Fra skjærsild til himmerik i Skjåkfjella (24.05.2012)  

Jeg skulle opprinnelig nordover denne pinsa. Men det ble liksom så feil med den ekstremt gode og langvarig stabile værmeldinga for Sør-Norge. Nordpå var varslet tilsvarende elendig. Med tungt hjerte måtte jeg skuffe Sondre, det ga virkelig en dårlig følelse det der, men om våren har jeg ikke lov til å feile. Sommeren og høsten har jeg stort sett gitt opp, og ambisjonene er senka mange hakk. Det slumper på med finvær i blant da også, men da sitter jeg som regel på kontoret. Våren er halmstrået mitt, det er da ting må gjøres. Været får ikke lov til å tukle med en godværstoppromantikers følelsesliv, sånn er det bare! Håper det snart blir Nord-Norgetur!!

Jan Petter skulle også samle 2000-metere i pinsa, så jeg fikk sitte på med han oppover. I Lom

skiltes vi, han skulle til Leirdalen, mens jeg skulle til pers opp Lomseggi. Det er flaut å si det, men jeg har ingen brenner lenger og har ikke gjort noe med saken. Sånt blir det tung sekk av, masse tung mat og store og fulle vannflasker pluss massevis av klær, sovepose og telt, isøks og spade. Når sekken i seg sjøl veier sine 5,5 kilo så skrapte totalvekta tett oppunder 30 kilo. Dette blir rett og slett helt feil på sånne turer og noe jeg helt klart må luke vekk før neste stortur. Selvsagt er jeg fornøyd med at jeg orka, men det er ikke bra for knærne, og egentlig ganske amatørmessig. Og så sakte det gikk da! Ca 800 høydemetre temmelig på høykant var en brutal start på turen. Sekken bidro til sneglefart, men jeg tok nesten ikke pauser, så etter drøye to timer så jeg lyset i tunnelen i form av Eggjapika. Husker ikke eksakt hvor lang tid jeg brukte, men klokka var iallfall over 8 om kvelden da jeg starta, og litt før 11 lå jeg i soveposen etter å ha vært oppom 1280-varden uten sekk for å se på utsikten over Bøverdalen. Det hører selvsagt med til historien at utsikten over hele Lom og Ottadalen er storslagen når man sliter seg opp ryggen.

FREDAG
Det var en herlig følelse å våkne der oppe i solskinnet litt før klokka 06.00 neste morgen. Jeg kikka litt på utsikten, men ganske snart tok bekymringene overhånd. Jeg visste på forhånd at fredagen ikke skulle være perfekt og at lørdagen skulle være mye bedre, men likevel så var disse skysystemene i nordvest litt vel tidlig pån da. Yr meldte skyer og en anelse nedbør fra midt på dagen og utover, men disse systemene og dottene var jo ivrigere enn som så.

Jeg småbannet for meg sjøl der jeg rusla videre oppetter ryggen. Jotunheimen hadde fortsatt knallvær og var en fryd for øyet med Bøverdalen i forgrunnen. Alle andre ville kost seg i finværet, men jeg tenkte bare på at skyene snart ville ødelegge alt. Nei jeg hadde det ikke spesielt trivelig bortover ryggen mot Storivilen. Synd for meg vil de fleste si, men å prate meg til «fornuft» når det gjelder været i stortoppområder er helt fånyttes, jeg vil ikke høre! Jeg vil ha perfekt vær når jeg en sjelden gang gjester mine kjære 2k-trakter, det er derfor jeg samler på disse fjella!!

Storivilen ble bare redusert til ei drikke- og spisepause før jeg for videre. Været var ikke trivelig nok til en større rast. Og det ble verre mot Moldulhøe, nå var jo himmelen mest grå og hvit. Sola ga seg ikke uten kamp, men den hadde jaggu en seig motstander! Derfor ble Moldulhøe samme prosedyre som Storivilen. Videre mot Hesthøe ble det drøyt, nå begynte jeg å merke gårsdagen og at sekken fortsatt var tung. Jammen våget dråpene å komme også. Stusselige greier…

Jeg kunne ikke la være å tenke på den ubenytta flybilletten til Bardufoss. Hvis været var stusselig begge steder kunne jeg likegodt reist nordover. Hva om værprognosene hadde forverret seg uten at jeg visste det? Æsj, så stygt detta var! Med det langvarige gode varslet som hadde vært, alt godværet som faktisk hadde vært mens jeg satt på kontoret og det faktum at jeg hadde sviktet Sondre så fablet jeg lenge om å sette terningkast 1 på denne turen hvis det ikke bedret seg til dagen etter.

