Perm og høsttur i Leirungsdalen (10.09.2012)
Written by Endre (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Heimdalsmunnen |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 72h 00min |
| Distance | 54.0km |
| Vertical meters | 2,224m |
| Map |
|
| Ascents | Austre Leirungstinden (2,288m) | 11.09.2012 |
|---|---|---|
| Leirungskampen (2,079m) | 12.09.2012 | |
| Leirungskampen N1 (2,045m) | 12.09.2012 | |
| Leirungskampen N2 (2,050m) | 12.09.2012 | |
| Kalvehøgde Ø2 (2,088m) | 13.09.2012 | |
| Mugna (2,159m) | 13.09.2012 | |
| Munken (2,105m) | 13.09.2012 | |
| Rasletinden (2,105m) | 13.09.2012 | |
| Øystre Rasletinden (2,010m) | 13.09.2012 |
Endelig tur igjen
Etter 6 uker i Kirkenes var rekrutten i GSV over og perm stod for tur. Jeg kan nå endelig kalle meg soldat. For min del vil ikke perm si å legge seg i sengen og gå i dvale i 9 dager eller lange kvelder på byen med store alkoholinntak hver dag slik som noen av kompisene mine skulle. Nei. For meg er perm en sjanse til i tilbringe noen dager i Jotunheimen og bestige 2000 meterstopper.
Jeg hadde i løpet av rekrutten blitt kjent med Eivind som er i samme tropp som meg i GSV. Da vi over en middag kom i en samtale om fjell, merket begge at vi hadde samme interesse. Det tok da ikke lang tid før turplanleggingen for permen var i gang.
Planen var å ta seg inn i Leirungsdalen, gå inn til vannet på 1578 moh og bestige de saftige toppene på begge sider av det. Jeg kunne omtrent ikke vente med å dra avgårde.
Mandag 10.09.12
Jeg hadde tidligere sett på værmeldingen at det ikke akkurat skulle bli vindstille, sol og sommer. Selvfølgelig måtte det meldes dårlig vær, men jeg er en optimist og gledet meg til tur. Jeg kjørte fra Bergen klokken 07.00. Da jeg kom til Lærdal fikk jeg sommersolen stekende i trynet. Kanskje værgudene hadde ombestemt seg? En rask tur oppom hytten på Tyin måtte til. Jeg hadde noe utstyr liggende der. Da jeg kom til Valdresflya vandrehjem så jeg maks 20 meter forran meg. Det var noe av den tetteste tåken jeg har sett. Jeg møtte omsider Eivind her, som kom kjørende fra Lillehammer der han bor. Jeg ble litt deppet der jeg satt i bilen og ikke så en drit. Spørsmål som: Er det dette vi skal få i 3 dager? Vil vi finne vannet. Jeg sa til meg selv at det sikkert så bedre ut lenger nede ved Heimdalsmunnen.
Jeg hadde så rett. Da vi ankom Heimdalsmunnen hvor vi skulle parkere bilen var vi under tåkehavet. Vi gjorde oss klare og satte i marsj. Det begynte nå å pøsregne og det tok ikke lang tid før vi var gjennomvåte. Vi gikk et lite stykke i kratt og stein før vi omsider kom inn på en sti som ble mer og mer synlig. Vi skulle ta oss rundt Raudhamran på nordsiden og komme inn i Leirungsdalen. Stien inn i Leirungsdalen er synlig og lett å gå på. Vi pratet vekk store deler av tiden.
