En rotete Torfinnstravers til terningkast 7! (15.08.2012)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
Ascents | Midtre Torfinnstinden (2,112m) | 15.08.2012 |
---|---|---|
Vestre Torfinnstinden (2,090m) | 15.08.2012 | |
Øystre Torfinnstinden (2,120m) | 15.08.2012 |
Helgas godvær så ut til å vare noen dager til. Dermed var det ingen tid å miste. Torfinnstraversen hadde jeg og Chris pratet om siden Jan Mayen og Island i fjor, og det var ikke moro å takke nei torsdagen før Dovrefjell. Gudene kunne vel vite hvor lenge vi måtte vente på en ny godværsperiode etter denne, og fra september av ville det være for seint for i år. Onsdagen pekte seg ut, men det oppsto fort problemer i form av biltrøbbel for Chris. Det spøkte virkelig for denne turen, men etter mye fram og tilbake fikk han god hjelp av en svært hyggelig ansatt i en bilutleieforretning på Vinstra. Han jobbet overtid for å ordne ny bil til Chris, og takket være denne mannens velvillighet og det faktum at jeg fikk låne bilen hjemme så gikk det an å rekke Torfinnstraversen mens været var knall. Kjempegreier altså!!
Det ble sein start siden M/B Bitihorn ikke gikk før kl 10.10 fra Bygdin til Torfinnsbu. Været var perfekt og båtturen en fin opplevelse. Rett før vi skulle gå av på Torfinnsbu hørte jeg plutselig «Hallå!!» I det jeg snudde meg tok det noen sekunder å kjenne igjen mannen med solbrillene, men selvsagt var det Tor Håvard fra Jan Mayen-turen i fjor sommer, han som kanskje var den som trøstet meg på mest humoristiske vis mellom alle spykulene mine på «fæle» Aurora. Hyggelig gjensyn, men vi måtte forte oss ut av båten som skulle videre mot Eidsbugarden. Ja vi må se å få til et Jan Mayen-treff, det ville virkelig vært ålreit!!
Bygdin ved nesten full vannstand i knallvær er virkelig vakkert, og Torfinnstindane med Torfinnsdalen og Nørdre Kalveholotind gjør bildet fullkomment. Nei ingenting er som Jotunheimen, sånn er det nå en gang bare!! Vi rusla rolig oppover lia mens praten gikk. Utsikten vokste og spenningen økte. Jeg hadde mine sommerfugler, for det var jo snakk om en travers med rappeller, og jeg mistenkte denne for å være preget av mer løst fjell enn Snøhettatraversen, ja og så var det denne berømte renna opp til Øystre Torfinnstinden først da. Vi hadde forberedt oss godt med tanke på renna, trodde vi…
Det var da fælt så bratt og kronglete denne renna skulle være da! I selve kløfta rant det masse vann, så den var uaktuell. Det ble å karre seg opp på venstre side. Ting tok sin tid, men det var ingen grunn til å stresse etter raske løsninger, her måtte vi holde tunga rett i munnen. Skulle virkelig normalveien være så vanskelig? Vi visste jo om steinsprangfaren fra før og hadde klokelig på oss hjelm, men vi var stort sett ute av stand til å befinne oss i selve «kulebanen» fordi det var så urimelig bratt ned dit på begge sider. Det var greiere oppi sida selv om det ikke var noen parktur. Kunne dette være riktig renne da? Tenk at Sondre og askogvoll kunne gå opp her under nysnøforhold høsten 2009…
Etter det jeg vil kalle klok og kontrollert klyving nådde vi ei snøfonn som var grei å følge oppover siden snøen ikke var spesielt hard. Til nå hadde dette på ingen måte vært en skremmende opplevelse, men det var klart at ned her ville vi ikke igjen, vi fikk heller bruke tau for å komme videre opp om vi skulle sette oss fast. Fra snøfonna måtte vi opp mot høyre. Her var det noen hamre som burde gå greit å klyve. Skjønt greit… Mulig jeg ikke er så dårlig klyver som jeg trur, men kanskje har jeg også fordelen av å være relativt lang. Dermed kom jeg meg opp et sted hvor Chris fikk litt større problemer enda han må være bedre klyver enn meg. Det ekle her var at det rett over kanten lå en stor steinblokk jeg hadde hatt kontroll på. Men jeg ville ha den vekk. Chris kom seg et stykke opp og sto greit på småhylla inntil videre, men han kunne jo ikke bli der til evig tid. Samtidig begynte steinblokka å lee på seg. Jeg holdt den i sjakk, men om en time eller to var det klart at det ikke ville være en blivende situasjon. Omsider samlet han seg til et fint flytt og fikk tak som var godt nok til å karre seg opp. Steinblokka dyttet jeg utfor like etterpå, det må være god moral når det ikke finnes mennesker i dens nedslagsfelt.