Regnet ga seg heldigvis temmelig snart, og jeg fikk lagt inn ei brukbar pause på Hesthøe. Sola kom og gikk, og jeg lukket øyene og drømte om perfekt vær i morra. Men underlaget var ikke videre behagelig, så stiv og støl reiste jeg meg opp og fortsatte ned mot Storberka. Der nede brøt sola igjennom til de grader så jeg ble nødt til å ta ei lang solepause. Dette var jo i seg sjøl en flott opplevelse, og siden været ikke var perfekt hadde jeg liksom ingen hast med å komme meg opp på Heksete. Skyene ga seg på ingen måte, gløtta jeg i retning Jotunheimen så himmelen faktisk svart og elektrisk ut. Var det mulig? Skulle det virkelig begynne å smelle der inne?

Storberka husker jeg fra en gammel artikkel i en DNT-årbok fra 50-tallet jeg har lest på hemsen på hytta, så det ble litt tid til filosofering over dette. Og det var på tide å forflytte seg sånn i tilfelle underet skulle skje. Det hadde jo sett bra ut over Holåtindan og i retning Sogn ei lita stund nå, men jævelskapen samlet seg til nytt framstøt og slukte Store Hestbreapiggen mens jeg rusla bortover og oppover Storberka. Da begynte jeg å klage høylytt, for jeg hadde nettopp fått visse forhåpninger som nok en gang ble knust. «Harru sett så stygt!! Jeg har da ikke kommet hele veien hit for å se på stygge skysystemer!»

Jeg verket i skuldrene og hadde god grunn til å legge meg ned på en barflekk med sildrevann for å vente på været. Heksete lå tett innpå nå. Jeg ble vel liggende og dorme pluss surmule litt mens jeg tross alt nøt Skjåkfjellstemninga. Minnene fra boka «Minner fra fjell og skog» dukket opp, forfatteren falt jo pladask for Hestbrepiggene. «Jeg skjønner hva du vil fortelle meg, fjell, men jeg klarer ikke å la være å tenke på at været har vært perfekt her for både en og to og tre dager siden da jeg satt på kontoret. Morradagen avgjør om turen unngår terningkast 1!»

Nå var det så seint at jeg bare måtte rusle opp. Tok skia i henda og stabbet meg oppover bratta. Etter en obligatorisk tur bortom varden på Heksete fortsatte jeg til Austre Hestbreapiggen. «Håper ikke dette går til helvete» tenkte jeg mens jeg så mot botnen under Store Hestbreapiggen som visstnok kalles for nettopp Helvete. Jeg var trøtt også, og siden det var hustrig rusla jeg litt nedover mot øst, men ikke langt. Der la jeg meg til under åpen himmel, og med nattekulda kom endelig bedringen i været også. Jeg ante fargene fra solnedgangen som toppen bak i hovedsak stengte for, men Jotunheimen lå der i øst under en rosa himmel, og de aller høyeste toppene stakk opp av skydekket. Over meg var det nå skyfritt. «Da blir det kanskje terningkast 3 da» tenkte jeg, og sovna tross alt med ganske store forventninger til morradagen…

LØRDAG

Jeg sov ikke så aller verst, men våknet lenge før vekkerklokka som jeg hadde satt på 06.00. Himmelen var skyfri og hadde et rosa skjær over Jotunheimen med Leirdalen sentralt. Vakkert altså! Men jeg var så stuptrøtt at jeg med tungt hjerte valgte å dorme litt til.

Da jeg ble vekket av klokka var det fullt dagslys og Øyvindvær over alt! "Fantastisk, det er jo derfor jeg gjør dette, og det er jo derfor jeg har kommet hit!» tenkte jeg. Attpåtil ville jeg få det meste gratis fordi jeg lå på ca 2100 moh allerede og i tillegg skulle etterlate mesteparten av det tunge utstyret på liggeplassen. Dette ga assosiasjoner til pinseturen for 2 år siden med den nydelige morrastunden på Memurutind V1 som det absolutte høydepunkt. Som den gang føltes det like fortjent etter alt slitet det innebar å opparbeide seg denne luksusen. Nå var det bare å rusle og nyte. Ja denne praksisen er det bare å opprettholde, og den ultimate drømmen i så måte er Styggedalsryggen. Selvsagt MÅ jeg ha bombehøytrykk da!

