Kveldstur over Herlandsfjellet og Skåldalsfjellet (17.09.2013)

Gullfjellet i måneskinn

Jeg valgte å dra en tur inn til Osavatnet i dag for å bestige de to fjellene på nordsiden av parkeringsplassen, Herlandsfjellet og Skåldalsfjellet. Det var sent da jeg perkerte bilen. Rundt 20.30 var klokken blitt. Skumringen begynte å sige inn. Fulgte veien fra parkeringen et lite stykke oppover ved Tausamyrane. Jeg hadde troen på at jeg ville få øye på en sti oppover mot Herlandsfjellet om jeg holdt observasjon mot venstre til tross for at kartet ikke viste noe. Vips fant jeg en passe oppgått sti fra sauene som beiter i områdene her. Jeg satte fart oppover på denne og gikk på til melkesyren brant i lårene. Herlig. Det blåste frisk bris og det høstfargede gresset sildret i leggene. Jeg gikk på uten pause og prøvde og løpe litt innimellom. Stoltzekleiven Opp var jo tross alt bare om litt under to uker. Skulle jeg ha sjans på 10 tallet måtte jeg se å pushe på. Stien var ikke helt enkel å følge. Den ble svakere jo høyere jeg kom til den av og til forsvant og plutselig dukket opp igjen.

Jeg kom omsider opp til varden på toppen av Herlandsfjellet og tok en velfortjent drikkepause. Heller ikke i dag hadde jeg med hodelykt og nå var skumringen virkelig i gang. Om mindre enn 30 min var det helt mørkt. Det gode er jo alltid at øynene vender seg til mørket. Dette har jeg opplevd flere ganger og jeg er sjeldent bekymret så lenge det er på sommer/sensommerstid. Jeg satte nå fart nedover den litt humpete gressbakken på vei mot Skåldalsfjellet. Jeg hadde mål om å nå den før mørket gjorde det. Etter en liten stund med løping nedover bar det oppover igjen og jeg kom innpå en gammel sauesti her også. Det som er så bra med Gullfjellsområdet er at sti fungerer bare som et pluss om du er over 500 moh. Her er det gode slette og gressområder som man fint kan løpe på. En av grunnene til at jeg digger Gullfjellet. Stien forsvant her og der og jeg fortsatte oppover til jeg omsider stod på toppen. Nå var det neste helt mørkt og fullmånen lyste på himmelen mellom skyene mens jeg fikk en frisk bris i fjeset og nøt utsikten mot Rundemanen, resten av Gullfjellet og alle lysene fra husene langt der nede ved sjøen. Nydelig. Jeg fikk tatt et passe godt bilde før jeg satte avsted nedover mot bilen. Jeg satte nå kursen mot Småskaret for deretter og ta meg ned til den lille gården ved Minnedalen lenger nede. Da jeg kom et stykke ned endte jeg opp i et hav av stikkebusker, og mørket gjorde det ikke lettere og se hvor jeg skulle sette foten i alt det kaoset som reiste seg til halsen min og stakk meg over alt.

Jeg kjente meg forsiktig fram hele tiden, men det var fremdeles bratt og jeg sklei ofte. Det roet seg da jeg kom lenger ned og den ene lykten ved huset på gården i Minnedalen hjalp meg da jeg skulle sikte meg inn. Jeg kom etterhvert ned til gården og hoppet over inngjerdningen til sauene. Da jeg kom inn til dem braste de forbi meg og stillte seg alle opp på en linje på en haug lenger oppe og så forskrekket på meg. Jeg skjønner dem godt. Hvem i all verden går turer i dette området og hvem i all verden kommer ut fra skogen og inn i inngjerdningen i mørket klokken 21.30 på kvelden. Jeg lo litt og løp videre ned, hoppet over gjerdet og kom ut på veien bak huset. Jeg bestemte meg for å sette fart forbi huset. Hadde vært flaut å komme vinkende forbi på denne tiden. Jeg kunne jo skremme vett av folk. Jeg løp nå ned veien fra Minnedalen og deretter videre bort til parkeringen til Osavatn. En fin og morsom rundtur.