En vindfull og lang rundtur på Gullfjellet (02.08.2013)  

En vindfull dag i Gullfjellet

Jeg hadde akkurat kjørt resten av familien til Bergen Lufthavn Flesland. De dro i dag på ferie til California. Jeg blir hjemme og skal farte rundt i Jotunheimen og fjellene i Bergen. Etter å ha sagt farvel dro jeg direkte opp til Bjørndalen og parkerte bilen ved parkeringen ved Osavatn. Været var nydelig. 24 grader var det målt i dag. Skikkelig sommer. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli så bra da jeg våknet i morges og bare hørte det plasket ned på terrassen utenfor. Jeg trodde seriøst jeg måtte avlyse turen for det regnet sånn, men det er sommer i Bergen og været endrer seg fort.

Jeg hadde kun på meg shorts, T-skjorte og terrengløpesko og hadde med meg camelback, en sjokolade, mobil og ett kart. I dag skulle det gå fort. Jeg fulgte den klassiske DNT stien opp fra parkeringen og retning redningshytten. Det er en fin og bred grussti oppover her med store varder som går parralellt med stien. Dette gjør ruten til en perfekt treningsarena. Jeg startet litt rolig og merket at beina trengte litt tid på seg til å komme igang etter noen stillesittende dager med vekslende vær og redigering av gamle turrapporter. Men ett nødvendig arbeide.

Jeg startet løpingen da jeg var ett stykke over de bratteste bakkene. Løping i nedover bakke og flate og hurtig gange oppover. Jeg brukte ikke lang tid fra parkeringen til redningshytten. Jeg fulgte så stien videre opp mot Gullfjelltoppen. Drømmestien fra parkeringen til Redningshytten blir her erstattet med myrer og skarpe steiner. Her må man være varsom med stegene hvis man har terrengløpesko som meg. Det er fort gjort å tråkke over her. Som vanlig er det overraskende mye skarpe steiner her og steinformasjonene ligner bøker der de ligger lag på lag oppå hverandre. Jeg fikk etterhvert øye på toppen Toro på 733 moh. Jeg bestemte meg for å ta den på veien ned igjen. Da jeg kom lenger opp fikk jeg kløvet litt. Utrolig greit.

Da jeg kom lenger opp fikk jeg skikkelig problemer med å finne toppen av Gullfjellet på 914 moh. Jeg nistirret på kartet men alle (haugene) er jo like i dette området. Jeg var innom to forskjellige topper som lå til venstre for stien som kartet beskrev, men jeg tvilte sterkt på om noen av disse var selve toppen. De hadde altfor lav PF. Jeg bestemte meg for å sjekke det ut etter at jeg hadde vært på Gullfjelltoppen. Jeg fulgte stien videre oppover og plutselig stod jeg på en topp som hadde en rimelig PF. Jeg tok fram kartet og sjekket ut detaljene i området. Jeg fikk øye på de to små vannene som ligger sør for Gullfjellet og det viste seg at det var nettop denne toppen jeg stod på som var Gullfjellet. Bra å få det bekreftet. Da var den i boks. Det blåste noe voldsomt her oppe. Jeg klarte såvidt å stå imot vinden. Men vinden var varm så det var bare deilig. Jeg endret planene litt.

Siden jeg var så nærmt Søre Gullfjelltoppen og Sydpolen tenkte jeg at jeg like gjerne kunne bestige disse to før jeg tok fatt på den litt lengre innmarsjen mot Gullfjelltoppen hovedtoppen på 987 moh. Jeg fulgte stien som går videre opp mot Gullfjelltoppen men tok av fra denne da jeg var på nordsiden av de to små vannene og skrådde opp på eggen sørover. Det gikk mye opp og ned her med mye steinur, men jeg kom omsider opp på toppen av Søre Gullfjelltoppen på 962 moh. Det var en varde lenger borte som jeg naturligvis måtte bort til. Det er skikkelig mye ur og skarpe steiner her så det anbefales å ha fjellsko her. Toppene i dette området er også anbefalt på vinterstid.

Etter å ha kommet til varden litt lenger sør på Søre Gullfjelltoppen fortsatte jeg videre bortover til Sydpolen på 952 moh. Da jeg kom hit satt jeg meg ned og slappet av litt. Jeg tenkte også på det å stikke opp på Gullfjelltoppen. Jeg hadde ett godt stykke igjen av turen, så jeg bestemte meg for å droppe den. Jeg hadde uansett tatt den i mai så nå fulgte jeg bare noen varder ned fra Sydpolen og ned mot hovedstien igjen. På vei ned til redningshytten stakk jeg oppom den vesle toppen Toro på 733 moh. Her var det ingen varde på toppunktet. Så jeg bestemte meg for å bygge en. Det ble en fin varde som fint markerte høyeste punkt. Jeg løp deretter ned til Redningshytten igjen og fulgte stien vestover opp til Austefjellet på 808 moh. Dette var en lang og seig bakke og jeg hadde vinden mot meg. Vinden var som sagt bare deilig i den varme temperaturen, men å gå mot så sterk vind er ikke digg.

Jeg kom omsider opp til toppen. Nå kjente jeg det godt i beina, men jeg hadde en topp igjen. Slettegga på 742 moh. Jeg fulgte stien videre nedover Austefjellet og tok av da jeg kom til krysset der sommerstien ned til Osavatnet og stien videre mot Slettegga møtes. Jeg fortsatte retning sørvest mot Slettegga og etter en stund med kjemping i sterk motvind ankom jeg toppen. Da camelbacken begynte å bli tom og klokken mye var jeg fornøyd med dagens tur og løp ned igjen til krysset og fortsatte nedover på sommerstien til Osavatnnet.

Da jeg løp nedover her merket jeg plutselig en ekkel smerte i venstre kne. Faen. Jeg kan ikke få belastningsskade. Jeg er dårlig til å være tålmodig med skader. Jeg stoppet å løpe og smerten gav seg da jeg begynte å gå. Jeg hadde oppdaget litt småirritasjoner i kneet tidligere i dag, men det er slik som pleier å gå over etter en stund, men dette var nytt. Høyre lyske begynte også og gi beskjed om at jeg burde ta dagen da den begynte å strekke litt. Jeg gikk nå rolig ned til bilen igjen. Da jeg ankom bilen drakk jeg en mengde med vann og satset på at irritasjonene i kneet og lysken ikke var noen skader. Noe som viste seg at de heller ikke var. Klassiske luresmerter, men man må lytte til kroppen. Det er alltid viktig. En vellykket tur med mange topper på Gullfjellet denne dagen.