3

Dag tre gikk vi tilbake til hovedstien og videre i retning Windy Ridge Hut. Stien var meget god, relativ flat, og med mange bekker med deilig drikkevann som hele tiden krysset den. Det utrolig flotte været gjorde heller ikke stemningen noe dårligere. Windy Ridge Hut som vi kom til omtrent en halv time etter at vi var tilbake på hovedstien ligger ganske inneklemt i skogen, og teltmulighetene i området var heller dårlige. Fra Windy Ridge Hut gikk det et par hundre høydemetre (godt merkbare med tunge ryggsekker) opp gjennom Du Cane passet, hvor det åpner seg en flott utsikt mot Du Cane fjellene. Denne dagen avsluttet vi litt tidligere enn normalt etter å ha funnet en ganske fin teltplass ved Hartnett Falls, den høyeste fossen i Tasmania. Det var omtrent en halv times avstikker fra hovedstien ned til fossen. Det var varmt og godt denne dagen, og selv om vannet i elva ovenfor fossen maks holdt 15 grader var det bare deilig og forfriskenede og ta en dukkert.

Dag 4 med Mt. Ossa

Dag fire startet vi svært tidlig fordi vi planla å bestige Mt. Ossa, Tasmanias høyeste fjell, på veien. De første tre kilometerne gjennom skogen var temmelig gjørmete inntil vi nådde den historie omspunnede Du Cane Hut hytta. Her er det ikke tillatt å overnatte utenom i nødstilfelle, men det er en del fine teltplasser i området rundt hytta. Videre gikk det forbi Kia Ora Hut, og derfra jevnt og trutt opp mot Pelion passet som med 1126 moh er det høyeste punktet på hele Overland Track. Vegetajonen forandrer seg stadig fra nærmest tett urskog, via et slags busklandskap til et nesten helt åpent landskap oppe i passet. Siden det var vår mens vi var der opplevde vi blomstringen for fullt og det var tidvis nesten som å være i en botanisk hage. Oppe i Pelion passet går det sti opp til Mt. Ossa (1617 moh), Tasmanias høyeste fjell. Vi satte fra oss sekkene, og etter en liten matpause la vi i vei mot Mt. Ossa. Denne avstikkeren tar rundt regnet 3 timer og er stedvis ganske bratt (lett klyving). På toppen er det nesten utelukkende stein, og da vi var der lå det ennå noen rester av det siste snøfallet igjen. På toppen åpner det seg et imponerende rundskue over store deler av Tasmanias fjellverden. I syd ser man Du Cane Range og lenger enn det, mens i nord rager de karakteristiske toppene Barn Bluff (1559 moh) og Cradle Mountain (1545 moh). På klare dager kan man sogar skimte havet. Sistnevnte topp så vi ikke, noe som var litt dumt siden den på en måte markerer slutten på Overland stien i nord. Været som hadde holdt seg bra hele dagen, ble langsomt verre - tunge regnskyer trakk inn fra nordvest. Nede ved stidelet i Pelion passet tok vi på sekkene (som vi ikke akkurat hadde savnet) og begynte på nedstigningen mot Pelion Hut.
I det vi kom frem begynte det å regne. Vi fikk slått opp teltet i en fei, og hadde egentlig flaks med å få tingene våre noenlunde tørr inn i teltet, for det sluttet ikke å regne på et par dager. Teltplassen var fin den, men regnet lokket frem horder av blodigler som la en liten demper på teltlivet.

Dag 5

Dag fem begynte vått og sluttet vått. Vi brøt opp meget tidlig og sa farvel til blodiglene (det skulle senere vise seg at en håndfull eksemplarer likevel hadde hengt seg på) og la i vei i et bra tempo - dels for å få varmen og dels fordi vi hadde en lang marsj foran oss denne dagen. Til å begynne med gikk stien gjennom endeløse partier med gjørme og glatte røtter, avbrutt av lettere partier hvor det var snekret en gangvei på påler.
Etter et par kilometer var vi kommet "ned i bunnen" og begynte på den lange oppstigningen til foten av Mt. Pelion West (1560 moh) som vi passerte på østsiden. Kort etter at vi hadde passert Pelion Creek elva dukket stien ganske plutselig ut av skogen og inn i et åpent myrlandskap. Her var det flatt og lettgått en drøy kilometer før stien igjen forsvant inn i vegetasjonen på en kolle med tett eukalyptus skog. Etter å ha passert dette skogholtet kom vi igjen ut i åpent myrlandskap. Her var det en 1 minutts avstikker til Forth Valley Outlook, hvor en flott og overraskende utsikt ned i den frodige Forth Valley åpnet seg. Denne dalen er ellers knapt synlig fra stien, selv om stien i flere kilometer går nesten helt i kant med stupet ut mot dalen. 3 kilometre senere kom vi til innsjøen Lake Curran og ikke lenge etterpå nådde vi Windermere Hut ved Windermere sjøen. Her nøt vi nistematen og varm drikke innendørs mens det ufyselige regnværet stod på utenfor. Videre er det drøye fem kilometre til den neste hytta, Waterfall Valley Hut - først litt oppover, deretter flatt og slakt nedover. Vi så ikke stort til omgivelsene omkring oss denne dagen - for det meste gikk vi i regn og tåke. Siden alle teltplassene ved Waterfall Valley Hut lå under vann benyttet vi oss for første gang på turen en av hyttene til overnatting. De fleste som gikk mens vi var der brukte hyttene hele tiden, men vi syntes de var temmelig grisete og ikke i nærheten så koselige som vårt eget telt, i alle fall så lenge været var sånn noenlunde. Stort sett var det greit å finne teltplasser, men veldig mange fine teltplasser var det ikke langs ruten. De fleste ok teltplassene befant seg i nærheten av hyttene, hvor det også fantes bekvemmeligheter som utedo og vanntanker (eller bekker - vann var for øvrig ikke noe stort problem, selv om vi fikk mavesjau av det en gang.)

