Bailefunk på Knutshøe (11.01.2014)

Øyvind og jeg hadde i lengre tid planlagt en tur til Jotunheimen for å gå en eller annen snørenne. Siden værmeldingene og jeg hadde fri fredag, foreslo jeg tur. Vi var litt usikre på hvor, men fordi flya var stengt og værmeldingene i Hurrungane var litt dårligere enn i øst endte vi opp med Knutshøe. Det går noen klatreruter opp sørstupet, og ved siden av en av dem skulle det være ei renne. Vi kjører på! Tok toget opp til Hamar og møtte Øyvind på Espern. Her ble det litt dugnadsjobbing før vi dro videre til Brumunddal. Satte vekkerklokka på 04:00 og håpet på en god natts søvn.

Kom oss av gårde omtrent kl. 04:20, og begynte på turen opp Gudbrandsdalen. Kom oss på mirakuløst vis til Maurvangen, og begynte å gå omtrent kl. 07:45. Begge to glemte både kamera og mobil, så det ble lite bilder fra turen, noe vi skulle komme til å angre på. Var fint og hardt på veien, og det var lett å gå helt frem til der vi skrådde ut i terrenget. Presterte å miste trinsa på den ene staven, så den var ganske ubrukelig resten av turen. Ute i terrenget var det god bæring på skia, og litt pudder. Når vi skulle over et gjerde klarte Øyvind å knekke staven, men heldigvis fikk han satt på plass restene og klarte seg med en litt kortere stav resten av turen. Vi planla å gå langs ryggen ned igjen, og fant oss et sted å komme ned så vi skulle slippe å gå langt etter skiene. Jeg byttet til mer egnet fottøy, og Øyvind gikk med randoskoa videre. Litt dyp snø, og meterne gikk sakte. Når vi fikk se konturene av renna skjønte vi ikke hvordan vi skulle komme oss oppi den. Det var partier med fjell nederst. Derfor bestemte vi oss for å prøve renna ved siden av.

Fint og småbratt i nederste del, før vi etter hvert tok frem stegjern og isøks. Fikk litt spindrift til tider som gjorde det hakket kulere. Sola tittet frem, og vi var ivrige på å fortsette. Kom oss greit videre, helt til det på et punkt sa stopp. Øyvind stod lenge og funderte på hva han skulle gjøre, og konkluderte med at vi måtte ha frem tauet. Han fikk kun satt to sikringer, ingen av dem var spesielt gode. Alt fjellet her var nedoverhellende, og det var veldig få sikringsmuligheter. Etter litt triksing og fiksing kom han seg ut på et snøfelt til venstre. Her satte han tidenes dårligste standplass, for så å sikre meg opp. Nå var jeg fryktelig kald, og måtte sitte en stund krøllet sammen inni i dunjakka for å få varmen. Nå hadde vi brukt lang tid, og måtte bestemme oss. Enten måtte vi komme oss opp, eller ned. Undersøkte veien videre, hvor det var en bratt hammer før noen partier videre som var vanskelige å bedømme. Vi konstaterte bail, men det var ikke verdens enkleste oppgave. Det var ingen steder å rappellere fra! Vi lette langt om lenge før Øyvind til slutt fant en blokk som dugde. Siden vi kun hadde ett 60m tau med oss, måtte vi bruke hele lengden, og selv da rakk det så vidt ned. Festet holdt, og vi kom oss begge ned resten av renna. Nå ventet labbinga tilbake til Maurvangen, som foregikk uten de helt store hendelsene. Været var fint hele dagen, og med litt snø. Sola tittet frem når vi var i renna, men den så ikke oss. Siden begge hadde stavproblemer, og Øyvinds randosko var litt vonde dro vi hjem igjen. Får de om ikke det blir revansj senere i vinter!
Jeg trodde aldri jeg skulle trenge å baile på Knutshøe, men er man på tur med Øyvind så skjer det utroligste. Takk for nok en spennende tur, og takk til mortenh (Morten Helgesen) som lot meg låne bildet!