Lagginhorn (11.08.2001)

Egentlig skulle vi reist hjem tidlig om morgenen dagen før, men etter å ha hatt stort sett middels til elendig vær fikk vi ombooket fergen vår på bakgrunn av optimistiske væremeldinger for helga som stadig tikket ut av radio og aviser. Det gav oss en ekstra sjanse til topptur, nemlig lørdagen.
Det var helg, og været var meldt å skulle bli svært bra, så det kom nok til å bli mange folk underveis. Planen var å bestige Weissmies (4023 moh), en flott, bredekt topp, men på grunn av at det var noe motstand i gruppen mot en lang krevende bretur når vi måtte være tilbake igjen til den siste tuabanen kl. 16. bestemte vi oss for å droppe Weissmies og bestige Lagginhorn i steden. (Vi kunne ikke starte grytidlig, fordi vi var avhengige av den første taubanen som gikk fra Saas Grund kl. 07.30).

Lagginhorn er gradert en halv grad over Weissmies, men er likevel mer som et hjemlig fjell, siden ruten opp til toppen fører opp en nesten snøfri fjellrygg og ikke opp et oppsprukket brefall.

Vi tok første taubanen fra Saas Grund opp til Hochsaas (3100 moh), noe som kostet oss 31 Chf hver (ca. 160 kr.). Da vi kom ut av taubanehuset møtte kulda oss, en håndfull kuldegrader. Men for et syn! Vi hadde startet nede i dalen under noen tynne tåkeskyer, men var nå brutt opp gjennom skylaget med hele fjelldrømmen rundt oss. Den hvite Weissmies og den Visbretind-lignende Lagginhorn rett bak oss, og på andre siden av dalen torsdagens bestigning, Allalinhorn (4027 moh). og ikke minst det imponerende Dom (4545 moh), det høyeste fjellet som i sin helhet ligger inne i Sveits, og en rekke andre spisse tinder. Alle pudret i nysnø med en dypblå himmel bak. Lenger nede lå et teppe av ulne tåkeskyer og litt lenger sydvest det imponerende Monte Rosa massivet (med bl.a. alpenes nest høyeste fjell, Dufourspitze, 4634 moh).

Fra Hochsaas (den øverste taubanestasjonen) måtte vi ned snaut 200 høydemetre før vi kom inn på en tydelig sti fra Weissmieshytta til Lagginhorn. Vi måtte hele tiden være forsiktig, for snøflakene var harde og innimellom lå det frossent vann og bare ventet på å få oss til å gå overende. Vi var langt fra alene her heller, men antallet topp-stormere holdt seg innenfor rimelighetens grenser.

Kroppen var tung, og den bratte moreneryggen opp til den vesle breen under Lagginhorns vestflanke gikk trått i den kalde morgenlufta. Vi trasket opp den vanlige ruta, dvs. oppover den vesle breen på hard skaresnø, men det var ikke brattere enn at de stive brestøvlene ga godt feste, så stegjernene vurderte vi aldri å ta på. Øverst på breen svingte vi til venstre opp et snøfylt skar til den nordligste av de to vestryggene på Lagginhorn. Her på ryggen ble det en god pause med noe å drikke og spise i morgensola.

Vi var nå allerede på snaut 3500 moh, og den tynne lufta i kombinasjon med min dårlige grunntrening gjorde seg for alvor gjeldende. Det gikk smått oppover ryggen, men på god sti i fremragende fast, fin, rød gneis. Stien gikk stort sett på sydsiden av ryggen slik at vi unngikk en isnende kald vind som kom i kraftige gufs fra nord.

Et lite stykke opp på ryggen måtte vi opp ei skrå plate med gode sprekker å sette støvlene i, og et stykke senere måtte vi over et litt ekkelt isflak (vi kunne tatt på stegjern, men var for late til å fomle med dette her i den kalde lufta.) før et bratt klyveparti. En nedadkommende klatrer sendte i vei noen steinsprang som kom faretruende nær sistemann blant oss, og vi måtte gi kraftig beskjed til ham om å ta det med ro. Sannsynligvis er steinsprang den største faren på denne ruten, for det var virkelig mye løs stein øverst på ryggen, og ganske stor trafikk av klatrere.

