Expressalpinisme over Skagastølstraversen (30.01.2014)  

Etter turen over Austanbotntraversen forrige fredag innså jeg at forholdene for vinterklatring var på topp i Hurrungane. Det gjaldt med andre ord å smi mens jernet enda var varmt. Ambisjonene ble skrudd opp et lite hakk, og etter litt overtalelse fikk jeg med meg Signar på et forsøk på Skagastølstraversen. Han var litt skeptisk til værmeldingene og hadde visst pratet med en meteorolog som spådde 12-18 m/s i Vest-Jotunheimen. Jeg derimot tolket værmeldingen helt annerledes og satset på like forhold som på Austanbotntraversen. Da avgjørelsen omsider ble tatt om å gå for Skagastølstraversen fikk jeg melding fra Signar i bilen på vei fra jobb «...OG VI SNUR FAEN IKKE!».

Sent på torsdag kveld ankom Signar Sogndal etter en lang biltur fra Oslo. Etter en kjapp middag hos meg og litt ompakking av sekker og utstyr rullet vi videre mot Turtagrø. Planen var å gå opp til Tindeklubhytta i kveld og støte på Skagastølstraversen (fra nord til sør) i morgen tidlig. Veien fra Fortun og opp til Turtagrø var fullstendig glasert av is. Kjekt med firehjulstrekk her, men vi gruet oss til å måtte kjøre ned igjen i morgen. Ved Turtagrø var det mørkt, kaldt og horisontalt snødrev... Fristende å bare bli sittende igjen i bilsetet, men her kunne vi ikke bli. Fram med hodelykt og vindmaske og stevne sørover i retning Tindeklubhytta.

Er vel tiende gangen jeg går opp Skagadalen, så hadde ingen problemer med å finne fram. Snøen var stort sett hardpakket hele veien oppover. Litt varierende hvor det lå fersk fokksnø som var det mest aktuelle skredproblemet. Selv om det ifølge værmeldingen har blåst konstant fra sørøst i flere uker nå så varierer vindretningen ekstremt i Hurrungane på grunn av sitt komplekse terreng. Vinden løyet en del innover Skagastølsbotn, og heldigvis var snøen stort sett fast og stabil i brattbakken opp til hytta. Denne botnen er jo en beryktet terrengfelle vinterstid. Etter 1,5 times marsj dukket endelig Tindeklubhytta fram fra mørket. Godt å komme frem til en lun hytte fremfor å måtte slå opp telt. Medlemskapet i NTK var verdt penga i dag. Smeltet litt snø før vi etter kort tid krøp til køys like etter midnatt. Ble en kjølig natt med 15-20 minusgrader, men dundynene gjorde jobben for at vi kunne holde varmen.

Kl. 05.00 ringte vekkerklokka. Fikk i meg noen forfrosne brødskiver til frokost (Signar slo på stortromma med real turmat) før vi omsider kom oss avgårde kl. 05.50. Blåste friskt ute i vintermørket, men heldigvis ikke mer enn at det gikk greit. Fant fort ut at stegjern var nødvendig i bakken opp mot Nørdre Skagastølstinden. Her var det stort sett hardpakket snø og is hele veien. Luntet i jevnt og rolig tempo oppover. Det var stjerneklart selv om det faktisk snødde, merkelig fenomen. Nådde Nørdre etter to timer fra hytta. Det var begynt å lysne og vi fikk øye på Midtre. Resten av ryggen var gjemt i en diger skykule, utrolig spesielt syn! Spankulerte greit videre langs ryggen til Skagastølsnebbet. Like før V-skar tok vi en god stopp og racket opp med klatreutstyr og varme klær.

Klatringa opp V-skar var som kjent bratt, men forholdene virket greie i og med at store deler var plastret inn med god og fast vintersnø. Signar fikk i dag æren av å starte showet. Det var da jeg oppdaget at noe manglet, nemlig taubremsen! Oida, men heldigvis godt at det finnes en HMS-knute. I tillegg hadde hele strammestroppen på den høyre randoskoen min knekt slik at jeg ikke fikk stivet av skoen til klatringa... Makan til drit! Vi fikk gjøre det beste ut av saken og Signar cruiset i vei oppover i et fint tempo. Satte vel fire sikringer og nådde Berges stol etter kun én full 60-meters taulengde. Bra jobba! Jeg fulgte etter, men var blitt temmelig frossen av å sitte og sikre. Måtte ta meg noen neglsprettpauser før jeg kunne fortsette. Videre fra stolen gikk vi videre på løpende mellomforankringer opp til Midtre Skagstølstinden som vi nådde etter kun to timer fra Nørdre. Godt foran skjema!

