Siste 2k i Hurrungane, Ø Ringstind (24.04.2014)

Jeg var egentlig på kommunetoppjakt og på vei mot Sogn; mot Gjegnen og Ålfotbreen, da jeg på veien ned mot Øvre Årdal (kjørte her pga veiarbeidene over Filefjell) kom på andre tanker: Jeg hadde jo igjen Østre Ringstind på 2k-lista mi, så hvorfor ikke ta den som en "oppvarming" til kommunetoppene? Dermed ble en ny vei kjørt for første gang, fra Sogndal til Turtagrø! Uvant å være her så tidlig i sesongen; før veien over Sognefjellet og Tindevegen hadde åpna. Sov i bilen, og våkna til solskinn gjennom bilruta - fantastisk! Fin temperatur var det også, men litt vind.

Fra p-plassen ved Turtagrø gikk det skispor i min retning, og etter en meget snau time, delvis på beina på den harde skaren - og delvis på ski, var jeg i Ringsdalen. Her tråkket jeg rett inn i en diger teltleir hvor det yrte av liv; en klasse fra Friluftsliv ved Høgskolen i Sogndal var på tur. Jeg spurte straks etter Sondre (500fjell), da jeg visste han gikk på den linja, men dette var visst trinnet over ham! Så leit. Men det var moro å høre at studentene snakket om han; "han der som har vært i Fjell og vidde, og som har vært på alle totusenmeterne før han ble 20..."

Jeg nøt turen innover Ringsdalen med kortfellene på, og tok frokost på en stor stein like før brattene begynner, og la om til langfeller. Tok ingen bilder så langt, da dette var tredje turen min i knallvær innover her, men første gang alene. Selv om det var hardt, gikk det greit opp det bratte punktet opp til breen; jeg kunne følge et lite størkna ras fra tidligere dager, som gjorde det lett å gå opp på beina, før jeg på ski fulgte gode spor som traverserte det bratte punktet.

Oppe på breen blåste det litt, og jeg fortsatte direkte mot skaret mellom Østre og Midtre. Så snart jeg rundet Østre og kom inn i sørflanken, forsvant vinden og sola steikte mot aldeles vanvittig. Var spent på forholdene opp sørflanken her nå, men rundet først toppen helt bort mot østegga, og nøt skuet her: Storens veldige flanke et stykke unna, og med pinaklene, Lavskar og St Midtmaradalstinden nær ved.

Et vanvittig slit
Til nå hadde alt gått på skinner, og jeg hadde brukt rundt 3,5 timer. Jeg satte igjen sekk, ski og staver, og tok med meg isøksa. Det var snakk om rundt 200 hm opp, men det ble dagens desidert verste etappe, da snøen var pill råtten og sola varmet som en bakerovn. De fleste steder sank jeg nedi "bare" til knærne, men noen steder helt til hoftene! Jeg søkte derfor mest mulig bart fjell, men dette hadde en tendens til å være glatte sva, så jeg kom stort sett ikke utenom snøen. Kanskje jeg skulle hatt på skiene lengre, og holdt meg mer midt i sørflanken?

Tror jeg brukte en meget drøy time opp, og var et par bratte steder litt engstelig for ras også, da alt var så løst og vått. Toppen var luftig og fin, men jeg var utrolig tørst - og den avkjølende vinden fikk snart stor effekt på meg, så jeg returnerte raskt.

Fant ut at det kjappeste var å skli på rumpa nedover, selv om det betød gjennomvåt bomullsbukse. Slik gikk det tre-fire ganger raskere ned enn opp, og jeg begynte straks på hjemveien, da jeg var søkkblaut - det rant innvendig langs leggene og ned i skoene; da er ikke gamasjer til noe hjelp lenger.

Litt fælt å forlate området i så deilig vær så kjapt, men jeg hadde et stykke å kjøre også, for å være klar til neste dags tur. 6 timer på tur totalt var akkurat passe, og den siste 2k-toppen i Hurrungane var i boks.