Det siste stykket var det jevnt bratt, men aldri noe mer enn det vi i Norge ville kalle grei klyving, i alle fall ikke så lenge steinene stort sett var snø og isfrie. De siste 20 meterne ville jeg virkelig teste ut den tynne luften, og tok skikkelig fart, sprang forbi et fransk par (som sikkert trodde jeg var en eller annen kronidiot) og opp på det nokså trange topp-punktet. Kroppen lystret og det gikk like fort som om det skulle vært i lavlandet, men da jeg satte meg ned kom det: Lungene kastet seg etter luft, og en stingende smerte satte seg i brystet. Slik satt jeg og gispet i et par minutter før åndedrettet igjen normaliserte seg. La gå at jeg er i middels form, men jeg velger å tro at 4010 meter over havet spilte en liten rolle også.

På toppen ble det tid til å nyte utsikten. Selvfølgelig mot de omliggende fjellene, men også sydover til Nord Italias flate sletteland rundt Milano, og nordover til Berner Alpene med Jungfrau og Mönch, turens egentlige mål som ble oppgitt på grunn av det dårlige været tidligere i uka.
Telelinsa ble påmontert og vi sprang rundt på det vesle topplatået og tok bilder i alle retninger så de andre må ha begynt å lure. De var tross alt svært fornøyde bare vi tok et bilde av dem på toppen med kompaktkameraet deres. Men for en fotoglad nordmann i slike omgivelser, som når sant skal sies gjør Jotunheimen til et nokså beskjedent fjellområdet, var det bare å knipse løs.

Det var kjølig på toppen, men ikke værre enn at man kunne sittet en stund dersom man hadde beholdt vottene på, men etter all knipsingen med egne kameraer og andres kameraer begynte fingrene å bli klare for returen, og etter et kvarters tid på toppen sa vi farvel til nok et sveitsisk topp-kors. Før vi begynte nedstigningen kastet vi et siste blikk sydover eggen mot den 3971 moh sydtoppen på Lagginhorn, en egg som kunne hamle opp med de fleste Jotunegger hva luftighet angår. Det var i alle fall ikke noe for oss denne gangen.

For et landskap å gå ned en fjellrygg i: På høyre hånd, det 3993 meter høye Fletschorn, og på venstre side den hvite Weissmies, krydret med små sorte tinderanglerprikker og midt i mot den vanvittige Dom som rager 3000 meter over dalbunnen. Litt til høyre for Dom igjen kunne vi nyte den vanvittig flotte, hvite pyramiden Weisshorn, også den mer enn 4500 meter høy, visstnok en ganske krevende topp å bestige.

Vi tok det med ro ned ryggen og kom oss greit ned uten hverken tausikring eller stegjern. På breen ble det skliing uten tausikring. Vi hadde ikke sett noen sprekker på vei opp, og regnet det som ganske trygt å skli nedover ved siden av hovedtråkket. Jeg skled først og oppdaget plutselig en mørk revne i snøen rett foran meg. Rent instinktivt hoppet jeg over. Vi studerte sprekken, og kunne konstatere at den var mer enn et par menneskehøyder dyp; altså ikke noe koselig å ramle ned i. Relativt uskremte fortsatte vi imidlertid å skli nedover, overbeviste om at dette måtte være den eneste sprekken. Men det samme skjedde igjen, og det var bare å hoppe, for når man sklir nedover snøen og oppdager en nesten tildekket sprekk to meter foran en, nytter det ikke å stoppe. Da er det bare å hoppe.
Etter noen arrangerte sprekkhopp-fotografier ved denne sprekken var vi snart nede ved brefronten og på god inngått sti igjen.

I steden for å gå de ca. 200 høydemeterne opp til Hochsaas, bestemte vi oss å gå ned til Kreuzboden, en stasjon på 2400 moh. Det var bare omlag 1 km lenger, og stien ned dit var meget god. Kl. 3 var vi nede på Kreuzboden, og det var en kraftig forskjell i temperaturen her nede i forhold til på toppen, og nede i Saas Grund en snau halvtime senere var det bare å finne fram sommerklærne.
For noen kontraster!