Middagstinden (05.05.2013)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
| Start point | Kattfjordeidet bru |
|---|---|
| Endpoint | Kattfjordeidet bru |
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Distance | 10.0km |
| Map |
|
| Ascents | Middagstinden skitopp (990m) | 05.05.2013 |
|---|
I dag skulle det vært en tur til Ellendaltinden i Lyngen med Aline, Christian og Siv. Planen forandret seg veldig fort. Siden Aline og Christian var fremdeles slitne etter en tur til Tromsdalstinden fredag kveld, tok de en beslutning for å ikke bli med på en like lang tur i dag. Da var det bare jeg og Siv. Men istedenfor å dra til Lyngen, bestemte vi oss for å få til en like spennende tur i Tromsø-området pga at det så overskyet ut mot Lyngen.
Og så måtte vi tenke på et alternativ. Siv fortalte meg at hun kjente en venn som planla å dra til Middagstinden i Kattfordeidet samme dagen. Jeg må innrømme at Middagstinden ALDRI har vært en av de fjellene som var på min ‘du kan klare det’-liste, men ALLTID på min ‘prøv om et par år til’-ønskeliste siden jeg kjønte at det var mye brattere enn jeg har noensinne kjørt på ski før. Men vi kunne ikke tenke oss på noen andre alternativer i nærområdet som vi hadde lyst til å prøve, så dette fjellet ble verdt et forsøk. Ruten opp var uansett nesten det samme som en tur til Tverrfjellet, så det ville blitt like lett å snu på Tverrfjellet om det så for krevende ut å fortsette mot toppen av Middagstinden. Da var planen endelig bestemt.
Klokka 10 plukket jeg Siv opp hjemmefra og vi kjørte til Kvaløya. Retningen der sola skinte! Bare en halv time fra byen stod vi ved parkeringsplassen ved brua i Kattfjordeidet. Heldigvis virket det som om vi var en av de første å være ut på tur i dag og å finne en plass for bilen min var ikke noe problem. Temperaturen var omtrent +5 grader men etter bare et par minutter på turen oppover følte vi oss allerede skikkelig varm og måtte skifte klærne. Det var en lett start på dagen med slak stigning og ganske kompakt (men ikke isete) snø. Vi gikk i et veldig avslappet ‘søndagstur’ tempo men nådde Tverrfjellvatnet i god tid. Lush skiføre fikk vi da vi krysset vatnet, og det var bare et kort, brattere parti som vi måtte gå opp for å komme oss opp til en flate på rundt 500moh. Her tok vi en mat- og drikkepause. Så herlig med solvarme og lite vind!
Da vi følte oss klare til å fortsette igjen, begynte vi å krysse et vatn før det bratnet til. Vi skjønte at den neste etappen ikke skulle bli så avslappet som første delen av turen, men kanskje vi visste ikke akkurat hvor slitsomt det egentlig var. Ikke pga snøforholdene, men bare pga bratthet. Det hadde ikke kommet betydelige mengder nedbør i løpet av uken så det var storts sett slusj under plankene. Heldigvis hadde de to mennene som var foran oss tråkket noen fine fram-og-tilbake skispor, og det hjalp veldig til å gjøre turen opp lettere enn det kunne vært. Flere pauser tok vi mellom det øverste vatnet og skitoppen.
Panoramabilder
Mange ganger nøt jeg den fine utsikten over Kattfjord bak oss, men den fikk jeg da helningen bratnet til. Dessverre følte Siv seg redd for brattheten da vi nådde en stein bare ca. 100 høydemeter under skitoppen. Så vi stoppet her og bestemte oss for hva vi skulle gjøre. Til slutt sa Siv at hun var fornøyd med hvor langt hun hadde kommet seg opp på turen, og for henne var det nok. Selv om jeg skjønte hennes bekymringer, var jeg fremdeles entusiastisk for å fortsette til toppen siden det ikke var så langt unna oss nå. Så jeg spurte henne om det skulle gå greit om jeg fortsatte så fort som mulig til toppen mens hun slappet av ved steinen. Heldigvis sa hun at det skulle være greit, så det gjorde jeg. Jeg traff flere turfolk ved et skidepot på rundt 950m, og de siste høydemeterne tok jeg til fots. Her var snøen hard og jeg mener at det var bratt nok til at det ville blitt lurt å ha med en isøks, men det var likevel mulig å greie den siste biten uten det. En siste luftig rygg førte meg endelig til skitoppen, og der fikk jeg øynene mine på den imponerende hovedtoppen. Denne så vi ikke fra ruten opp, så det var noe av et uforventet syn! Da ble det åpenbart at man kanskje trenger sikringsutstyr for å komme seg helt til hovedtoppen. Her snakket jeg med to andre jenter som hadde gått forbi meg etter at vi stoppet ved steinen. Overraskende var det at en av dem bor sammen med en av mine venner som jeg møtte for første gang på Svalbard for to år siden. Så er det sant å si at vi bor i en liten verden!
Jeg ble ikke lenge på toppen, bare nok for å ta bilder og prate litt med de andre to jentene. Jeg hadde uansett en dårlig samvittighet at Siv var alene og ventet på meg. Etter å ha hentet skiene mine fra skidepotet, fortsatte jeg til fots ned til steinen hvor Siv ventet. Første stykke ned så litt skummelt ut for meg og jeg hadde ikke noe lyst til å kjøre ned alene på et bratt parti på omtrent 35 grader. Nå så jeg mange folk på veien oppover, sikkert 10, eller 15! Kanskje det var egentlig lurt at jeg ikke kjørte, siden det ville blitt flere folk å treffe om jeg ikke klarte å svinge rundt dem…… Uansett, da jeg møtte med Siv igjen gjorde vi oss klare for nedkjøring.
Verken Siv eller jeg kunne bestemme oss for hvem ville kjøre først, men til slutt kjørte jeg, slik at jeg kunne stoppe og ta bilder med den flotte bakgrunnen vi så! På en måte følte jeg meg ganske spent på nedkjøringen men samtidig nervøs. Men jeg var forsiktig (med andre ord, sakte) og faktisk overrasket at snøforholdene var bra nok at jeg ikke måtte være bekymret for å ramle. Sola hadde gjort snøen mykere og vi fikk deilig gli på det bratteste partiet. Svingene kom lettere enn vi begge forventet. Ja, da kan jeg si at vi fikk mye glede og en ‘adrenalin rush’ istedenfor frykt. For en følelse etter at vi nådde vatnet på rundt 500moh igjen! Mange ganger snudde vi våre hoder for å se en gang til på hvor vi hadde kjørt ned. Hver gang følte vi oss kjempefornøyde.
Resten av turen ned var mindre spennende men like vakker. Vi tok en litt ulik rute tilbake og istedenfor å krysse Tverrfjellvatnet, gikk vi langs ryggen øst for vatnet. Snøen under 300moh ble stadig tyngre, ujevn og vanskeligere å kjøre på. Jeg tror at jeg var mest redd for å ramle på dette partiet selv om brattheten var mye mindre enn det første partiet på nedkjøringen. Heldigvis var det nesten ingen trær som vi måtte unngå, og vi hadde kommet tilbake ved bilen igjen før vi egentlig skjønte det. Det var synd at vi ikke gikk sammen til toppen, men fjellet skal alltid være og det blir sikkert flere muligheter for å prøve igjen. Men for meg var det nok en gang en minneverdig tur med kjempefint vær, kjempefin snø og en flott turkamerat!
Advertisement
User comments