Kongevær på Vestlandsdronninga (21.05.2012)

Nå skulle endelig «Kåpa» til pers, og værvarselet var vanvittig bra. Turfølget følte seg ikke helt i form, men da ble det helt passelig tempo, syntes jeg, som hadde 1500 høydemeter i beina fra Moldulhø dagen i forveien.

Morten H. kom seint på kvelden til rasteplassen ved Loenvannet, rød på nesa, blank i øynene og hes i halsen. Wienerpølser, paracetamol og en solbærtoddy var visst blandingen som skulle redde morgendagen. Jo, jeg tenkte mitt…

Været var topp neste dag, og vi kjørte så langt vi kom opp i Bødalen. Et kjempeskred sperret veien en halv kilometer før setra, men vi var heldige at vi hadde kommet så langt som vi hadde. (En diger fonn lenger nede var frest opp.)

Det ble ikke mange meterne på beina før skiene kunne spennes på, og så gikk det greit innover – i nydelige omgivelser. Det var bare å nyte turen så lenge det varte, for Morten lovte mindre moro opp bjørkekrattet i den første skikkelige motbakken. Han fikk rett!

Vel over tregrensa var det enkelt, og snart fikk vi se dagens mål; Lodalskåpa, som tok seg imponerende godt ut herfra. Renna til toppen hadde tydelige spor, og det lovet godt. Jeg ble positivt overrasket – dette så ikke så ille ut.

Brattbakken
Opp Brattbakken begynte det å kladde noe aldeles forskrekkelig. Jeg valgte derfor å ta av fellene. Vi tok det rolig, og kom snart opp på Bohrsbreen, som vi krysset greit. En ny bratt bakke, og så var vi snart innunder Veslekåpa, rundet denne i sør, og skled lett ned i skaret mot Kåpa. Tett innunder denne satte vi igjen skiene, og gikk til fots opp i skaret ved pinakkelen. Her ledet tydelige dype spor opp, og med isøksa som lett sikring underveis var det helt greit å komme seg opp. Det gikk overraskende lett, syntes jeg, og snart kunne vi nyte utsikten fra denne kremtoppen.

Morten krevde rød jakke på, og fikk sine bilder før vi fulgte samme vei ned igjen. I renna møtte vi en kar fra Nordfjordeid som var på vei opp for n-te gang. Vi ble stående midt i bratteste kneika å snakke ganske lenge.

Morten hadde ikke noe behov for å ta med seg Veslekåpa, som stort sett lå inni en skydott, som hadde forelsket seg i denne toppen. Jeg gikk derfor alene opp på denne i tåka, så ingenting, og gikk ned igjen.

Brenibba
Nede ved Ståleskaret satte vi så kursen mot Brenibba, siden jeg ikke hadde vært på denne heller. Morten ble med, og den lette turen bortover breen muliggjorde samtale underveis, så vi hadde det riktig så hyggelig.

Returen tilbake til bilene i megabløt snø var noe Morten i særdeleshet gruet seg for, men det viste seg å gå ganske greit i grunn. Verre var det vel med mine nedkjøringsevner på ski, men Morten var tålmodig han, og satte seg i sola og slappet av, og ventet.

I bjørkeskogen var det slutt på tålmodigheten, og Morten stakk i forveien. Det ble en underlig skitur herfra; bokstavelig talt over stokk og stein – og ikke minst vann, masse vann.

Pizza i Stryn på kvelden satte et perfekt punktum for en herlig tur og et hyggelig turfølge!