Ålfotbreen via Brelægda i SV (26.04.2014)

Kjørte av fra veien mot Svelgen, og langt innimellom til Grøndalen, som ligger sørvest for Ålfotbreen. Parkerte her ved en p-plass for t-stien inn til Blåbrebu, og la meg i bilen. Noen lokale bondegutter råkjørte på 4-hjuling fram og tilbake på veien her, og jeg som trodde jeg skulle slippe unna bråk og lukta av eksos!

Nydelig vær neste dag, og med skia på sekken fulgte jeg t-stien mot Blåbrebu, først i en liten slyng mot vest, og siden inn til Støylsvatnet. Herfra ble stien markert dårligere, antakeligvis fordi de lokale har båt ved vannet her, og bruker denne for å nå stølen sin inne ved NV-enden av vannet.

Etter stølen og nord for vannet, begynte snøen så vidt å dukke opp, men jeg var mest spent på om det var bro over den lille elva her. Det var det:

Så bar det opp brattegga, som heldigvis STORT SETT var bar nå. Hvis ikke ville jeg nok vurdert å snu. Delvis vardet og DELVIS ryddet trase, som jeg ikke alltid fant. Oppe ved en varde på 580 m (under Oksefjellet) åpnet terrenget seg NØ-over samtidig som snøen lå fint! Ski og feller kom på, og siden var turen bare en nytelse.

Brelægda
Etter 1km mot NØ og med et par hundre meter stigning, var det viktig å svinge brått opp mot nordvest og Brelægda, som gav en atkomst til platået. Det er et forrædersk område, med mange bratte skrenter, så uten gps hadde jeg nok ikke prøvd med her på snøføre. Nå ventet flere hundre meter passe stigning på en gradvis smalere avsats, der jeg var mest spent på brattheten mot slutten.

Været var ypperlig og snøforholdene gode, så det hele gikk veldig greit. Jeg holdt meg på slutten kloss oppunder den snøfrie bratthammeren, men kan tenke meg at det under isete forhold kan oppleves utsatt og luftig her. Ved å holde vestover helt opp til 1180 moh, er det ganske greit å svinge opp mot øst og på breplatået. Da har en passert flere mulige oppstigninger, men disse er til dels meget bratte.

Oppe på breen

Oppe på platået måtte jeg pent gå omveien mot nord, og blant annet over vesttoppen, men i det fine været gjorde det jo egentlig ingenting. Kortfellene kom snart til sin rett, i stedet for langfeller. Kjekt å ha med begge deler på en slik tur!

En halv km før toppen passerte jeg en stor varde, og her er gjemt en kasse med bok (så jeg først på returen!) Jeg skrev meg inn som nr 2 i år, og så at det i løpet av fjoråret bare hadde vært ca 10 som hadde skrevet seg inn i boka.

Toppen ga begrenset utsikt, men jeg kunne i alle fall skimte gårsdagens turmål; Gjegnen.

Returen skjedde omtrent samme vei. Litt forsiktighet ned den våte snøen i Brelægda, og skia i hendene fra varden på 580 m, hvor jeg fant en litt bedre rute enn jeg hadde valgt opp. Snøen var heller ikke så pill råtten som jeg fryktet. Stien ved vannet ble litt lang og kjedelig nå, og det var godt å nå bilen etter 8,5 t på tur.