Fanafjorden, Bergens sørlige ende (09.02.2014)

Ved Bergens sørlige ende

Tok i dag turen sørover for og bestige noen topper ved Fanafjorden. Helt sør i Bergen kommune. Jeg kjørte til Korsneset og parkerte på P-plassen der. Fulgte en grusvei et lite stykke innover retning nord før jeg tok til venstre og vestover ved et skilt der det stod "Brannfare". Det var en sti som var merket med røde bånd i trærene. Fulgte denne helt til tops på Veten i Fana. Herfra fikk jeg en av de bedre utsiktene jeg har fått i Bergen. En fantastisk god vinkel. Her så jeg Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Rundemanen, Ulriken, Hausdalshorga og Gullfjellet i nordøst, Liatårnet i nordvest, Austevoll med fergen på vei over fjorden i sør, Fanafjorden i nordvest og Lysefjorden med alle småøyene i sørøst.

Jeg fulgte stien over toppen og kom ned på grusveien litt lenger nord. Jeg løp nedover mot bilen mens jeg letet etter en sti på venstre side som skulle gå oppover mot Leirvågfjellet. Jeg fant etterhvert en god sti og fulgte den oppover retning øst. Men den gikk kun over en haug lenger oppe før den gikk ned igjen på andre siden. Jeg begynte og ta fatt på skauen og kløv meg opp på det jeg trodde var toppen. I tett skog er det ikke alltid like lett og orientere seg. Man tar ut en kurs og i tett buskass tror man at man går i riktig retning, men når man kommer opp på en høyde og får overblikk viser det seg at man har gått feil. Jeg har gått en del med kart og kompass i skogsterreng og har lært en del, men noen ganger havner jeg på feil sted. Det gjorde jeg i dag. Jeg kom opp på det jeg trodde var toppen, men et stykke lenger nord var det en tett vegetert knaus med bart toppunkt høyere. Skjerpings Endre! kartet viser jo tydelig hvilken knaus som er høyest.

Måtte nå ned igjen, hive meg inn i buskene og gå opp på knausen lenger nord. Dette var toppen av Leirvågfjellet. Jeg så grusveien et stykke lenger der nede. Det var ganske bratt ned men jeg fant en vei litt lenger mot nordvest som jeg fulgte ned istedet for og gå hele veien tilbake. Etter litt klyving og kriging med krattet kom jeg ned på grusveien etter noen minutter og gikk deretter tilbake til bilen.

Jeg fant fram kartet. Nå skulle jeg på Lysskarfjellet. Jeg fant ut at den lille plassen Salbu var et godt utgangspunkt for dennne toppen. Jeg kjørte nå nordøstover igjen et stykke, men Salbu var ikke så lett og finne. Det var ingen gateskilt og se. Alle de andre plassene på kartet hadde dette. Jeg kom for langt og måtte kjøre tilbake igjen. Da jeg for andre gang hadde tatt opp kartet kom jeg fram til et sted som uten tvil måtte være Salbu. Og ved en innkjørsel til Fanafjorden hytteutleie så jeg tilfeldigvis at det stod Salbu på en postkasse der. Supert. Parkerte på en liten P-plass litt lenger ned i veien.

Jeg så meg litt rundt og fant traktorveien jeg skulle følge. Jeg trasket på den oppover, men det var tydelig at det ikke var rett vei da den plutselig stoppet. I enden av den var det plassert en slags sensor på et tre som jeg tror er et slags jaktkamera. Den blinket rødt og noen tall tikket på displayet. Forran den, under noen steiner lå masse fisk. Lurer på hvilket dyr de holder på og observere. Håper hvertfall jeg tok meg bra ut da jeg stakk det nyskjerrige trynet mitt opp i den.

Videre fulgte jeg en svak sti som etterhvert ble borte. Jeg gikk ut i fra at jeg ville komme inn på en eller annen sti etterhvert så jeg trasket avgårde i buskaset oppover. Kom plutselig inn på en god sti som jeg fulgte hele veien til toppen av Folldalshaugane. Her så jeg litt på utsikten i skumringen, skrev meg inn i boken og løp deretter nordøstover og bort til Lysskarfjellet som er det høyeste punktet på denne ryggen. 13 meter høyere enn Folldalshaugane. Jeg så en siste gang på utsikten i skumringen før jeg gikk videre nedover på nordsiden av Lysskarfjellet og fulgte stien ned til en liten trebygning der stien munnet ut i en traktorvei. Her møtte jeg to personer. De hugde ved til en ovn som stod inne i bygningen. De forklarte at jeg kunne ta til venstre lenger nede og komme inn på traktorveien ned til Salbu. Etter og ha løpt litt videre nedover gikk det opp for meg at dette var veien jeg letet etter da jeg skulle opp.

Jeg fulgte veien nedover mot bilen og til tross for mørket visste jeg alltid nøyaktig hvor jeg var. Da jeg kom til bilen var det godt og få av seg jegerstøvlene og ta på seg joggesko.