Hamrefjellet og Stendafjellet (22.03.2014)

Samletur med Sigrid

Sigrid hadde tatt turen til Bergen og jeg ville i dag ta henne med på en av mine sære samleturer. Vi kjørte til Nøttveit og fulgte herfra en turvei oppover til Bjørnevatnet. Været var ikke det beste med sludd og kjølig gufs. Sigrid fikk øye på en rusjebane som må være av de lengste og bratteste jeg har sett. Disse er jo for barn men denne så jo direkte farlig ut. Det skulle vise seg å stemme ganske bra. Med et tynt lag med snø på banen er dette perfekte forhold for å gi HØY fart. Sigrid satt seg på toppen og satte utfor. Jeg merket med en gang at hun fikk altfor stor fart. Dette kommer til å gå gale. Det endte med at hun fløy en meter eller to og landet på baken på tartanunderlaget nedenfor mens hun sklei videre bortover. Hun mistet pusten i noen sekunder. Sigrid lå på alle fire og hev etter pusten mens jeg stod over og prøvde å få henne til å puste rolig. Nå ser man hvor farlig en rusjebane kan være på vinteren. Godt det ikke var en unge som prøvde. Da hadde han/hun sikkert flydd ut i skogen.

Sigrid kom seg raskt på beina igjen og vi fortsatte videre. Fra nå av holdt jeg et godt øye med andre farer i området som kunne sette hele den lille turen vår i parken på spill igjen. Vi fulgte turveien videre og kom etterhvert inn på en sti. Denne ledet oss opp til toppen av Hamrefjellet. Vi tok et bilde og fulgte stien videre på andre siden som gikk en runde i skauen før den kom inn på turveien igjen. Det var mye myr og drit på stiene så tilbaketuren til bilen ble nokså VÅT med kun trekkingsko.

Vi kjørte nå ned til Lagunen senter hvor vi parkerte. Herfra fulgte vi anleggsveien som går oppover mot Stendafjellet. Vi kom fra nord og da vi hadde passert den andre kraftledningen, tok vi til høyre og gikk gjennom litt busker og kratt før vi etter mine beregninger stod på toppen. Det var jo ikke spor etter en sjel som hadde vært her tidligere. Ingen sti, spor eller varde. Ingenting. Det var ganske merkelig. Vi tok noen bilder før begynte å gå tilbake til anleggsveien igjen. Plutselig la jeg merke til en ganske markant sti. Jeg sa til Sigrid "Bare vent litt. Jeg skal bare se hvor den leder" Jeg fulgte den et lite stykke og plutselig kom jeg opp til et utsiktspunkt med en benk, en varde og et skilt fra Trimtoppen på et tre. Jeg husket alt dette igjen fra et bilde på Peakbook. Jeg tok noen bilder og gikk ned igjen til Sigrid. Merkelig at jeg kunne ta så feil med kartet. Jaja. Sigrid var ikke så happy for at jeg bare stakk uten og omtrent si et ord. Sorry, Sigrid. Life of an collector!

Vi gikk ut på anleggsveien og ned til bilen igjen. Nå så vi fram til en god pizza og film hjemme. Det er jo tross alt lørdag.