Nå gjensto det litt utprøving av forskjellige veivalg opp enkelte småhamre mens vi hadde utsikt over det vi mistenkte måtte være normalrenna. Noen varder som kom opp derfra styrket vår oppfatning om dette. Disse fulgte vi mer eller mindre greit opp, og snart var Øystre Torfinnstinden et faktum! Klokka var nå 16.30, ingen tvil om at tida hadde gått fort mens vi plundret, prøvde og feilet oss oppover.
Endelig på denne toppen! Den har jo alltid virket ganske skremmende og eksklusiv for meg. Nå var vi her og kunne nyte en av heimens mest spesielle utsikter. Gradering er egentlig tåpelig så lenge det ikke har praktisk betydning, som i for eksempel klatring, men alle Torfinnstindane må vel stille høyt når man eventuelt skal kåre den mest kontrastfylte utsikten fra en 2000-metertopp. Og her oppe er det faktisk ikke tindemylderet nordover som er hovedutsikten for meg. Flott og mektig, ingen tvil om det, og tenk hvor fantastisk dette må være i tindrende klarvær med melistopper! Men likevel er det Bygdin med de enorme og ravinepregede grønne og frodige liene som tar kaka. Man er så nært innpå og samtidig himmelhøyt over denne blågrønne fargeprakten. Billedskjønt er et mildt uttrykk!! Og selvsagt tar Hurrungane og Tyinfjella seg godt ut som fjernt bakteppe. Trist at Bygdin er regulert, men på dager som denne med høy vannstand og praktvær er dette fortsatt en av landets fineste fjellsjøer.
Det lå noen tjukke skyer i nord som sikkert gjorde tilværelsen grå på Glittertind og Galdhøpiggen, men sør for disse toppene var det ikke ei sky på himmelen, så vi kunne ikke annet enn å gratulere hverandre og si at vi traff blink med været på akkurat denne klassikeren av en tur! Det ble til at vi tok en del bilder.
Men det var jo nå «moroa» skulle starte i form av rappellene. Først ventet bare én rappell ned til skaret mot Midtre Torfinnstinden. Chris var bombesikker i alt han foretok seg, så jeg stolte blindt på han. Den karen er så rolig og grundig og inngir tillit! Likevel er jeg ikke mer vant til rappell enn at jeg hadde frynsete nerver. Og er det noen jotunfjell som egentlig kunne hørt hjemme på Sunnmøre så er det jo nettopp Torfinnstindane, både i utseende og i form av løst fjell. Jaja, det var nå bare å la det stå til etter en grundig kameratsjekk først. Litt nølende bar det baklengs utover, men det var egentlig ikke så ille. Chris kom fort etter, og etter å ha dratt ned tauet så kom vi oss faktisk ganske enkelt opp til Midtre Torfinnstinden. Bare litt knoting bortover ei hylle og påfølgende nedfiring av sekkene, så var resten parademarsj til topps. Der ble det tid til rast og fotografering før klargjøring av neste rappell.
Denne var hakket verre, og luftig så det holdt. Litt småoverheng her og der var nok til å bringe meg ut av balanse og i gang med småpendling. Helvete altså, at det ikke går an å kvitte seg med idiotiske instinktive reaksjonsmønstre!! Dette må det trenes på, for Chris sa at bare man er villig til å gi slipp på fjellveggen og ellers bruke henda som normalt så gjør det ingenting å være i løse lufta. Jaja, jeg kom da ned til slutt, og Chris like raskt etter som sist.
Neste rappell gikk bedre! Denne var ikke fullt 90 grader heller virket det som, så her fant jeg en herlig rytme og følte meg nesten som en proff. Moro! For min del kunne alle rappeller gjerne vært sånn…
Siste rappell gikk lenge greit, men så kom et overheng, og dermed var klusset i gang. Nå var jeg mest frustrert over dette, det blir feil å si at jeg følte redsel, iallfall enn så lenge. Kom meg nå ned til slutt.
