Store Hollendaren (09.05.2013)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
| Start point | Grøtfjorden |
|---|---|
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Map |
|
| Ascents | Hollendaren (1,029m) | 09.05.2013 |
|---|
I dag hadde Siv og jeg planlagt en tur til Store Hollendaren. Da ombestemte vi oss for en tur til Breitinden som ligger i det samme området siden det så litt slakere ut på kartet og fristende for oss siden vi ikke var helt sikker på om Store Hollendaren kunne være aktuelt. Men da vi kjørte til Grøtfjorden ombestemte vi oss en gang til, for det så ut som at det var lite snø på turen inn i dalen som vi tenkte på å bruke. Derimot, parkeringsplassen for Store Hollendaren så ganske populære ut og så forventet vi at det skulle bli gode skispor som vi kunne benytte. Heldigvis ble vi en av de første bilene på parkeringsplassen, så det var ikke et problem for å finne en plass.
Etter å ha tatt skifeller og skiene på, begynte vi turen fra parkeringsplassen mot sørøst. Det var bare et lite stykke i elveområdet vi måtte krysse før vi begynte å bestige det brattere partiet gjennom skogen. Selv om det hadde kommet noe nysnø, var snøen her stedvis hard og isete. Siv og jeg mente at det skulle bli lettere å ta dette partiet til fots istedenfor å slite med å stå på ski, så dette gjorde vi helt opp til tregrensen. Etter hvert ble helningen slakere og snøen var mykere og det var godt å ha skiene på igjen. Da var det bare en liten travers mot vest for å følge elvedalen opp mot vatnet under breen. Jeg skjønte at Siv ikke likte denne traversen så veldig mye, siden den var litt eksponert til høyre for oss og hun hadde litt høydeskrekk. Det hjalp ikke at snøen var fremdeles hard her, men vi gikk relativt sakte og forsiktig og nådde elvedalen uten noe krise.
Etter et par minutters pause, fortsatte vi oppover ved siden av elva og rett opp mot vatnet. Nå var det skikkelig varmt i solskinn og snøforholdene var bedre. Fra vatnet så vi den bratte traversen som gikk rundt nordsiden. Det var ikke mange høydemetre mellom starten av breen og vatnet, men traversen var litt eksponert i noen hundre meter, akkurat som tidligere på ruten. Jeg fikk inntrykket at Siv ikke var helt overbevist om hun kunne klare den, men hun var egentlig villig å prøve.
Det er ikke så mye som kan beskrives om traversen, bortsett fra at vi kom trygt opp, forbi vatnet og endelig på isbreen. Plutselig la vi merke til en stor forskjell i snøen. Pudder, pudder og mer pudder! Så kom smiler tilbake i ansiktene våre, med drømmer allerede av glede på nedkjøring. Mesteparten av breen var slak og hadde en lett stigning til toppen, med bare et parti hvor det ble litt brattere. For oss var det kult å se og høre på andre som var allerede på turen ned. Det hørtes ut som at de hadde det veldig gøy!
Toppen var ikke helt vindstille, noe som førte til at vi ikke brukte mye tid der. Hovedtoppen krevde litt klyving, og de fleste folk var helt fornøyd å være på skitoppen, som ligger ca. 10m under. Jeg gikk opp et par meter videre bare å ta noen bilder mens Siv koste seg med lunsj. Kan finne mange ord å beskrive utsikten vi fikk, men det er nok riktig å si at den var utrolig flott.
Etter omtrent 15 minutter var vi klare for nedkjøring. Siv kjørte først og nøt pudderføret før jeg pustet dypt og gledet meg til mange fine svinger i 30-graders terreng. Kan bare si at det var drømmeforhold, slik som vi opplevde på Middagstinden bare et par dager før. Og drømmeforholdene fortsatte hele veien ned til slutten av breen, før vi kjørte rundt vatnet igjen og nedover mot begynnelsen av elvedalen.
Omtrent 30-45 minutter før vi var tilbake ved bilen tok vi en pause for å spise litt mat og forberede oss for det siste partiet, noe som vi ikke gledet oss til i det hele tatt. Men det var egentlig artig at vår siste etappe var forsinket da vi så Harald og Jan Fredrik som var på turen opp (disse to kjente vi fra fjellsportgruppa-turer). Og så pratet vi en stund før alle begynte å fryse og vi bestemte oss for å fortsette nedover igjen. Og hva med det siste partiet? Det var faktisk ikke så forferdelig som vi forventet, og helt OK å skli ned. Jeg antar at sola hadde gjort snøen mykere i løpet av dagen mens vi var på tur, så vi fikk ikke så mye isete snø – noe som vi begge syntes var heldig! Endelig kom vi oss ned til skogen og kjørte de siste hundre meterne med en kjempefin følelse, og spesielt Siv med en stor smil i ansiktet sitt. For en tur!
Advertisement
User comments