Skumle taxi-sjåfører og skapninger med lange ben og høy hæl (02.09.2012)

© Lyngve Skrede

En nydelig dag på Hoverla

Jeg kom meg inn i Ukraina med en nattbuss fra Chisinau (Moldova) og grensepasseringen gikk helt smertefritt (visumfritt). Det var fremdeles natt da bussen ankom den vesle busstasjonen i Chernivtsi. Det var helt bekmørkt i byen, og naturlig nok lite mennesker å se. Så jeg bestemte meg for å tilbringe en time eller to på det nedslitte venterommet. Jeg hadde ikke problemer med å få tiden til å gå ettersom jeg fant gratis Wi-fi der. Jeg fikk også hjelp fra to jenter til å tolke veggtavlene (cyrillisk), som inneholdt informasjon om bussforbindelser og tider. Derfor hadde jeg ikke nevneverdige problemer med å skaffe meg en buss videre til Kamenets-Podilskyi da billettluken omsider åpnet. Jeg tilbrakte altså først en natt i Kamenets-Podilskyi, og deretter en natt i Chernivtsi for å få med meg litt severdigheter i disse to vakre byene, spesielt førstnevnte som har en stor festning i gamlebyen. Nye og moderne hoteller koster ikke mer enn et par norske hundrelapper for natten, så jeg tok meg derfor råd til å være litt ordentlig turist i dette landet.

I Chernivtsi et par dager senere, ble jeg nærmest kidnappet, da jeg skulle ta en taxi fra hotellet til togstasjonen ca 3 km unna. Den store og kraftige sjåføren med et par utslåtte tenner, tok meg i stedet med på en 25 km loop langt utenfor byen, mens taxameteret gikk seg varmt. Jeg hadde bange anelser helt fra starten av, og da jeg slo på GPS'en bekreftet den at vi var helt på villspor. Da taxi-sjåføren merket at jeg hadde en GPS, og dermed skjønte at jeg avslørte lureriet hans, endret stemningen ganske fort. Jeg vurderte å hoppe av ved et par anledninger, men var redd for at jeg ikke klarte å skaffe en ny taxi raskt nok til å rekke togavgangen. Sjåføren kunne ikke et eneste ord engelsk, og jeg kunne ikke et eneste ord ukrainsk/russisk. Ingen tvil om at sjåføren prøvde å utnytte dette til det ytterste. Da vi omsider kom frem til togstasjonen viste taxameteret 140 UAH, dvs betydelig mer enn de 20 UAH jeg hadde forventet for en kort taxi-tur til togstasjonen. Men her hadde altså 3 km blitt til hele 25 km på uredelig vis, og dermed satt jeg i klypa. Jeg ga han først 50 UAH, for å se om han kunne inngå et lite kompromiss, men han ble naturligvis illsint. Jeg hadde hverken tid eller lyst til å eskalere saken, så jeg rensket lommeboka for resten av det jeg hadde, dvs ytterligere 70 UAH. Det var fremdeles ikke nok, og taxi-sjåføren freste og pekte på telefonen sin, som om han ville ringe noen. Litt oppgitt viste jeg ham innholdet av lommeboka slik at han kunne se at den var bunnskrapt, med unntak av noen rumenske sedler som jeg ikke hadde fått vekslet om ennå. Han rev til seg 20 rumenske lei, og da så han heldigvis fornøyd ut. Sint og frustrert over å ha blitt loppet på denne måten, spurtet jeg bort til toget og rakk det så vidt. Jeg var nå helt pengelens, men jeg hadde heldigvis kjøpt og betalt togbilletten via internet, så jeg hadde ikke noe akutt behov for å finne en ATM. Når sant skal sies hadde taxi-sjåføren bare loppet meg for det jeg vil kalle "småpenger", ca en norsk hundrelapp, med tanke på at det kunne ha gått så mye værre når man først støter på en skikkelig mafia-banditt av en taxi-sjåfør. Han kunne f.eks ha stoppet ved en øde vei utenfor byen og strippet meg for verdisaker, for denne typen var nok tvilsom til det meste. Men det var nok best å legge disse tankene bak seg, for det jeg hittil hadde sett av Ukraina og dets innbyggere hadde bare vært fryd og gammen. Men det tar nok en stund før jeg vurderer å ta en by-taxi i Ukraina igjen.

Toget fra Chernivtsi til Ivano-Frankivsk tok bare et par timer. Jeg fylte først lommeboken opp igjen med lokal valuta fra en ATM på togstasjonen, før jeg gikk bort til busstasjonen like ved. Der går det nemlig busser til Yaremche med ca 30 minutters mellomrom. Jeg skjønte fremdeles ikke bæret av de cyrilliske bokstavene, så jeg måtte derfor spørre meg frem for å komme på riktig buss. Vel fremme i Yaremche, kunne jeg hoppet på en annen buss til Vorokhta men denne gikk visstnok ikke med det første. Så jeg bestemte meg likegodt for å bli i Yaremche for natten.

