Siste 2000-metere i år? (19.10.2013)

Vinteren har allerede kommet til store deler av Jotunheimen, men under en tur til Finndalshorungen i Finndalen forrige helg, hadde jeg flott utsikt mot Lomseggje, og tanken om en siste 2000-tur i 2013 begynte å ta form. Her var det nesten snøfritt, og med et solpreget og relativt mildt langtidsvarsel, ble søknad i tre eksemplarer med klausuler om alt mulig av ekstraarbeid, rydding og barneplikter lagt inn hos husets bestyrerinne. Den ble innvilget. Under tvil. Og så var undertegnede og ojnordheim (Ole Jacob Nordheim) klare til å klemme siste rest ut av 2000-metersesongen.

Lørdagen opprant med lettskyet vær i Ottadalen, og forholdene så gode ut. Plukket opp Ole Jacob litt over sju, og rullet i vei langs Vågåvatnet innover i dalen. Like før Bismo tok vi av til venstre mot Lundadalen (skiltet er merket med Lundagrenda). Et stykke innover sto plutselig en elgkalv i veien. Den hopper mer eller mindre grasiøst over en inngjerding, og da så vi at mor hadde hoppet over i forveien, og sto inne på beitemarken. Vi ble stående noen sekunder og observere litt, og de virket ikke særlig lettskremte. På tross av at jaktsesongen var godt i gang.

Ved bommen manglet det bomkonvolutter, men jeg pakket en hundrelapp (som var det eneste jeg hadde på meg) i en serviett, skrev på registreringsnummeret, og håpet på det beste. Videre oppover blir dalsidene brattere, og det smalner til. Rett før Heimaste Lundasætre (der veien slutter), kommer en elv nedover noen glattskurte sva (med det logisk navnet Svaåe), med noen små fall på veien. Nå var den nesten helt frosset igjen, og var flott å se på.

Etter parkering av bil og snøring av sko ved Heimaste Lundadalsætre, krysset vi elva over broen klokken 08.25. Her var det overhodet ikke snakk om å "gå seg varm". Stigningen starter etter cirka tre meter, først gjennom tett bjørkeskog, så lyng og vier, og til slutt ur. På hele stigningen opp til Moldulhøe var det kun et kort stykke som var forholdsvis slakt. Noen sti å snakke om er det heller ikke, kun en knapp kilometer i starten på noe som best kan kalles et dyretråkk.

1262 høydemeter over 4 kilometer merkes så definitivt, og undertegnede svettet godt oppover lia. Ole Jacob er åpenbart av det litt kjøligere slaget, og var ikke så preget. 200 høydemeter under toppen var jeg derimot gått fra å være kokvarm til heller frossen. Her var det mellom fem og ti minusgrader, og all svetten fra ryggen min hadde samlet seg, vel, på baken. Her hadde den da også begynt transformasjonen fra flytende til fast form. Det ble da vedtatt å ta en kombinert spise-og-skifte-pause. Jeg skiftet så raskt jeg kunne, men måtte småsvertende konstatere at jeg hadde glemt ekstra ullunderdel. Trakk på meg fleece over de våte klærne, og improviserte "rumpevarmere" med de tovede ullvottene fra mor. Nominerer herved disse til uunnværlig del av nødutstyr i fjellsekken!

Med sakte tinende bakdel fortsatte vi de siste høydemetrene mot Moldulhøe, som vi ankom cirka 11.05 Det var skodde på toppen, så det ble ikke mer enn en kjapp skive og en kaffekopp, før det bar videre mot Storivilen. Her var det slakt kupert, og særdeles lettgått. Vi stoppet et par ganger underveis, blant annet for å beskue Jotunheimen i det skydekket sprakk opp. Morsomt å se alle veiene opp til turisthyttene ligge på rekke og rad. Hurrungane kunne skimtes i det fjerne. Hadde det bare vært litt klarere vær!

Storivilen ble nådd 13.10. En iskald Tuborg på deling, og litt fotografering som ikke ga tilfredsstillende resultater fulgte. Begynte å kjenne det litt i låra, men nå var jo det verste unnagjort. Trodde vi. Og det hadde nok ikke vært noen sak, hadde vi fulgt ruta jeg hadde sett meg ut på forhånd. Men det så jo så fristende ut å velge en mer direkte rute, i motsetning til å følge samme rute tilbake mot Lendfjellet og på oversiden av breen. Sliten som jeg var, tok jeg en ikke spesielt gjennomtenkt sjefsavgjørelse om å gå på nedsiden av Lendbreen, rettest mulig mot utgangspunktet ved Heimaste Lundadalssætre. Her på nordsiden var det derimot mer snø, og jeg hadde et par nesten-uhell på vei ned mot breen. Og det ble i tillegg mer og mer ustabil morene-ur ettersom vi nærmet oss breen. De fonnene vi hadde sett oss ut å renne på, var i realiteten isholker dekket med ti centimeter snø. Det meste jobbet mot oss. Og i ettertid ser jeg at det hadde tatt mye mindre tid å følge den planlagte ruta.

Vi kom oss omsider over åskammen, og startet nedstigningen mot Moldule. Her kom feilvalg nummer to. I stedet for å krysse den og fortsette rett vestover til vi møtte stien vi brukte et stykket på vei opp, tok jeg igjen en sjefsavgjørelse om å følge vestsiden av Moldule et stykke ned, for så å skrå nordvest. Jeg anså det for et mindre bratt alternativ. Og det var det jo også. Et lite stykke. Men da vi kom ned i bjørkeskogen ble det i realiteten ganske uveisomt. Her gikk jeg tom for krefter, og enda var det halvannen kilometer igjen. Ole Jacob tok ansvaret med å finne beste vei ned, og var uforskammende frisk og rask, der han plukket frosne blåbær hver gang han stoppet for å vente på meg.

Vi kom oss til slutt ned på et vis, selv om det for undertegnedes del ikke alltid var like grasiøst. Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det var lenge siden jeg hadde hatt så vondt i kroppen. Vi stoppet på Statoil i Lom, der jeg unnet meg en hel liter Cola. Den gjorde underverker, selv om det var særdeles tungt å lirke kroppen ut av førersetet og inn de 15 metrene på bensinstasjonen.

Og med det er det bare å sende skiene til preparering og vente på snøen. Takk for et flott år over 2000 meter!

Startzeitpunkt	19.10.2013 08:25 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	19.10.2013 16:33 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	8h 07min
Zeit in Bewegung	7h 05min
Pausenzeit	1h 01min
Gesamtschnitt	2,3km/h
Bewegungsschnitt	2,6km/h
Entfernung	18,5km
Höhenmeter	1.605m