Krevende tur til Skarddalseggje (06.10.2012)

KREVENDE TUR TIL SKARDDALSEGGJE

Etter fredagens tur til Hellstugupiggen sto valget for lørdagen mellom de nordligste, Vestre Memurutindane eller Skarddalseggje. Selv om det på webkamera fra Leirvassbu så ut til å være mer snø i Leirdalen enn i Visdalen, valgte vi siste alternativ, delvis for å unngå repetisjon av de fire timenes vandring frem og tilbake fra Hellstugubrean. Hentet Jan på Galdesand. Allerede på vel 1000 m i Leirdalen støtte vi på vinteren med snø både på veien og i terrenget.
INNMARSJEN
Start fra Leirvassbu kl 0945. Snødybde omtrent i støvlehøyde. Vi trasket avsted innover veien mot Gravdalen og tok av på vanlig sted på stien over Høgvaglen mot Langevatnet. Snømengden økte alvorlig oppover mot Høgvaglen (1560 moh) der vi måtte stampe oss frem i løs snø til midt på leggen. Vi håpet på bedre forhold når vi kom lenger østover, og det viste seg å holde stikk. Da vi kom ned mot Øvre Høgvagletjønn ble det adskillig mindre snø og tilsvarende lettere å komme seg fremover. Vi ble vitner til et helt klart øst-vest værskille på veien innover langs Langvatnet. I NØ var det klar sikt og ganske bra vær, men der vi skulle lå Skarddalstoppene innhyllet i lave, grå skyer som drev avgårde over himmelen i ganske bra hastighet. Fremme ved elvekryssing SØ for Nedre Høgvagletjønn etter 2 timer kl 1145. Matpause i ly for vinden bak en stor stein. Fortsatte vel 2 km langs stranden på sørbredden av Langvatnet. Greit og lettgått terreng.

DE TUNGE 1000 M

Vi begynte å gå oppover og sørover mot moreneryggen som går nedover i retning Storøyre. Nå ble det straks mer snø og tidkrevende å ta seg frem i uren hvor vi hele tiden måtte passe på hvor vi satte beina. Vi kom inn på moreneryggen på ca 1600 moh kl 14, og fulgte denne opp til der den går over i fast fjell. Optimismen steg når GPS-en viste at avstanden til toppen nå var under 1 km i luftlinje! Men det skulle vise seg å bli de tyngste 1000 meterne vi noensinne har gått! Vi valgte å gå rett oppover langs midtre del av nordryggen. Første del oppover her er veldig bratt (merket med grønn trekant på kartet). Vi hadde forsåvidt delvis hjelp av snøen som ga godt feste for støvlene, men enkelte steder var det sva under snøen som gjorde festet upålitelig. Jan gikk først opp og sikret meg med tau i det bratteste partiet. Så kronglet vi oss frem i bratt, men trygt terreng og dyp snø opp til 1900 moh der det endelig flatet ut. Vi satte fra oss sekkene, tok en liten matpause og ga oss i vei mot toppen hvor toppvarden skinte mot oss i lyset på lang avstand. På 2000 moh er det en fin flate før de siste 150 hm opp til toppen.
Vi hadde håpet å være på toppen omkring kl 16, men hadde brukt mye lenger tid enn antatt, og klokken hadde allerede passert 1630.

IKKE BESTE VEIVALG MOT TOPPEN
Med fornyet optimisme tok vi fatt på siste etappe mot toppen. Det skulle snart vise seg at vi ikke hadde gjort godt bok forarbeide med trasévalget. Vi hadde riktignok begge lest både turbeskrivelsen og studert ruten på kartet i Norges Fjelltopper. Likevel ble det feil. Nå var toppen bare 100 m fra oss i luftlinje! Jan forsøkte først å ta seg rett opp mot toppen fra nordsiden, men kom ut på glatte og bratte sva, og måtte returnere. Istedenfor nå å søke opp mot eggen på vestsiden av toppen slik ruten på kartet viser, valgte vi å forsøke oss på å gå opp på østsiden. Eneste alternativ her var en meget bratt (ca. 40 grader) snøflanke som strakk seg opp mot eggen. Heldigvis var det godt feste for støvlene i snøen, men det ble en meget langsom og tung oppstigning, spesielt for meg. Snøflanken fortsatte langt, langt nedover og en utglidning var - som det heter seg - ikke noe alternativ... Men alt gikk bra, og vi var omsider oppe på toppen kl 1730. Skiftende vær, tåkeskyer kom og gikk, men periodevis hadde vi bra utsikt mot øst og nordøst. GPS ved den flotte, men nedisete toppvarden 464829 6817007. Målet var nådd, men jamen satt det langt inne!

Nå var det bare å komme seg ned igjen før det ble mørkt. Vi fulgte våre egne fotspor og kom oss i grunnen veldig greit ned til Langvatnet der vi var nede kl 1930 i den siste rest av dagslys.

TILBAKETUREN

Siste del av turen ble veldig tung. Vi var begge ganske utkjørte etter den vanskelige oppstigningen i den dype snøen som virkelig hadde tappet oss for krefter. Vi fikk i oss litt mat og drikke, tente hodelyktene og tok fatt på de åtte, ekstremt lange km tilbake til Leirvassbu. På slutten opp mot Høgvaglen gikk det i zoombi/snegletempo for min del. Fremme ved Leirvassbu kl 2340 etter nesten 14 timer på tur, hvorav 10.5 timer i bevegelse. Etter nattmat med herlige kjøttkaker hjemme hos Jan kjørt jeg til Spiterstulen der jeg sluknet som et skudd etter en av de mest anstrengende turdagene noensinne. Stor takk til Jan for turfølge og vedvarende optimisme og ståpåvilje som gjorde at vi nådde toppen!