Regnet gav seg ikke før vi var kommet godt inn i dalen. 2000 meterne var dekket av tykk tåke. Etter 6 uker med rekrutt i GSV var vi blitt rimelig godt vandt til å holde et høyt marsjtempo. Vi ankom vannet på 1578 moh klokken 19.00. Vi hadde ikke brukt mer enn 3 timer fra Heimdalsmunnen. Ved vannet slo vi opp teltet like ved et annet. En hyggelig kar kom ut og sa han ville hjelpe oss å slå opp teltet. Da vi hadde slått opp teltet og bardunert det maksimalt begynte det å regne igjen. Det pøste ned igjen. Mannen hadde med en veninne campet her inne i noen dager. De skulle neste dag gå til Fondsbu. Han hadde vært på Tjønnholstind og Tjønnolsoksle denne dagen. Han viste bilder der man bare så tåke over alt. Han forklarte også at det ikke var dekning her i det hele tatt. Jeg hadde lovet å gi beskjed til min far klokken 19.00. Jeg løp da litt lenger opp i lien der vi kom fra. Men etter 15 minutter måtte jeg gi opp. Jeg fikk heller gi beskjed i morgen. Nå så jeg bare fram til å gå inn i teltet, skifte til tørre klær, få i meg varm mat og se på kartet før vi tok kveld. Jeg for min del sovnet raskt
Tirsdag 11.09.12
Vi våknet i 08.00 tiden og hørte regndråper treffe teltduken som skudd fra et maskingevær. Vi bestemte oss for å sove litt videre for å se om det gav seg litt. Vi våknet igjen klokken 10.00. Våret hadde ikke forandret seg mye. Det var like ille fremdeles. Men jeg foreslo at vi skulle prøve. Vi kunne ikke la en dyrebar dag her gå vekk uten å prøve. Vi bestemte oss for å prøve oss på Austre Leirungstind. Merket vi at været strittet såpass imot oss fikk vi bare snu. Da hadde vi hvertfall prøvd.
Vi spiste noen skiver til frokost og gjorde oss klare. Da vi gikk ut av teltet tok det ikke mer enn noen minutter før vi var søkk gjennomvåte. Vi fulgte vardene rundt vannet på 1578 moh. toppene var dekket av tåke, men det blåste en del så vi fikk litt sikt innimellom. Ifølge kartet måtte vi et lite stykke forbi vannet før vi kunne begynne oppstigningen. Begynner man oppstigningen for tidlig treffer man på Skarvflyløyftbreen. Vi gikk til jeg så et parti langt nok borte som ikke var så bratt. Der kunne vi starte oppstigningen. Jeg må inrømme at jeg hadde lite tro på at vi kom til å klare det, her vi gikk, søkk gjennomvåte, kalde selv i bevegelse og den ulende vinden fra vest med kontinuerlige tåkebyger. Vi kom omsider over den første kneiken på oppstigningen og fant ut at vi hadde gått litt langt vest når vi da traff på breen mellom Vestre og Austre Leirungstind. Men det var ikke så mye vi måtte gå rundt. Det var uansett for bratt lenger øst til at vi kunne gå opp der.
Plutselig kom den 2288 meter høye toppen innen sikte. I det vi så den fikk jeg tro på at vi kom til å klare det. Eivind var enig. Nå startet klyvingen. Det gikk trutt og greit oppover. Vi fikk litt sikt vestover over breen mot Vestre. Leirungskampen viste seg også av å til fra sør. Vi kom omsider over en hylle der vi traff på Skarvflyløyftbreen. Vi måtte da holde litt mer til venstre på oppstigningen. Vi kom omsider til en stor stein som gav oss litt le for vinden og regnet. Her tok vi litt drikke mens jeg tok en telefon hjem for å si at alt var bra. Når jeg stod inntil steinen så jeg over klærene mine. Det så ut som om jeg hadde badet. Alt var bare søkk gjennomvått. Jeg begynte nå å kjenne vann i bokseren.
Vi kunne ikke stå lenge i ro. Vi ble bare kalde. Etterhvert som vi kom høyere opp hadde regnet blitt omgjort til snø. Det var nå mye kaldere og det var ikke akkurat behegelig å entre vinterland med kliss vått tøy. Klyvingen gikk uten problemer og vi hadde litt sikt oppover. Vinden og snøen utgjorde ingen store problemer. Toppen kom stadig nærmere og jeg ble lettet da vi kom over den siste kammen og jeg kunne se toppvarden. Vi gikk bort til den og tok et kjappt bilde. Noe godt bilde ble det ikke da vi ikke så noen ting på grunn av tett tåke. Eivind som kun hadde noen tynne swix hansker begynte å fryse alvårlig på fingrene så vi måtte komme oss ned ganske fort. Vi hadde tidligere sagt at hvis det så greit ut på toppen kunne vi prøve å gå bort på Skarvflyløyftind også, men været tillot det ikke.
