Barisvær på Gjegnen (25.04.2014)

Overnatta på p-plassen for stistart til Gjegnabu, og kom tidlig i gang neste dag i ypperlig vær.

Her gikk det en bratt skogsvei opp til ca 400 meter. Den fortsatte så videre bortover, men en rød pinne og et skilt som hadde falt ned sa meg at stien tok av rett opp lia her. Sti og sti; det var et dårlig vedlikeholdt tråkk, vil jeg si, som nå var overrislet med vårvann.

Med skia på sekken hang disse seg stadig fast i greiner, og jeg priste meg lykkelig over at jeg møtte den råtne snøen først i øvre del av vegetasjonsbeltet. Med helfeller gikk det tålelig greit opp til terrenget flatet litt ut, oppe ved "Lavesteinen."

Deretter var det greit føre oppover og oppover, men oppi fjellet på 1050 hm, så jeg snart at noen snarvei rett nordover (og utenom Gjegnabu) vanskelig lot seg gjøre. Det som ser lett ut på kartet, trenger nemlig ikke være det i virkeligheten; for en bratt øst-vestlig hammer stenger veien nordover. Jeg måtte altså oppom Gjegnabu, ok.

Ved hytta tok jeg en tur inn og fotograferte, før jeg tok spisepause. Det var nå gått 3,5 timer. Satte igjen sekken, da været var fantastisk, og la i vei med fornyede krefter og uten langfeller, men hadde med kortfellene i rumpetaska.

Det var bare å nyte turen opp breen og opp om toppegga, som jeg rundet i sørvest, og holdt meg på vestsiden helt nord til toppunktet. Nådde dette etter totalt 6 t på tur. Besøkte også utsiktspunktet i nordvest, men en overhengende skavl her ble ikke utfordret, og utsikten rett ned ble begrenset.

Så lett tilbake til Gjegnabu, der jeg igjen tok en lang og god pause i godværet. Samme vei tilbake, men litt mer forsiktig i de bratteste snøhengene pga svært våt snø og potensiell rasfare. Overgangen til barmark gikk heldigvis ganske greit, men stien ned var nå veldig våt. Klok av skade tok jeg dem i hendene, framfor å ha dem på sekken, mens stavene derimot ble stroppet fast på ryggen. - Dette partiet på denne stien må være en av Norges dårligste turiststier, tenkte jeg.

Deilig å komme ned til skogsveien, og jammen ringte ikke telefonen, da Knut Sverre ville ha meg med på tur på Valdresflya! Hyggelig, men jeg var jo på Vestlandet, så dessverre ikke - håper vi kan få til tur en annen gang!

Tilbake ved bilen etter 9,5 t på tur, og satte straks kursen mot Ålfotbreen.