Austre Memurubrean rundt (17.08.2013)  

Dette var en tur i regi av fjellsportgruppen til Bergen Turlag. Vi var syv påmeldte, men på grunn av særdeles usikker værmelding ble vi bare fire personer som dro. Planen var å bruke fredagen til å komme seg i posisjon øverst i Memurudalen, for deretter gå samtlige 15 topper rundt Austre Memurubrean på lørdagen.

Siden Gudvangatunnelen var stengt ble det en lang og kjedelig biltur opp til Gjendesheim. Vi startet fra Bergen kl 06:30 og brukte ikke mindre enn syv og en halv time til Gjendesheim. Herfra tok vi båten til Memurubu og la i vei oppover Memurudalen. Været var som lovet temmelig trist og varierte stort sett mellom lett og tungt regn. Det var rimelig heftig vannføring i Muru, så vi bestemte oss raskt for at vi burde gjøre oss ferdig med elvekryssingen samme kveld. Etter ca 12 km og 600 høydemeter fant vi omsider en plass vi kunne krysse (dog ikke uten å bli god og våt på beina) og etablerte teltleir i en liten åpning i den grove uren. Turleder Stig hadde anslått ca 15 timer på turen neste dag, så alarmen ble satt til klokken 5 neste morgen for å få utnyttet dagslyset best mulig. Dermed var det bare å vrenge av seg de våte klærne, hoppe i soveposen og håpe på at trommingen på teltet skulle gi seg i løpet av natten.

Været neste morgen var litt ubestemmelig med skodde godt nedover toppene og noen iskrystaller i luften, men med sporadiske sprekker i skylaget som ga grobunn til forsiktig optimisme. Så 05:30 ga vi oss i vei mot dagens første mål: Memurutinden V6.

Siden vi hadde unnagjort anmarsjen dagen før ble det en ganske brutal start på dagen med de bratte kneikene opp til V6. Dessuten ble det raskt ganske mye sleipere etterhvert som vi vant høyde, og over 2000 meter lå det til og med et tynt lag med rim/snø på steinene. Men etter en knapp times stod vi likevel på toppen av V6 og nøt utsikten utover Memurudal og -breer.

Veien videre skulle vise seg å bli litt mer utfordrende. Ryggen opp mot V5 er både bratt, utsatt og løs, og med det sleipe underlaget vi hadde så langt kom vi snart til et punkt hvor to av oss synes det ble i overkant hårete å fortsette uten tau. Så mens Stig og Tommy fortsatt klyvingen oppover ryggen, bestemte jeg og Kjetil oss for å gå via breen og opp til sadelen mellom V5 og Nord for V5. For å spare vekt hadde ingen av oss pakket verken isøks eller stegjern, men snøen på breen var heldigvis akkurat myk nok til at det gikk an å sparke seg noen greie trinn. Siste kneiken opp til sadelen var temmelig bratt, og med et større felt med blåis like nedenfor gjaldt det å holde konsentrasjonen oppe i dette partiet. Men snart sto vi oppe på ryggen igjen og derfra var det lett både til V5 og Nord for V5.

Så gikk ferden videre via V4.5 og bratt, men enkelt opp til V4. Her kom det noen utrivelige skodderester forbi, så pausen ble av det korte slaget. Opp mot V3 er det et par klyvepunkter oppe på en liten egg, men disse gikk greit til tross for mye våt og sleip svartlav. Den direkte ruten videre fra V3 innebærer en 20-25 meters rappell som vi ikke hadde utstyr til, så nå bar det ca 100 høydemeter ned på vestsiden av ryggen for å komme rundt. Her var det bratt og svært løst, så vi prøvde å holde god avstand for å ikke sparke løs stein på hverandre. Men vi kom oss omsider trygt opp igjen på ryggen, og herfra gikk V2, V1 og V0 uten nevneverdige komplikasjoner.

Store Memurutinden

Været ble nå bare bedre og bedre og solen hadde etter hvert fått et godt tak på Store Memurutinden. Det var godt nytt, for jeg var ikke særlig lysten på å starte på den ryggen i så sleipe forhold som vi hadde hatt hittil på turen. Etter en god pause på punktet med det talende navnet "Vest for Store Memurutinden Vesttoppen" ga vi oss i vei mot dagens høydepunkt (bokstavelig talt).