Veien ned føltes evig lang. Etterhvert som vi kom lenger ned ble snøen omgjort til regn igjen. vi måtte på ny bøte med det kalde vannet mot kroppen. Været så ikke ut til å bedre seg. Det regnet like intenst og tåken kom og gikk hele tiden. Da vi kunne se teltet igjen begynte vi å gå litt fortere. Vi ville være litt varm før vi måtte ta av oss alt det våte. Vi gikk inn en etter en. Det var en ubeskrivelig følelse å bytte til tørre klær igjen. Jeg følte meg som et nytt menneske. Nå måtte vi bare få vridd om og tørke netting og annet småtøy i soveposen. For jakken og buksen sin del, måtte jeg bare håpe på at Gore Texen gjorde jobben sin sånn noen lunde til i morgen. Dette var rett og slett for vått til å kunne bringes inn i innerteltet. Resten av kvelden gikk til matlaging og studering av kartet før en tidlig kveld stod på sin plass.
Onsdag 12.09.12
Vi satte vekkerklokken på 08.00 i dag også for å se om været hadde bedret seg. Vi hadde merket at regnet fra i går hadde gått over til snø i løpet av natten så det var blitt adskillig kaldere. Men det synes hvertfall jeg bare er greit. Vi tok en titt ut og likte ikke helt det vi så. Tette skyer og tett snøfall gjorde at vi ventet litt i dag også. Mannen vi hadde truffet i forgårs hadde sagt at været blir bedre på ettermiddagen, men vi kunne ikke vente så lenge. For det første var vi alfor rastløs og for det andre mørknet det i 20.00 tiden så vi måtte være nede ved teltet til den tid. Vi bestemte oss derfor for å sette vekkerklokken på 10.00 i stedet. Dagens mål var Leirungskampen med sine tre topper. Leirungskampen N1 på 2050 moh, N2 på 2045 moh og hovedtoppen på 2079 moh. Jeg hadde også et mål om å klare å komme bort på Kalvehøgde Vettoppen på 2208 moh og videre bortover til Midtre på 2122 moh og Austre på 2178 moh, men da ville jeg først studere partiet ned fra hovedtoppen på Leirungskampen og videre til Vestre Kalvehøgde. Ifølge kartet så det meget villt ut. Jeg hadde tidligere søkt om info på dette partiet. Jeg fikk høre at noen pleide å sikre her, mens andre sa det gikk fint uten hvis man visste hvor man skulle gå. Da var det vel bare opp til en selv om det er forsvarlig uten sikring. Spent på dette partiet var jeg hvertfall, og det skulle uansett sjekkes ut i dag dersom vi nådde Leirungskampene.
Vi tittet ut av teltet i ca 10.30 tiden og gav oss selv klar bane da været nå så bedre ut. Vi pakket ting i dagstursekk og spiste en god frokost. Jeg må inrømme at det å hive på seg Gore Tex jakken og buksen, som fremdeles var våt fra i går og nå med litt frost på, ikke var spesielt behagelig, men klærene tørket nokså fort etterhvert som vi produserte varme i kroppen når vi gikk. I tillegg var luften tørrere i dag siden det var minusgrader og snø i stedet for det havet av vann som kom fra himmelen i går.
Det gikk trutt og greit oppover mot det neste vannet på 1678 moh. Vardingen var ikke problematisk å følge. Min egentlige plan var å sette opp teltet ved dette vannet, men da vi kom inn her var jeg ganske så glad for at vi ikke valgte dette. Vi ville bli skuffet over manglende teltplasser. For her var bare skarpe steiner med ur å se. Vi passerte vannet på sørsiden. Her gikk også ruten mot Svartdalen.
Tåkebygene kom jevnt og trutt og det snødde med litt vind, men dette gav oss ikke problemer med sikten eller oppstigningen. Jeg hadde sett at det var nokså bratt oppover her, på kartet, men absolutt overkommelig for klyving. Opp mot den første kneiken var det omtrent bare store steiner vi måtte bøte med. Det tynne snølaget på toppen gjorde at vi måtte være forsiktige med hvor vi satt fotfestet.