Nå var grovarbeidet gjort og vi kunne kose oss videre langs en luftig og eksponert Skagastølsrygg i vinterkappe. Plutselig tittet Storen fram der venstre halvdel var innhyllet i skyer og andre halvdel lå badet i sola. Fantastisk skue! Ryggen videre mot Halls hammer gikk greit, men to plasser måtte vi ta det litt mer piano på grunn av blankt sva uten noen form for tak. Vel framme ved hammeren var det min tur til å lede oss trygt over Patchells sva på venstre siden av ryggen. Svaet var klistret inn med god snø for stegjernene. Jeg benyttet sjansen til å variere rutevalget og gikk i stedet høyrevarianten (grad 4-) opp en slags kamin. Med litt stemming i veggen til høyre gikk dette stort sett lett som en lek.

Vi var nå ferdig med de to største utfordringene som Skagastølsryggen byr på. Uten å bli for mye non-chalant kunne vi i det minste senke skuldrene et par hakk nå. Vi hadde god tid igjen før det ble mørkt så nå gjaldt det bare å ikke stresse, men kose seg på resten av turen. Like før Vetle smalnet ryggen drastisk til, og enkelte plasser måtte vi rett og slett ri over snøkammen med tusen meter luft under føttene på hver side. Tunga rett i munnen nå, Sondre... Så kom vi til det partiet hvor man må gjøre en omgåelse ut i høyresida. Her var det masse is og snø som nærmest sperret hylla man vanligvis går ut på. Ble derfor nødt til å klatre oss litt ned i veststupet og deretter opp igjen på hylla lenger borte. Resten gikk greit til toppen av Vetle Skagastølstinden som vi nådde etter 4 timer fra Nørdre.

Tittet utfor nordveggen og kunne ikke fatte at enkelte folk kjører på ski utfor der... Nå gjaldt det å finne ruta ned til Mohns Skar. Jeg visste at vi kunne følge snøflanker i sørveggen på Vetle Skagastølstinden hele veien bort til skaret. Først måtte vi gå et stykke ned mot sadelen til Sentraltinden, og etter litt leting fant vi snøflanken. Denne var temmelig bratt enkelte steder, så her tok vi oss god tid. Et parti ble det bare mer og mer løs snø og jeg ante ugler i mosen. Plutselig sa det «poff», og Signar løste ut et lite flakskred. Heldigvis ikke altfor stort, og takket være isøksa ble han ikke dratt med ned.

I Mohns Skar blåste det friskt og vi var ikke sene om å starte på klatringa opp til selveste Store Skagastølstinden. Gikk på løpende mellomforankringer hele veien opp. På grunn av forholdene holdt vi et bra tempo hele veien til topps. Her kom vi over tåka og kunne skue utover et hav av skyer, utrolig magisk! Akkurat som å sitte i et fly.

På grunn av vinden tok vi lunsjen i skaret der Andrews renne møter Tandbergs renne. Returen gikk samme vei som de to foregående vinterbestigninger jeg har hatt på Storen, nemlig 2*60 meters rappeller ned Andrews renne. Samme rappellfestepunkter som sist. På grunn av min manglende taubrems ble det en del tvinn da jeg rappellerte på HMS-knute.

Da Signar skulle dra ned tauet etter siste rappell ville det absolutt ikke rikke seg. Etter flere forsøk ga han opp på grunn av forfrosne fingre. Jeg prøvde å klatre litt lenger opp og lage bølger i tauet, og etter mye om og men fikk jeg heldigvis dratt resten ned. Ned svaene og sørflanken på Storen var det mariekjekssnø og god stemning nesten hele veien. Helt nederst i flanken før Bandet var det dog noe mer fersk fokksnø, så her måtte vi være litt oppmerksom. Turen ut fra Bandet husker jeg alltid som langdryg og kjip. I dag brukte vi derimot rundt 40 minutter fra Bandet til Tindeklubhytta på hardpakket fokksnø over breen og blank is over Skagastølsvatnet. Brukte nesten ikke en kalori på utmarsjen i dag!:) Ankom hytta 10 timer etter start i dag tidlig, fortsatt med plenty av dagslys! Dette er langt raskere enn det man vanligvis bruker på sommerstid, så bra teamwork!:)

Ryddet oss ut av hytta før vi seilet på ski ned til Turtagrø. Hele Skagastølsmassivet lå badet i deilig rosa kveldssol. Vi tok farvel med fjellene og håpet på snarlig gjensyn mot våren og sommeren. Nå bar det rett hjem til bygda med den gode stemninga (Sogndal såklart) for å lage Signars egenkomponerte tacopai!:-)

Tusen takk for turen, Signar!:)

Flere bilder