På Midtre Hestbreapiggen satte jeg meg til for å kose meg med utsikten mens jeg venta på at snøen på passasjen mot Store skulle mykne. Det viste seg temmelig tidlig at det hadde jeg ikke trengt. Men Midtre har krav på oppmerksomhet den også, for her var det riktig så trivelig. Uansett tok utålmodigheten overhånd, og jeg rusla mot den «utsatte» passasjen. Uten sekk hadde jeg kanskje fiksa hele egga, men et parti så litt for kinkig ut. Derfor snudde jeg og gikk ut på snøen. Her fikk jeg brukt øksa for ordens skyld siden den var med. Hadde ikke trengt det, det var så lett å lage spor atte! Jeg sugde inn stemninga mens jeg så ned på smeltevasskulpen nede på breen. Jammen bratt ned dit ja! Før nedstigninga til skaret måtte jeg oppom Nord for Midtre, og det var det verdt, for her fikk jeg et skikkelig stilig motiv av eggen mot Midtre med hovedmassivet ruvende bak.

Det gikk fort ned til skaret og videre til topps på Store Hestbreapiggen. Her var det fantastisk utsikt! Ikke noe vits i å beskrive siden man ser så mye, men det er iallfall nydelig komponert her. Ryggen fra Midtre og sørvestover minner litt om Hallingskarvet, og Grautfatet med Låven i bakgrunnen er et flott blikkfang. Jeg koste meg til jeg var mett på synsinntrykk, og da var det bare å legge seg ned og sole seg en god stund. Stillheten var total og varmen i ferd med å bli skremmende. Sånn skal det være i pinsa!

På grunn av disse «hersens» ambisjonene måtte dette paradiset av en topp forlates. Jeg skulle jo få med meg alt av Hestbrepigger. Turen tilbake mot Midtre ble en formalitet, og det bar radig på ski mot 2143. Der traff jeg tre stykker og slo av en prat. På en hyggelig måte ble jeg beskyldt for å være nerd ettersom pratet om toppene vi så tok gradvis mer overhånd.

image:øyvindbr_bilde0051.jpg|Minna meg litt om en slak utgave av Beerenberg dette, men det kan jo med all mulig respekt selvsagt ikke måle seg!
Så bar det nedover mot Låven. Nå var solsteika virkelig helt på kanten av det forsvarlige syntes jeg. Jeg spinket og sparte på den ene halvannenliteren jeg hadde igjen og håpet jeg ville finne smeltevann på steiner her og der, det hadde funka bra til nå. Mot Låven funka det ikke like bra. Men ned og opp kom jeg, og fra Låven fikk jeg Beerenbergassosiasjoner da jeg studerte ryggen rundt hele det enorme Grautfatet. En slak Beerenbergvariant detta, og absolutt et lite høydepunkt.

Dagen var ennå ung, så jeg måtte raske med meg de vestre Hestbreapiggene på nytt, siden turen med Erik (eaa) i mai 2008 foregikk under en hvit himmel. Jeg må alltid før eller seinere gå topper om igjen som jeg ikke har tatt i perfekt vær, for målet er jo å bestige samtlige 2000-metere i nettopp den værtypen. Det ble et hyggelig gjensyn for å si det sånn. Og på Vestre tømte jeg i meg den siste flaska. Dermed bar det bort på Vestraste hvor jeg unnet meg 5 minutter. Motbakken opp til Vestre igjen er ille, det husket jeg fra sist, men med all væsken innabords gikk det veldig greit denne gangen. Hele ryggen ble en parademarsj tilbake mot overnattingsplassen hvor jeg hadde resten av turutstyret mitt.

Det ble en herlig hvil der i kveldssola før jeg rant nedover i retning Netosætre. Dette tok selvsagt sin tid, men mine nedkjøringer på ski har jeg beskrevet før og trenger ikke å fortelle alt om igjen. Traff iallfall Jan Petter ved Neto litt før klokka 10 om kvelden. Dagen etter ventet en dagstur i området mellom Visdalen og Leirdalen, det gledet vi oss til!

Men tusen takk for en uforglemmelig tur Skjåkfjella!! Dette ble terningkast 7!