Det gikk stadig oppover og det var utrolig gøy klyving. Etterhvert som vi kom lenger opp ble steinene mindre og vi kunne fortsette oppstigningen til fots. Etter en liten slak bakke på slutten stod vi omsider på Leirungskampen N2 2050 moh. Her måtte vi bare la oss beundre over de bratte stupene på alle toppene bortover. Jeg fikk en følelse av skuffelse da jeg så den videre fremkomsten mot de to neste toppene. Det så for bratt ut til at vi kunne gjøre det uten sikring. Men det viste seg at det ikke skulle bli så gale. Vi måtte legge oss på magen og se de mange hundre meterne lodrett ned fra toppen av N2. Litt av en opplevelse.
Etter at vi hadde tatt noen bilder fortsatte vi videre. Det var ikke så gale. Vi måtte ta oss ned en bratt hylle, men det var ikke så bratt på andre siden og det var gode tak. Når vi stod på toppen av skaret mellom N2 og N1 var det bare å klyve en liten skrent med faste fine steiner før vi plutselig stod på toppen av N1 på 2045 moh. En utrolig kul topptur. Det blåste og snødde en del nå, men sikten var grei. Vi tok oss videre ned enda en hylle før vi traff på den heftigste rennen jeg har sett i mitt liv. Vi måtte selvfølgelig studere den litt før guttestrekene tok overhånd. Vi fant noen store steiner og pelmet dem ned en etter en. Det var voldsomt som dem rullet og hoppet over fjellkantene. Etter å ha hatt det litt gøy startet vi på oppturen til hovedtoppen. Her var det en slak liten bakke med småstein og grus som i tillegg til det tynne snølaget bød på litt dårlig feste. Selv om bakken ikke var så veldig bratt tok vi armene i bruk for sikkerhets skyld. Omsider stod vi glade og fornøyde på Leirungskampens hovedtopp på 2079 moh. Da vi stod her hadde tåken lagt seg enda tettere og snøen føyket nå i fjesene våre. Nå hadde jeg ikke lenger tro på at vi skulle komme oss bort til Vestre Kalvehøgde 2208 moh. Men å se på terrenget måtte vi selvfølgelig gjøre. Da jeg så ned i det nå tåkefylte dystre og bratte skaret begynte jeg å le litt for meg selv. I disse forholdene var det ikke noe poeng i å prøve engang når vi ikke hadde sikring. Jeg kan se for meg at det er overkommelig uten sikring på en nydelig sommerdag, men med sterk vind, snøfall og tåke klokken 13.30 på dagen måtte vi innse at turen stoppet her. Det så ut som at vi måtte ha gått ganske så langt ned for å komme til skaret før oppstigningen igjen. Det var bratt ned der. Samme medd oppstigningen. Jeg var ihverfall glad for å ha fått se det. Det er også mulig at tåken fikk det til å se farligere ut. Kanskje vi kun så den bratteste delen? Jeg for min del kommer hvertfall tilbake her. Den traversen SKAL tas.
Ned fra hovedtoppen og opp til N1 bød ikke på noen vanskeligheter nå heller. Vi måtte bare være forsiktig ned grusbakken. Vi tok et bilde på N1 som vi ikke gjorde da vi stod her i sted. Den lille hyllen opp til N2 gikk også helt knirkefritt. Vi kunne nå bare rusle nedover mot de store kampesteinene som ventet oss lenger nede. Jeg som tror på karma måtte `banke i bordet` da jeg begynte å undre på hvorfor ingen av oss hadde fallt eller satt foten fast mellom sprekker og lignende på vei opp og ned herfra. Vi gikk meget forsiktig nedover igjen over de store steinene og måtte konsentrere oss intenst om hvor vi satt steget. Det tynne snølaget gjorde at vi aldri visste hvilke overraskelser som lurte seg under. Vi måtte stoppe av og til og nyte utsikten mot Mesmogtinden på 2264 moh, Kvitskarstind på 2193 moh, Store Knutsholstind på 2341 moh, Søre Knutsholstind på 2205 moh, Vestre Leirungstind på 2250 moh og Austre Leirungstind på 2288 moh som nå så smått hadde kommet i sikte. Jeg begynte å drømme om den berømte knutsholstraversen som en kar på Intersport på Beitostølen hadde snakket mye om. Et bilde og to måtte tas.
