Vemånen og Bjørndalshovden (06.08.2013)  

Treningstur

En ny dag med tur, men ikke i opplett vær denne dagen heller. Regnet bøttet ned, men ut på tur måtte jeg. Jeg satset på Gullfjellsområdet denne dagen også, men når ett middagsbesøk ventet senere på dagen ble det ikke noe langtur i dag. Måtte nøye meg med småtoppene på sidene av veien. Jeg parkerte på sørvestsiden av Osavatnet og gjorde meg klar for dagens første topp. Bjørndalshovden på 380 moh. Jeg stod en stund å lette etter en sti opp, men måtte nøye meg med fotsporene i gresset til de som hadde gått her før meg. Med litt over 100 meter i luftlinje og 73 høydemetre opp til toppen forstår man fort hvorfor den har fått sin halve stjerne i vanskelighetsgrad.

© Endre Myrdal Olsen

Velkommen skal du være til toppen av Bjørndalshovden

Jeg gikk som vanlig i shorts, terrengløpesko og hadde camelback på ryggen. Det skulle vise seg at denne toppen skulle komme øverst på listen min av HATTOPPER i Norge. Det tok ikke lang tid før fotsporene forsvant inn i den tette skogen av våte stikkebusker og myrområder. Det virket no hvertfall som om de som hadde gått her før hadde tatt seg god tid til å finne riktig vei opp, men det gjorde likevel vondt i krattene som omringer selve toppområdet. Det tok ikke mer enn 10 min opp. Greit i all den myren og buskene. Svett var jeg ikke, bare gjennomvåt av regn med barnåler i skoene. Etter å ha tatt ett bilde og drukket litt vann startet jeg på nedoverveien igjen. Jeg hadde gått litt utenfor stien på slutten for å komme opp til toppunktet, men da jeg skulle finne stien igjen greide jeg å krysse den (grunnet en lite synlig sti) og hadde plutselig rotet meg bort i tidenes granskau med kliss våte stikkebusker opp til brystet. Det å snu for å gå opp samme vei som jeg kom ned skulle vise seg å ikke være så veldig lett heller. Jeg sklei på de våte greinene og falt.

© Endre Myrdal Olsen

Selvportrett på toppen av Vemånen

Etter å endelig kommet meg ut av helvette var jeg ikke kommet ett skritt lenger ned fra toppen. Stien fant jeg hvertfall, men lite visste jeg at den delte seg i to lenger nede og da jeg oppdaget at jeg var på vei langt nedover mot veien fikk jeg den geniale ideen om å "BARE" krysse over de stikkebuskene på venstre side og komme ut på stien igjen. Jeg falt, jeg stakk meg over hele kroppen, det regnet, det tok laang tid og jeg hatet skikkelig. Da jeg IGJEN kom meg ut av helvette møtte jeg på mye myr som jeg sank greit ned i. Da jeg ankom bilen fikk jeg frysninger av alle stikkene fra buskene. Dette slår turen fra i fjord mai da meg og Torjus var på vei opp på Austre Ringstind. Da var det sterk sol, men jeg gikk da også i shorts, var sykt solbrent på beina, skiene hektet seg i alle steiner og jeg sank ned til livet for hvert sritt jeg tok og skrapte de solbrente beina i steinrøysen under den råtne snøen. Jeg sier nå det samme til Bjørndalshovden som jeg sa til Austre Ringstind den gangen: "DRITTFJELL". Jaja. Det er da morsomt i ettertid.

© Endre Myrdal Olsen

Div irritasjonsmoment!

Jeg satt meg i bilen og kjørte så videre nedover til en liten parkeringsplass på venstre side av veien. Her Fulgte jeg en DNT sti mot toppen av Vemånen på 297 moh. Det var vått og gjørmete på stien, men vannet var lunkent og det var så sykt mye bedre å løpe her enn det dritet jeg befant meg i for 15 minutter siden. Etter 700 meter i lutlinje stod jeg på denne toppen også. Jeg fikk litt utsikt mot vest da det klarnet opp litt. Jeg Tok fatt på nedstigningen og avsluttet med denne da klokken var mye. Bjørndalshovden er hvertfall en topp jeg vil huske.