Urdadalsryggen og Semmelholstind. (20.07.2013)  

Helg på Spiterstulen sammen med Arne, Jan Arne og Hans Thorvald. Hansi og jeg reiste fra Nygaard etter fjøsstellet fredag kveld, og traff Arne og Jan på Spiterstulen. De hadde kommet et par timer før oss fra Molde. Overnattet på et tremannsrom i huset Håkon, hvor vi fikk lagt inn en madrass. Noe overskyet om kvelden, men med en strålende værmelding.
Etter en god og lang frokost på Spiterstulen, startet vi å gå litt før klokka 9, sørover Visdalen, retning Urdadalstind. Tok stien innover Urdadalen og mente å komme over Urdadalsbekken tørrskodd, men dette viste seg umulig, og vi måtte av med skoene og vasse bekken barbeint, noe som gikk veldig greit. Kom oss fort inn på ryggen, som var veldig grei å gå men med et litt smalt og luftig parti et stykke før toppen. Oppe på toppen var det to toppunkt med det sydligste som selve hovedtoppen. Herfra begynte så selve ryggtraversen, med flere artige og litt luftige passasjer, hvor det flere steder var litt vanskelig og følge selve ryggen, så for de fleste av oss ble det noen ganger og runde litt nede i enten øst eller vestsiden, men oppe på alle toppunkter var vi alle. Arne var den sprekeste til å følge ryggen hele tiden. Første toppunkt etter at vi hadde kommet ned til laveste punkt mot midtre U., var vesle Urdadalstind, og deretter den artige Raudbergspinakkelen. Denne har ifølge Peakbook større vanskelighetsgrad enn noen av de andre punktene på ryggen, uten at jeg kan skjønne hvorfor. Fra sistnevnte pinakkel gikk det fort opp på dagens andre hovedtopp, Midtre Urdadalstind. Etter midtre kom de vanskeligste punktene på ryggen, et par ganske bratte og luftige hakk. Etter hakkene greit over de to sydligste toppunktene på ryggen, S1 og S2.
Etter en diskusjon om veivalget videre, nå som selve målet for dagen var unnagjort, nemlig Urdadalsryggen, ble vi tilslutt enige om å gå videre til Semmelholstinden. Etter å ha fylt vannflaskene våre i det lille halvt islagte tjernet sørvest for S2, fortsatte vi følgelig mot Urdadalstinden SV0. Ryggen opp mot toppunktet her var meget bratt med et litt ekkelt klyveparti mot slutten, kanskje kunne dette ha vært omgått, her gikk jeg en litt sørligere variant enn de tre andre, men det var visst ikke noe bedre der de gikk. Deretter krysset vi som mange før oss den flate Visbreen uten tau, og derpå en vanlig Jotunheimen-steinrøys opp til dagens høyeste punkt, Semmelholstind. Her ble det en skikkelig matpause i godværet. Jan visste at det var et toppunkt litt nord for hovedtoppen, dette så vi, men da det allerede var langt på dag bestemte vi oss for ikke å gå ut dit. Men da vi hadde gått noen hundre meter ned fra toppen ombestemte vi oss, og trasket opp igjen. Passerte først et lite toppunkt på ryggen, men kom fort etter det til et punkt der vi skjønte det måtte klatres eller rappeleres for å komme ned. Snudde derfor med uforrettet sak, trasket over breen påny, og opp på den første sørvestre Urdalstind, 2080 moh, og deretter over den siste av Urdadalstindene, SV2 2005 moh. Herfra fulgte vi ryggen sørover til litt under 1900 moh, før vi skrådde ned i Urdadalen, hvor vi kom ned omlag midt på det sydligste av Urdadalstjernene. Det ble nå en laaaaang retur tilbake til Spiterstulen. Mellom de to sydligste Urdalstjernene gikk vi over til motsatt side av dalen, og fulgte så stien derfra. Innså etterhvert at vi ikke ville rekke middag på Spiterstulen, så det ble en lang matpause ved det sydligste tjernet. Som sagt så ble det en lang retur i Urdadalen og Visdalen, men været var strålende og varmt, og omgivelsene storslagne. Hele dagen var det sol fra skyfri himmel, bare i Hurrungane så vi enkelte skyer. Var tilbake på Spiterstulen like før klokken 23, etter en 14 timer lang fantastisk tur. Siden toppen ligger så midt i Jotunheimen, var det ikke mange av Jotunheimens topper vi ikke så i løpet av dagen, noe som vel vises i Hansi sin turrapport med bilder.