Jeg fant det fasinerende hvordan fjellene får en slags grålig kontrast med snø på toppen av den mørke fargen på steinene. Det ble også en stilig kontrast når de to vannene i Leirungsdalen var mørkeblå. På bildet fra kameraet ser det ut som om det er tegnet. Det gikk sakte men sikkert nedover og til slutt var vi nede ved vannet på 1678 moh i Leirungsdalen. Her er det fremdeles en del storstein, men på flaten er det lett å ta seg igjennom. Litt forbi vannet var det enklere terreng å gå i da steinene var mindre. Vi fulgte også vardingen på resten av tilbakeveien til teltet.
Da vi ankom teltet hadde himmelen for alvor begynt å klarne opp. Det var nå en pen solfyllt bakgrunn på fjellene vi hadde besteget i dag. Typisk at finværet kommer nå. Men det ble uansett mørkt i rundt 20.00 tiden så det gjorde ingenting om vi måtte nyte den fra campen. Det hadde snødd en del ved teltet også nå. En del snø hadde lagt seg på teltet. Utover natten sank temperaturen ytterligere. En god blanding av thailands gryterett og norsk viltgryte var på sin plass. Nå var tiden inne for å legge seg i soveposen.
Torsdag 13.09.12
Vi satte vekkerklokken på 06.00 og spiste frokost før vi pakket sammen og startet på tilbaketuren. Men turen var ikke over. Vi var klare til å gå klokken 08.00. Det var en flott morgen med soloppgang over Leirungskampen og Kalvehøgdene. Terrenget lenger tilbake inn i Leirungsdalen var blitt litt vanskeligere når regnet nå hadde frosset over steinene. Med snøen over der igjen var det rene fellen når elven skulle krysses. Vi gikk forsiktig, men det tok litt tid å komme igjennom det verste. Eivind ramlet uti en gang, men kom fort opp igjen. Vannet rakk heldigvis ikke å trekke inn.
Da vi ankom foten av den lille knausen på 1524 moh nedenfor Munken på 2105 moh, gikk vi opp mot denne. Vi så på kartet at vi kunne skrå opp på vestsiden av den og komme rundt den lenger oppe på sørsiden. Da vi nærmet oss toppen av den, la vi igjen storsekkene ved en stor stein med forsidene mot der vi gikk slik at vi lett kunne se dem når vi kom tilbake. Været var såpass bra at vi kunne tillate oss å gjøre dette. Etter å ha rundet knausen på 1524 moh kom vi ned i skaret øst for Munken. Vi var nå på vei mot Rasletind Østtoppen på 2010 moh. Den dystre dype dalen som er omringet av toppene Rasletind hovedtoppen på 2105 moh, Kalvehøgde Ø2 på 2088 moh, Mugna på 2159 moh og Munken på 2105 moh kom etterhvert til syne og de flotte breene ned Fra Rasletind hovedtoppen og Kalvehøgde Ø2 strekte seg langt oppover mot toppene. De strekker seg faktisk nesten til opp til toppunktet på begge disse toppene. Vi måtte igjen krysse en ny elv. Da vi hadde kommet over den, bar det oppover mot Rasletind Østtoppen. Vi gikk i et høyt tempo oppover her og spiste raskt høydemetre. Da vi var kommet over den bratteste delen gikk det slakt oppover i steinur mot toppen som ligger langt inne mot sør. Vi kunne etterhvert se Valdresflya Vandrehjem. Videre ble den ene knausen etter den andre traversert. Det jeg antok var toppen, var bare en såkalt luretopp. Det virket mye lenger nå enn da jeg gikk her på ski i april.