Etter å ha sett meg litt rundt om etter overnatting, fant jeg etterhvert en fantastik nydelig swiss chalet. Det eneste problemet var at personalet ikke snakket ett eneste ord engelsk der. Men et hyggelig ungt par fra Lviv som også var gjester der kom meg til unnsetning, og de hjalp meg til å sjekke inn på et hyggelig rom til 160 UAH (inkl frokost) samt å få resepsjonen til å ringe og avtale privat transport for neste dag til Zaroslyak, forhåpentligvis sammen med en annen gruppe som også hadde tenkt seg til Hoverla slik at det ble billigere. Først skulle denne sjåføren/guiden ha 300 UAH fikk jeg vite, men både dama i resepsjonen og paret fra Lviv ristet oppgitt på hodet over den stive prisen, og fikk prutet beløpet ned til 120 UAH.

Neste morgen plukket sjåføren meg opp som avtalt kl 10 ved hotellet, etter en velsmakende frokost som var ekte "homemade". Sjåføren plukket også opp tre andre turister i sin gamle og slitte Mazda 626. Sammen kjørte vi til Zaroslyak, som er en kjøretur på ca 1,5 time fra Yaremche. De siste kilometrene til Zaroslyak, etter at vi hadde passert en veibom og betalt 20 UAH per hode for å komme inn i nasjonalparken, var det veldig dårlige veier oppover. Vi måtte til og med ut av bilen et par ganger, slik at den skulle få litt høyere bakkeklaring og dermed unngå å slå hull på bunnpanna eller andre vitale deler av det japanske karosseriet.

De tre andre "turistene" jeg delte bil med, viste seg å være en tysker med en ukrainsk kjæreste og hennes mor. De skulle ikke på Hoverla, for der hadde de vært før. De skulle gå fra Zaroslyak til et lite og mystisk vann. Jeg ble fortalt at fotturen til dette vannet (7t t/r) er noe lengre enn fotturen til Hoverla (5t t/r), så jeg forventet at det kom til å bli en del ventetid når jeg kom ned igjen fra Hoverla. Sjåføren skulle være guide for disse tre, mens jeg klarte meg fint på egenhånd.

Fra parkeringsplassen i Zaroslyak (ca 1250 m.o.h) var det enkelt å finne stien til Hoverla (2061m). Etter kort tid kom jeg til et stidele hvor det var skiltet med to alternativer. Jeg bestemte meg for den brattere og litt kortere ruta. De ca 4 km og 800 høydemetrene gjorde jeg unna på i underkant av 1,5 time. Det var nydelig vær og sikkert mer enn hundre andre som også var på tur til Hoverla denne søndagen. Ettersom jeg hadde så god tid, ble jeg sittende på toppen og nyte sola og beundre det vide utsynet over Karpatene i bortimot halvannen time.

For å få litt variasjon gikk jeg ned igjen via den andre og litt lengre ruta. Her passerte jeg et minnesmerke over et ungt ukrainsk par som hadde omkommet en vinterdag i 2009. Nok en påminnelse om at fjellet både gir og tar. Returen var kort og grei, og vel tilbake i Zaroslyak ble jeg som forventet sittende og vente et par timer på at de andre skulle returnere fra sin tur (men jeg fikk da i det minste skrevet denne rapporten på min iPad). Vi kjørte så tilbake til Yaremche, men da jeg prøvde å gi den meget hyggelige sjåføren litt tips for vel gjennomført oppdrag, insisterte han først på at han ikke skulle ha noe. Men så sa jeg at dette er penger for å kjøpe seg en vodka, og da smilte han og tok imot pengene.

Jeg avsluttet Ukraina med en dag i Ivano-Frankivsk, samt et par dager i vakre Lviv, som i tillegg til alle severdighetene i gamlebyen (UNESCO World Heritage) også har mange severdige skapninger med lange ben og høye hæler. Sikkert en god plass å lete etter modeller, såfremt man ikke er i Ukraina for å bestige nasjonstopper. Etter Lviv tok jeg nattoget videre til Budapest og neste nasjonstopp på programmet (Kekes).

100 Ukrainske Hryvnia (UAH) utgjorde i Sep-2012 ca 70 NOK.

GPS-spor finnes på denne linken (ettersom kvoten min på Peakbook nesten er oppbrukt):
Hoverla GPS-spor på Everytrail.com