Da Chris skulle dra ned tauet viste det seg på slutten at det satt bom fast. Æsj så dumt da! Ingen krise siden rappellene var slutt for denne gang, men bittert likevel. Han prøvde å ta med seg tauet til forskjellige steder og hale og dra fra nye vinkler og høyder, men det var ikke til å rikke. Det ble til at 5 meter tau måtte kuttes, og sannsynligvis henger det der enda…
Fra dette beryktede skaret mellom Midtre og Vestre gikk veien mot sistnevnte relativt smertefritt. Synes faktisk jeg ikke hadde så aller verst klatreferdigheter opp en hammer det visstnok var greiere å gå rundt. Chris hadde ropt til meg for å fortelle meg dette, men jeg hørte ikke. Kanskje var jeg for andpusten og fokusert…
På Vestre hadde skumringa nådd faretruende langt, så det var bare å hive i seg det aller nødvendigste og komme seg nedover. Den utsatte passasjen som jeg husket som ille da jeg og Jan Petter var på tur hit i 2007 virket ikke spesielt nifs denne gang. Likevel benyttet jeg tauet som var der sånn for ordens skyld.
Så var det klart for krongling nedover brattene mot Langedalen. Lenge gikk det smertefritt, men så fort høydekotene ble tettere startet trøbbelet så å si samtidig som dagslyset forsvant for denne gang.
Jeg hadde med lykt på denne turen, men det viste seg at den ble liggende i storsekken og ikke ble med lillesekken på traversen. Fine greier og typisk Øyvind. Men jeg har godt nattesyn, så vi klarte oss greit enn så lenge. Problemet var bare at vi gikk oss fast og måtte snu. Opp igjen, det var ingen bønn. Men vi beholdt humøret og tenkte at dette var ingenting sammenlignet med Sondre og askogvolls mareritt opp den lange Midtmaradalsflanken i desember 2009. Chris måtte etter hvert bruke lykta og lyste litt for meg. Vi kom til bekken fra tjernet ved Kvitskardoksle og kom oss greit nedover, delvis på snø.
Vel nede i Langedalen gikk jeg på både snørra og ræva flere ganger og pådro meg masse smerter både her og der. Det ble etter hvert vondt å gå, og vegetasjonen var verre enn steinura, den gikk mer i ett med mørket og skjulte høl og søkk. Det hele minnet faretruende om min marerittbestigning av Eggi, men ved hjelp av hodelykta til Chris kom vi oss stadig nærmere Torfinnsbu. Det ble noen mishagsytringer hver gang jeg sklei, men historisk sett var dette bare som det skulle være. Vi nådde Torfinnsbu etter kl 02.00, så dermed gikk neste arbeidsdag i vasken. Fine greier… Uansett skulle vi kose oss med kaffe og real turmat, kaffen ville ikke være noe sovehinder så trøtte som vi tross alt var.
Etter en lang natt og trivelig sein formiddag var det på tide å rusle til bilen hele den lange veien langs Bygdin. Det var en fin tur, men skal ikke dvele for lenge ved den. Kan iallfall røpe at jeg gjerne går den igjen på en annen type tur.
Og til sist må jeg si at jeg og Chris fungerte meget godt i lag! Vi ble gode venner på Jan Mayen, og det siste jeg sa til han før jeg dro var at å være på tur med han var som å være på tur med Sondre, og det tok han som et kompliment.
Takker for en legendarisk tur!!
User comments
Takk for skildringene
Written by Olepetter 24.08.2012 21:53Artig å lese din opplevelse av denne traversen. Akkurat som dere fikk vi en gang (for) sein start ved bruk av båten inn. 10.10 er jo langt på dag for denne traversen.
Gratulerer med Torfinnstravers
Written by 500fjell 24.08.2012 17:36Endelig fikk dere gjennomført denne turen i lag som jeg vet har vært pratet om en stund:) Og det hørtes ut som dette ble en flott og minnerik tur tross en del utfordringer undervegs som feil renne, fastkilt tau og mørkevandring. Det med fastkilt tau er kjedelig ja, spesielt hvis man skal bruke det senere på turen. Har skjedd det før. Vet jo hvor jovial og samarbeidsdyktig Chris er, så jeg tar også det som et kompliment å bli sammenliknet med ham!:)