Etter en liten stund stod vi på toppen av Rasletind Østtoppen på 2010 moh og tok et bilde før vi fortsatte videre mot hovedtoppen. Vi hadde ikke tid til å stå her lenge. Det var en lang biltur hjem for min del og jeg ville helst ikke begi meg ut på den så altfor sent på kvelden. Vi ble så oppslukt av å gå fort at vi ikke tenkte på å spise. Vi skulle ta noen nøtter og drikke vann på hver topp. Det var planen. Det tok ikke lang tid før vi plutselig stod på toppen av Rasletind hovedtoppen på 2105 moh. Det er ikke lange biten bort her fra Østtoppen. Vi hadde brukt en del tid opp til Østtoppen. Klokken var nå 11.10 og vi hadde fremdeles et stykke igjen å gå, men når jeg har satt meg et mål så skal det nås. Vi startet på en liten klyverute ned fra Rasletind og fortsatte mot Kalvehøgde Ø2 på 2088 moh. Vi gikk imellom store steiner som ligger her. Vi valgte å gå på tuppen av breen bortover et stykke når vi traff på den. Det sparte oss for en del tid. Jeg anså ikke denne breen som dyp eller farlig siden vi gikk på tuppen og det var fast og fin is. Vi valgte å skippe Kalvehøgde Ø2 på vei bort. Vi sparte den til returen. Noe tid gikk med bortover her, men terrenget var flatt og fint og vi holdt tempoet oppe. Etter en liten oppstigning stod vi omsider på toppen av Mugna på 2159 moh. Vi fikk en nydelig utsikt herfra. I vest ruvet Kalvehøgdene. Austre Kalvehøgde på 2178 moh virket ganske nærme og det var fristende å svippe oppom den, men vi hadde bestemt ruten på forrhånd og vi hadde allerede litt lite med tid så den fikk vente en liten stund til. Skitur over Kalvehøgdene i vinter er en avtalt tur allerede. Vi måtte se oss litt overrasket når vi nå så rett ned på vannet vi hadde campet med. Det sier litt om hvor mye vi hadde gått tilbake. Vi tok et bilde og en slurk med vann før vi fortsatte på flaten bortover mot Munken på 2105 moh.
Været var fremdeles bra. Solen skinte av og til. Veien bort til Munken så ikke så lang ut på avstand, men der tok vi voldsomt feil. Det er ikke veldig langt bort dit, men det var lenger enn vi trodde og det virket som den aldri kom noe nærmere. Det var til gjengjeld et lett terreng å gå i med bare småstein. Vi kom til slutt til den siste knausen. Vi kløv opp og stod fornøyde på toppen av Munken på 2105 moh. Det blåste en del her så vi tok bilde fort, drakk litt vann og spiste noen nøtter før vi marsjet tilbake igjen. Vi hadde tidligere snakket om å se an en rute ned fra Munken til knausen der storsekkene våre stod, men etter å ha studert kartet nok en gang og sett noen meget tette høydekurver, bestemte vi oss for å ikke ta noen sjanser. Det ville spart oss en masse til om vi gikk ned her, men ingen av oss vet om en sikker vei ned og det er rimelig kjipt å måtte gå opp igjen halvveis nede fordi det er for bratt ned der man er kommet.
Det gikk fortere på returen. Vi skulle jo ikke opp på Mugna igjen så det tok ikke så lang tid før vi var på vei mot Kalvehøgde Ø2 på 2088 moh. Vi gikk raskt oppom denne toppen som jeg hadde lovet meg selv å ta på veien tilbake. Jeg er glad vi valgte å gå rundt. Mest fordi vi da kunne ta denne. Vi tok et bilde før vi satte nedover på tuppen av breen igjen. Da vi nærmet oss Rasletind igjen traff vi på en mann som satt alene med hunden sin og spiste niste. Vi hilste på ham. Vi fortalte at vi var i GSV og at vi var på perm. Han hadde tilfeldigvis jobbet 14 år i Forsvaret og hadde vært kystjeger. Vi snakket en liten stund med ham før vi måtte komme oss videre. Han slo følge et stykke. Hunden hans var litt skeptisk til alle steinene så den brukte lang tid. Vi forklarte at vi ikke hadde så mye tid og måtte komme oss avgårde. Vi sa takk for praten og kløv opp den siste hyllen mot Rasletind igjen. Vi stoppet ikke her og fortsatte nedover. Vi gikk ned på vestsiden av Østtoppen og gikk skrått nedover. Jeg begynte å bli litt fornøyd med store og små steiner nå. Det tok sin tid å gå ned her igjen, men etter langt om lenge vadet vi over elven og løp opp den lille knausen på 1524 moh nedenfor Munken der sekkene stod. Vi angret på at vi ikke tok dem med ned her da vi nå likevel skulle ned igjen på denne siden der vi nå kom fra. Vi gikk derfor ned til storsekkene, tok noen nøtter, drakk vann, før vi bandt dagstursekken bakpå storsekken og marsjet nedover der vi kom fra. Vi gikk nå rundt knausen på sørsiden og skrådde inn i Leirungsdalen lenger nede. Vi marsjet fort nå og tok ingen pauser til å drikke vann eller noe på vei bort til bilen. I ett sett gikk vi i et høyt tempo. Vi følte oss vant til det å gå fort og langt uten mat etter tiden i militæret.
