Endelig; Slogen i godvær (27.07.2011)

© Ole-Petter Andersen

Slogen sett fra Urke - en majestet på Sunnmøre!

Med dagens løfter om opplett og flott vær, var en stortopp jeg har ønsket meg lenge naturlig å besøke: Slogen! Allerede i bilen på vei ned Norangsdalen fikk jeg et glimt av toppen, og ble satt i ekstase! Bare nå tåka virkelig lettet etter hvert…

Merket p-plass ved starten av stien, og jeg var nok den siste bilen som fikk privilegiet av å betale 30 kr for å stå der – resten av bilene sto etter veien da jeg kom ned igjen. Men min lille Yaris tar ikke stor plass, så jeg kunne stå foran et jordbruksredskap for traktor på plassen, der ingen andre biler fikk plass – ha!

Startet presis kl 11 i tåka bratt opp gjennom tett og mørk granskog. Svært sleipt mange steder, etter de siste dagenes nedbør. Egentlig gikk det overraskende tungt for meg, og flere passerte meg. Gårsdagens 6-timer på tur og totalt 1200 høydemetre opp og ned satt nok i beina, men likevel var noe galt: Jeg skjønte det var altfor varmt til å gå i superundertøy og lang vindtett bukse, og fikk skiftet til shorts: Det hjalp – og tempoet økte igjen, men svetten rant i strie strømmer, for det var vindstille.

Det gikk hele tiden bratt oppover i tåka i skogen. En stigning på ca 1500 m fordelt på ca 3000 m sti sier sitt! Et nyttig gps-punkt ble tatt; der hvor et skilt forteller om en liten bekk med drikkevann: 32 V 378970 6897197 på 615 moh. En drøy time hadde jeg brukt opp hit. Det er ikke flere steder å finne vann, men helt oppå eggen kan man søke i nedkant av noen snøfelter (ca 1200 moh) på østflanken til Slogen, om nøden er stor.

© Ole-Petter Andersen

Det morsomste gjenstår; toppen av Slogen.

Snart sluttet buskaset langs stien, og jeg ble utålmodig: Skulle jeg få se noe i tåka snart? Jeg ante bare noe bratt/et stup på venstre siden (vest) underveis. Så ble det endelig noen rift i suppa, og ville tinder kunne skimtes, og ikke minst hele veien opp til toppen! Adrenalinet vekket en vanvittig iver i meg, og jeg fikk nye krefter. Sola brøt også igjennom for fullt, og jeg kunne se mange små mennesker som kravlet opp den siste bratta til topps. Dette ble moro!

Den siste biten
Oppe på østeggen, på 1200m, tok jeg meg en fortjent og solid spise- og drikkepause, og satte igjen sekken, og brukte lokket som rumpetaske. Det var stor trafikk opp og ned på Slogen i dag, ja, og sikkert lenge siden det hadde vært noe skikkelig vær som dette. Det var ville tinder i alle retninger, og jeg nøt utsikten, men visste også at mange av disse toppene nok aldri vil bli besøkt av meg. Avstanden fra Østlandet blir lett stor, været er ofte dårlig her, og det er fortsatt mange turer jeg vil gå i Jotunheimen, som ligger nærmere. Sunnmøre kan man jo bruke minst to-tre av sine liv på…

Etter pausa skjøt tempoet i været, og jeg frydet meg med barnlig iver over den siste klyvinga til topps. Noen bratte sva, og folk som tok det pent, men for en garvet tindrerangler var dette ”a walk in the park” på tørt fjell i sola. Jeg tok noen litt vanskeligere veivalg i blant, så slapp jeg unna køen også. Det eneste jeg virkelig var på vakt for, var steinsprang utløst av en av de mange folka på vei opp og ned. En fyr kommenterte stavene mine, og mente hendene var bedre i slikt terreng. Jeg svarte ikke så mye, men har stor glede av stavene også i klyving. Det er bare på grad 2-3 de lett blir litt i veien.

Toppen!
Toppen (1564m) var som forventet svært luftig og svært folksom! Det ble en solid og god pause, for det var ingen vind. Jeg hadde brukt 3t og 15 min, matpause på ca 20 min inkludert. Dessverre kunne jeg ikke navnene på noen av toppene rundt – et jomfruelig terreng for meg, men for noen tinder! Den eneste veien det stadig var tåke, var veststupet ned til Norangsfjorden – litt leit i grunn. Det ble fotografering og fotografering, og jeg kom i snakk med en belest tinderangler, som fikk noen gode tips om turer i Jotunheimen.

Jeg hadde med lakenpose i tilfelle overnatting på Patchellhytta, men hadde ingen info om passende turer i området neste dag. Ingen kunne hjelpe meg heller, så å gå på disse toppene uten kunnskap om veien opp, ville jeg ikke. Det ble derfor samme vei ned, men ganske tidlig kunne jeg skli et stykke på snøen, siden jeg hadde staver med meg, som hjalp godt på balansen. Seinere gikk det kjapt nedover – stavene er uunnværlige i slikt terreng, så jeg tok igjen ganske mange. Skjønner ikke at ikke flere bruker staver i Norge!

Tror jeg brukte 1:50 ned. En kremtopp var i boks!

© Ole-Petter Andersen

På toppen av Slogen, men ikke ved varden, for der var det proppfullt av folk.