Gnagsårmareritt til Snaukollen (06.01.2003)

Den store turen i Sogndalsfjella før jul hjalp ikke stort på vekta når det ble 10 dagers inaktivitet i Paris i jula. Jeg sleit som sagt med vekta i denne perioden på grunn av påført skade i form av idiotisk studentlivsstil, men det var noe igjen av meg enda, og dette var et visst minstekrav til tur og form. Derfor måtte jeg på en lang skitur i marka så fort jeg kom hjem før jeg kunne reise tilbake til Sogndal. Problemet var at jeg i denne perioden bare fikk tak i elendige støvler som gnagde. På slutten av forrige vinter i nærheten av Hodlekve hadde en familiefar prestert å lire av seg til guttungen sin med klar adresse til meg at "no gaor du frao ungdomen i sin beste alder asso!" Han skulle bare visst, og han skulle iallfall visst at støvla mine gjorde meg funksjonshemmet! Trudde jeg hadde fått bedre støvler nå, men den gang ei...

Snaukollen hjemmefra og tilbake er en ca 4 mil lang tur. Jeg la i vei og håpet det beste. Hadde med nok av mat og drikke og trudde jeg skulle kose meg underveis. Men etter få kilometer var det noe som ikke stemte. Som regel når man har gnagsår er det bare å bite tenna sammen, men jeg kjente på frykten for at det ikke var så enkelt denne gangen. Da jeg nådde treet med gradestokken nær Marivann hvor naboen har hytta si vurderte jeg å snu. Men da ville turen kun komme på svært snaue 2 mil totalt, og jeg ville gå glipp av mange motbakker. Jeg måtte prøve mer.

Viljestyrke er som regel veldig bra, men av og til blir det for dumt og rett og slett skadelig. Uavhengig av form har jeg i tursammenheng alltid hatt enorme mengder av denne typen styrke. Det skulle jeg få betale dyrt for denne gangen. Smertene ble gradvis mer uutholdelige, og jeg slepte meg framover på svært unormalt og anstrengende vis. Jeg visste at jeg måtte snu, men jeg var for sta, og jeg ville jo ikke la overvekta gå ut av kontroll. Etter å ha brukt minst dobbelt så lang tid som normalt nådde jeg til topps på Snaukollen. Nå var sola i ferd med å gå ned. Istedenfor å skli ned igjen presterte jeg å brøyte videre til Knivfjellet. Det er ikke langt mellom toppene, men kupert, og i min tilstand var det uforsvarlig. Jeg stirret innover den iskalde Finnemarka og drømte om mindre smerte, mer skauliv og slutt på studiene. Sendte sms til far om at jeg var på toppen og sleit med gnagsår og fikk til svar at "Ok, jeg håper ikke du får det helt for jævlig på returen!"

Men det ble nok verre enn som så. Jeg slepte meg stadig saktere avgårde og husker spesielt at det ble vinglete gange i mine brøytespor over Øyvannet. Da jeg nådde parkeringsplassen ved Steindammen måtte jeg ha i meg næring. Men den hvite Rittersportsjokoladen gjorde meg bare kvalm, og jeg frykta rett og slett å fryse ihjel hvis jeg skulle segne om her, for med den intense smerten i venstrehælen var det ingen selvfølge at jeg ville klare å reise meg igjen. Jeg spytta ut resten.

Etter massiv lidelse full av gjentatte smerteilinger kom jeg fram til et sted med dekning. Jeg skjønte at jeg ville trenge hjelp til å få av meg skistøvla og ville gjerne bli henta. Med vissheten om at far ventet på Neperudjordet (hvorfor ba jeg ikke om å bli henta på Landfalltjern??) skled jeg roligere til sinns bortover Kamstrupløypa. Men etter at flatene tok slutt og jeg måtte gå på vanlig vis nådde gnagsårilingene uante høyder. Angsten var enorm, men jeg følte meg heltemodig. Nå fikk du den turen du trengte Øyvind! Hvor feil kunne jeg ta...

Vel hjemme igjen hadde jeg ligget en stund på sofaen med pus malende oppå meg. Men da jeg skulle reise meg opp for å mige viste det seg at jeg ikke greide å rette ut venstrefoten, det gjorde for vondt! Jeg måtte krabbe bort til dassen. Samme prosedyre på vei tilbake, pluss at natta ble bortimot søvnløs.

Dagen etter så den kølsvarte blemma ut som ei elektrisk tordensky, og jeg skjønte at noe måtte gjøres. Det ble fastlegetur i hui og hast, og siden jeg var helt ute av kontroll reiv jeg ned ei glassramme i trappeoppgangen på grunn av haltende gange og veivende armer før vi satte oss i bilen. Det ble en torturaktig seanse hos legen som på sin side sa at "ja det er bare å skrike ut!" Han gjorde iallfall en god og grundig jobb, men nå måtte jeg holde foten i ro i minst en måned. Jeg gjorde som jeg ble bedt om, men dette var selvsagt skjebnesvangert for både vekt og form og en høyst delaktig grunn til at jeg endte opp med å veie 112 kilo!

Nå som jeg veier 20 kilo mindre og har historia 10 år på avstand kan jeg le av det hele, men verdt å merke seg er at på datoen 10 år seinere hadde jeg en av mitt livs kvalmeste og mest kraftløse dager på vei opp mot Nido de Condores etter ei søvnløs natt på grunn av pustevansker i Camp Canada...