Vi snudde et siste blikk mot Leirungsdalen med sine praktfulle topper før vi rundet av på sørsiden av Raudhamran på 1437 moh. Etter en liten stund med gåing i busker og kratt ankom vi omsider bilen klokken 17.30. Vi skiftet fort fra de våte og svette klærene til tørr joggebukse og t-skjorte. Det var jammen en deilig følelse. Vi satte oss i bilen og kjørte tilbake over Valdresflya. Turen var enda ikke helt over. Som obligatorisk etter en tur der man bestiger 2000 meterstopper i denne delen av Jotunheimen, er det ens plikt å stoppe på Beitostølen og spise på Peppes Pizza. Vi tok begge en stor Heavy Heaven hver. Det smakte bra. Vi sa deretter takk for en fantastisk tur med totalt ni 2000 metere besteget på noen utfordrende, men flotte dager. Etter å ha satt meg i bilen måtte jeg innse at det å begi meg ut på en kjøretur på 6 timer nå når klokken var 20.00 er glemmesak. Jeg slet allerede etter 10 minutter og måtte knipe i rattet for å holde meg våken. Greit er det da å ha en hytte på Tyin som ikke er langt unna. Jeg overnattet derfor her og kjørte hjem igjen neste morgen. Digg å ha en så bra tur i tankene på en lang kjøretur dagen etter. Takk for turen!
Konklusjon av turen
Denne turen har vært spesiell i seg selv. De siste turene jeg har vært på har jeg vært heldig med været. Jeg har gått i solskinnsvær og kost meg. På denne turen opplevde vi flere årstider på en og samme tur. Å gå i vind og mye regn er ikke det kuleste. Vi ble søkk våt inn til huden. Vi ble kalde og måtte tenke ut hvordan vi skulle få tørket mesteparten av klærene. Men på en annen side blir det å nå toppen i slikt vær, en utrolig god følelse. Og vel så god er vel den følelsen av å komme ned i teltet og bytte til tørre klær. Turfølelsen blir så veldig forsterket på denne måten. Det å ta seg opp til en ukjent topp i tåken ved kun å navigere med kart og kompass er en mestringsfølelse i seg selv.
Når det gjelder snøen og frosten er det kult at vi fikk oppleve dette også. For det første opplever man virkelig fjellfølelse. I tillegg gjorde frosten at klærene tørket en del. Den første snøen og kulden er et tegn på at høsten er kommet til Jotunheimens stortopper.
Det at vi også fikk sol siste dagen så vi på som et tegn på premie fra værgudene med tanke på det vi måtte bøte med de tidligere dagene. Som sant må sies er det å få oppleve så variert vær i løpet av så få dager et tegn på en forsterket turopplevelse. Man blir også mer robust. Noe som er meget viktig å være hvis man skal bli erfaren i fjellet. Å bestige ni 2000 metere i pøsende regnvær, snø og kulde og sol på en og samme tur er en fantastisk tur som vil huskes. Styrket erfarenhet, utfordringer og mange nye topper. Det er de ordene jeg vil beskrive denne turen med.
Advertisement
User comments