Blåtinden (01.02.2014)  

Jeg fikk melding fra Kamila noen dager i forveien om at hun hadde tatt en prat med en gutt i FSG-styret om hvordan forholdene hadde vært på Durmålstinden i Kattfjord og på Blåtinden i Balsfjord. Ifølge henne hadde han opplevd greit føre på begge fjell. Men denne førerapporten gjaldt for en eller to uker siden, så vi forventet ikke at skiføret nå skulle være det samme. Uansett, vi tok en beslutning for å prøve Blåtinden og jeg spurte litt rundt for å få med oss flere av mine trivelige turkompiser. Til slutt ble vi ei gruppe på fem jenter – Renate, Ann Kristin, Johanna ble med også. Vi møttes ca. kl.9 ved Coop i Tromsdalen og samkjørte til startstedet i nærheten av Kantornes, omtrent det samme som brukes om sommeren.

Fikk ganske bra føre i skogen og fulgte en slags løype oppover, vesentlig laget av skuterkjørere. Fine utsikt mot toppen av Blåtinden herfra, og toppen var faktisk godt synlig mesteparten av turen opp. De fleste av oss skjønte at vi hadde tatt altfor mye klær på oss da vi begynte turen, og vi måtte ta av noen jakker snart etter å ha nådd tregrensa. Det fine skiføret fortsatte litt forbi skogen også, men da vi kom oss opp til platået litt før halvveis, ble snøen enda mer isete. Heldigvis klarte vi å gå uten å måtte ta stegjern på, men her var det ikke så flott nedkjøring å glede oss til.

Til tross at skiføret hadde blitt skuffende, var det fortsatt en herlig dag å nyte. Masse sol på denne turen, spesielt siden vi gikk opp fra sør. Mange smiler i gruppa og mye prat. Det eneste som vi bekymret oss for var lydene som vi hadde først trodd var drønn i snøen. Etter å ha hørt de samme lyder flere ganger, etablerte vi at de ikke var drønn i snøen men hørtes ut som torden fra retning Målselv/Bardufoss området. Det var likevel litt rart at det skulle hende torden på vinterstid. Johanna var fortsatt sikker på at hun hadde hørt drønn og ville ikke gå lenger opp etter at vi kom oss ca. halvveis, og det hjalp ikke at vi hørte litt skyting også fra skytebaner i nærområdet! Vi diskuterte litt for å vurdere om det virkelig var betydelig skredfare i dag, som jeg synes var veldig bra å gjøre. Men jeg mente at det ikke var noen faretegn som vi skulle bli bekymret for akkurat her. Til slutt bestemte Johanna seg for å kjøre ned og opp igjen mens resten av oss fortsatte oppover.

Ryggen til høyre for gryta så glatt ut og ganske hard, mens gryta virket greit. Renate tok skarejern på mens Ann Kristin klarte å komme seg opp et kort stykke uten skarejern. Både jeg og Kamila gikk dette partiet på beina. Vi tok en rute rett opp midten av gryta, som var litt blanding av gjennomslag snø og fokksnø. Den vindtransporterte snøen syntes å være bra festet til underlaget iallefall. Da vi nærmet oss toppen av gryta, tok vi av til høyre for å treffe ryggen. Kamila slet litt med et bindingproblem like før hun begynte å traversere, men heldigvis ble det ikke noe mer av det. Fra ryggen var det ikke så mange høydemeter igjen. Det var jevn stigning resten av turen opp og snøen var behagelig myk. Og selvfølgelig ble utsiktene bedre, spesielt i retning Lyngen. Å kikke på både Jiehkkevarri og Lakselvtindane herfra er en av mine favoritt utsikt :)

Panoramabilder

Da kom vi oss til toppen. Tida hadde blitt mye uten at vi skjønte det. Sola var på sin vei ned igjen og selv om det ikke var så mye vind, var det fortsatt kjølig å stå i ro. Vi gjorde oss klare for nedkjøringa rimelig fort! Den gryta, som jeg følte meg spesielt redd for, var overraskende greit å kjøre. Bare noen steder med gjennomslagsnø ville ødelegge min balanse, men stort sett fikk jeg artig nedkjøring her. Jeg får glede av å være utfordret litt og jeg fikk bare nok her for å føle meg glad til å ha klart den. En fargerik solnedgang gjorde turen nedover en flott opplevelse. Bare synd at jeg måtte bruke mesteparten av tida med øynene på bakken og ikke på himmelen. Nok en deilig dag med jentene!