Først bar det enkelt opp på den elegante toppblokken på Vesttoppen. Her ble det ikke tid til mer enn noen sekunders pause for å nyte utsikten, for nå hadde Tommy og Stig fått blod på tann. Så det var bare å gjøre sitt beste for å henge med. Luftige og spennende passasjer kom på løpende bånd. Det gikk stort sett greit å følge ryggen bort til Midtre. Herfra var det naturlig å følge en rygg nedover mot Austre Memurubrean. Et lite stykke nedover kommer man til et trangt skar med en bratt klatrepassasje ned 3-4 meter. Litt plundrete å komme ned her, men ikke så veldig eksponert og da er alt så mye greiere. Deretter fulgte en bratt travers nede i sørsiden som ikke hadde vært særlig fristende under våte forhold. Oppe igjen på ryggen gikk det nå greit bort til den tofargede hammeren som var overraskende lett å passere til høyre med veldig gode fingertak. Men så ble det med ett svært luftig. Spesielt et punkt hvor vi måtte klyve ned noen meter fra en stor steinblokk og ned på en liten hylle i nordsiden med hundre meter luft under beina var i overkant spennende for min del. Noen bekjente hadde på forhånd sammenlignet denne ryggen med Dyrhaugsryggen, men denne passasjen var merkbart mer eksponert i mine øyne. Flere eksponerte punkter fulgte, men disse var litt greiere. Det er jo slike rygger jeg drømmer om når jeg sitter hjemme i sofaen, men jeg må innrømme at jeg var litt lettet når vi litt senere stod på Østtoppen. Vi hadde nå brukt drøye 7 timer.

Men vi var ikke i mål enda. Neste etappe var å komme seg ned i Memuruskardet. Vi valgte å trekke ned i sørsiden fremfor å prøve oss på den eksponerte hammeren på ryggen. Som i sørvestflanken på V3 var det både bratt og svært løst, men ved å ta det rolig og forsiktig kom vi oss ned uten å utløse de store steinsprangene. Fra Memuruskardet fulgte vi ryggen rett på opp til et styggbratt parti som så skummel ut på avstand, men som løste seg greit opp når vi kom nærmere. Vi fulgte en tydelig renneformasjon oppover med mange gode tak. Men da Tommy som førstemann var nesten oppe ropte han at en stor stein hadde løsnet og at han ikke visste om den kom til å bli liggende når han flyttet foten. Vi tre andre var direkte under ham og hadde små muligheter til å komme oss unna en fallende stein, så vi ble nødt til å klatre forbi ham på venstresiden av rennen mens han stod og støttet steinen med foten. I det alle var forbi fikk han endelig lov til å flytte foten og få sekunder etter ramlet en ti-kilos stein ned akkurat der hvor vi nettopp hadde stått. Et skremmende syn... Fra toppen av hammeren var det grei klyving videre opp langs ryggen og ikke lenge etter stod vi på toppen av Austre.

Resten av turen var mer eller mindre plankekjøring. Ryggen ned til Ø2 var helt grei sammenlignet med det vi nettopp hadde vært gjennom. Det var fortsatt noen bratte og løse partier, spesielt ned fra Ø2, men ingen mer eksponert klyving. Etter ni og en halv time ankom vi den stusselige Steinhaugen som var dagens siste topp. Nå begynte det også å skye over igjen, men vi klaget ikke - vi hadde bestilt sol nok til å tørke opp de luftigste partiene på Store Memuruting og det var akkurat det vi hadde fått.

En drøy time etter at vi var tilbake i teltleiren begynte det å regne kraftig igjen, og det skulle det fortsette å gjøre resten av helgen. Vi endte opp med å bruke ti og en halv time på turen, og oppholdsværet varte ca tolv timer. Så man kan vel fastslå at vi hadde rimelig flaks med værvinduet denne helgen!

GPS data

Start date	17.08.2013 05:43 (UTC+01:00 DST)
End date	17.08.2013 16:20 (UTC+01:00 DST)
Total Time	10h 36min
Moving Time	8h 52min
Stopped Time	1h 43min
Overall Average	1.6km/h
Moving Average	1.9km/h
Distance	16.6km
Vertical meters	1,903m