Dag 6

Egentlig hadde vi planlagt å bruke 7 dager på turen, men på grunn av det dårlige været ankom vi Pencil Pine (endepunktet til Overland Track) allerede på formiddagen den sjette dagen. Overland stien ender egentlig i Waldheim (6 km tidligere), men siden vi ikke hadde noen bil som ventet på oss, eller anelse om busstider gikk vi grusveien helt ut til nasjonalparksenteret i Pencil Pine.
Vi gikk fra Waterfall Valley Hut forbi Cradle Mountain som lå komplett innehyllet i tåke til Kitchen hut som er kun for nødstilfeller. Fra Cradle Mountain platået er det mange muligheter og stier ned til Waldheim (og sivilisasjonen), men siden været var så dårlig og vi var slitne i beina valgte vi den slakeste (den såkalte Horse track) i steden for den mer spektakulære stien forbi Marions Lookout (vi hadde ikke sett stort likevel i det været som var).
Nede ved Waldheim kunne vi sikkert strengt tatt kommet med en buss, men vi hadde droppet båten på Lake St. Clair i begynnelsen og vi syntes derfor vi skulle gå det siste stykket til fots også, slik at vi kunne skryte av å ha gått hele Overland Track.
Da vi til slutt kom frem, kalde og våte, tok vi inn på en temmelig luksuriøs hytte ved Cradle Mountain Lodge og virkelig nøt sivilisasjonen med boblebad, vedovn og ikke minst utsøkte muligheter til tørking av telt og klær. Her ble blindpassasjerene (boldiglene fra Pelion Hut område) oppdaget og drept uten stor medlidenhet.

Dag 7 - Dagstur Cradle Mountain

Siden vi var der utenom høysesongen gikk bussen tilbake til Hobart kun 3 ganger i uka, og vi måtte derfor vente en hel dag og litt til før vi kunne komme oss videre. Om morgenen den syvende dagen var været plutselig så fint igjen at vi spontant besluttet å ta en dagstur tilbake i nasjonalparken for å forsøke å bestige det karakteristiske fjellet Cradle Mountain (1545 moh), selve symbolet på dette området (som vi fikk øye på for første gang denne morgen fra Pencil Pine). Vi gikk først 1,5 km i gal retning og satte opp teltet vårt på den lokale campingplassen (vi hadde ikke råd til mer enn en natt i en sånn flott hytte som den foregående natta), før vi gikk 7,5 km langs veien tilbake inn til Lake Dove hvor stiene begynner. En utmerket sti (delvis snekret) går rundt sjøen, en tur som for øvrig tar ca. 2 timer. Motivet med Cradle Mountain i bakgrunnen og Lake Dove i forgrunnen er trolig parkens (kanskje også Tasmanias?) mest fotograferte motiv - Også vi tok et par bilder. Vi gikk drøyt halve runden før vi tok av på den bratte, langt smalere og mindre forseggjorte stien (en av flere) opp mot foten av Cradle Mountain. I strålende sol passerte vi den vesle innsjøen Lake Wilks og nådde foten av massivet ved Little Horn og Weindorfers Tower litt senere. Et stykke videre sydover, i nærheten av Kitchen Hut begynner stien mot selve toppen. I starten var stien meget tydelig, og ikke spesielt bratt. Etter ca. 20 minutter svinger den mot høyre og krysser temmelig grov steinur i stadig brattere terreng. Stien er her markert med jernstenger slik at det ikke er noe problem å finne veien. Som så ofte ellers på tur viste det seg å være lenger til toppen enn vi først trodde. Vi gikk i berg- og dalbane mellom og over store steinblokker til vi kom til et skar på den forrevne fjellryggen. Her måtte vi et stykke ned på andre siden før det siste stykket bratt opp mot toppen. Det var litt bratt og kronglete, men ikke noe verre enn en Besseggen tur her hjemme. På toppen fikk vi et fantastisk rundskue i alle fire himmelretninger, og en bronseskive på toppen viser alle toppene man kan se og hvor de befinner seg. Det begynte å bli sent og været så også mer truende ut så vi ble ikke særlig lenge på toppen. Som dagen før gikk vi Horse Track ned mot Waldheim. Det ville snart bli mørkt og her visste vi i alle fall veien. Før nedstigningene tok vi en avstikker til et utsiktspunkt hvor man ser ned i den dype Crater Lake innsjøen. Etter å ha sett vår første Wombat, og lenge etter mørkets frembrudd kom vi helt falleferdige frem til Pencil Pine. Mer enn 35 kilometer, samt over 1000 høydemetre gikk vi denne dagen.

Dagen etter satt vi 8 timer på Tassielink bussen tilbake til Hobart..

Overland Track noen nøkkelinfo

NB! Dette ble skrevet etter turen i 1999. Det har skjedd endringer siden da, bl.a. en sterkere besøksbegrensning slik at man må innhente tillatelse til å gå turen på forhånd. Kopierer det likevel inn fra rapporten som ble skrevet den gang.

Kart

© Morten Helgesen

Grovkart med ruta.

Oversikt over hyttene pr. 1999