Sydafrikatur med familien (11.01.2009)

Vi hadde 2 flotte dager i Swaziland mellom safari i Krügerparken og badeferie i St. Lucia i Sør-Afrika.

Bulembu var en opplevelse, en nedlagt gruveby etter at asbestgruven ble nedlagt for noen år siden. Innbyggertallet sank da fra 10000 til 100. Nå er det 400 innbyggere i Bulembu, og turisme er en av satsningsområdene. Vi var de eneste turistene på lodgen disse 2 dagene og fikk flott sørvis. Vi besøkte også et barnehjem for foreldreløse barn, der mange av barna var født med aids. Aids har tatt godt for seg i Swaziland, og gjennomsnittig levealder er bare 31 år. 20 januar 2009 var nærmest en festdag her i svarteste Afrika. Innsettelsen av Barack Hussein Obama som ny president i Amerikas forente stater ble virkelig feiret her og folk var oppstemt og håpefulle. Mer om Bulembu på http://bulembu.org/

Fjellet var en herlig gresskledd ås i et landskap som ellers var preget av tett bush. På toppen beitet kyr fra Swaziland og Sør-Afrika side om side men på hver sin side av gjerdet. En flokk bavianer sprang omkring nær toppen. Jeg forsøkte å bygge en varde på toppen, men fikk meg en støkk da det spratt frem en skorpion da jeg løftet opp en stein. Turbok i plastboks merket www.wwv.no er utlagt inni steinrøysa på toppen. Den er lagt litt skjult i håp om at den ikke skal vekke bavianenes interesse. Vi var de første turistene som besteg toppen i år i følge vår lokale kjentmann. Et par små slanger så vi på vei ned, men de var visstnok ufarlige for mennesker. Forøvrig bar gjesteboken på Bulembu country lodge preg av et meget internasjonalt miljø.

Turtips er at veien via Barberton i Sør-Afrika nå er asfaltert, men grensen er kun åpen 0800-1600. Veien videre til Piggs Peak er en grusvei i elendig forfatning, knapt fremkommelig med en 2hjulstrekker. Enkleste adkomst til toppen er å parkere ved golfbanen i Bulembu og gå opp gjennom en liten landsby. Videre gir veien seg selv, det er bare å følge åsryggene til topps. En flott familietur å gå opp her, alle kom seg greit opp i flott vær.

Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger.

Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene.

Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader.

Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen.

Også på denne toppen er turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna.

Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an.

Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel Corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden.

Dag 1:
Tur frem til Lesothos høyeste fjell er beskrevet i egen rapport. Videre fra Thabana Ntleyana dreide jeg østover ned i en dal og fulgte denne nedover et langt stykke før jeg slo leir. Mange gjeterhytter med sinte hunder ble passert, men jeg slapp med skrekken selv om enkelte av hundene virket svært aggressive. Etter en lang dag i pøsregn og en del tåke slo jeg leir litt tidligere enn planlagt. Natten bød på tromming på telttaket og dårlig søvn.

Dag 2:
Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett syd over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil.

Dag 3:
Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine.

Takk til Petter for gode turtips.

Noen flere turtips:

Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre.

Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene

Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen.

Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet.

Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag.
Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut.

Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabane Ntleyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.