17. Mai-feiring på Hardangerjøkulen (17.05.2014)

Feiring av nasjonaldagen på ekte norsk tradisjons vis

Fra min mor sa det var populært å feire 17. mai på Hardangerjøkulen fikk jeg med det samme ideen. I år skulle det feries med en skitur til det høyeste punktet i Hardanger. Sigrid skulle komme til meg denne helgen og hun var selvsagt giret på tur.

På morgenen kjørte vi til togstasjonen i Bergen kl 07.10. Vi tok toget kl 08.00 og ankom Finse kl 10.16. Vi var langt ifra de eneste som skulle på Jøkulen. Toget var stappet med bergensere og ski. Været var ikke særlig bra. Jeg hadde sett på Yr. no at det var meldt liten kuling og snø på Jøkulen i dag. Våren er langt fra å ankomme høyfjellet.

Tur til Hardangerjøkulen er en del av et program som Finsehytten arrangerer på 17. mai hvert år. De som bor på hytten denne helgen er med på programmet. Det består av tur til Jøkulen, tale og andakt på toppen etterfulgt av afterski og middag på hytten kl 19.00.

Folk som oss som kommer opp samme dag kan være med på programmet med unntak av middagen på hytten. Komiteen hadde et ønske om å få 200 personer til å stille på toppen i bunad. Sigrid ville selvsagt bidra til at de skulle nå denne målsetningen. Da vi ankom Finse ble vi møtt av et trist vær. Det pøsregnet og vinden stod på fra vest. Sigrid bestemte seg for å droppe bunaden. Lite kult å stå på toppen i bunad da det sikkert snør og blåser der oppe nå.

Jeg hadde pakket turklærne i en bag. Jeg skiftet på Finse. Jeg tror jeg var den neste som gjorde dette. Men jeg bare HATER og sitte på tog eller buss i ullundertøy og klamme skistøvler. Det måtte selvsagt dukke opp noe drit. Da meg og Torjus var i Hurrungane i påsken, greide jeg og hekte den ene teleskopstaven mellom støvlene da vi gikk. Den bøyde seg selvsagt og jeg hadde ikke sjans å dra den ut av posisjonen. Prøvde å skru med multitulen men den satt like fast. Kan ikke gå på tur med en stav på 100 cm. Det var bare å stikke inn på hotellet og leie noen andre.

Etter litt somling med en GPS som hang seg opp, kom vi igang kl 11.00 og vi var selvsagt blandt de siste som forlot Finse. Dette gjorde ikke noe. For vi tok raskt innpå 17.mai toget. Det var fasinerende og se. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange mennesker i løypen siden jeg gikk skarverennet for mange år siden. Til tross for regn og vind var folk blide og fornøyde. Vi passerte mange på vei oppover og ved nødbuen like nedenfor breen, stod Røde kors og solgte burger, pølser og brus. En gruppe Hardinger stod i bunaden sin og sippet fra en flaske Jeger. Stilig å se folk i bunad her oppe. Målet om 200 stykker kunne de nok glemme. Her så man bare noen få mellom folkemengden.

Regnet bøttet ned og det var mange grimaser fra folk oppover. Det var da Sigrid sa "Dette er det kun nordmenn som kan finne på". Vi gikk ut på breen ved Middalen. Vi kunne ikke bli mer våt og da vi var kommet opp på platået like sør for Nordre Kongsnuten gikk regnet over til sludd. Da vi kom opp til Jøkulhytten ble vi møtt av en voldsom folkemengde. Her stod det godt over 100 par ski utenfor den lille buen. Folk sang og var i godt humør.

Vi trodde først at alle bare hadde en pause ved hytten, men vi la snart merke til at folk ikke brydde seg om å komme til toppen, men bare stå utenfor hytten med venner og familie og feire. Løypen videre mot toppen var derfor helt folketom. Deilig. Så får vi vært litt alene på turen også. Nå var det totalt whiteout. Det var så vidt vi så neste løypepinne. Jeg kvapp skikkelig når folk plutselig kom rennende mot oss ut av tåkehavet. Vi var ikke de eneste alikevel. Det blåste og sludd hadde gått over til snø. Her var det ordentlig vinter. Det føyket over sporet og vindvottene måtte på. Vel en km fra hytten stod vi nedenfor varden på hovedtoppen. Vi bestemte oss for å stikke opp til den etterpå. Det er nemmelig to punkt på Hardangerjøkulen som er 1861 moh. Vi måtte finne det andre. Vi fulgte løypen noen hundre meter til før jeg tok opp GPSen og gikk ut i tåkehavet. Etter å ha gått å vimset litt i tåkehavet var vi der. Jeg gikk ut i fra at varden lå under snøen. Her var det ingen varde, men vi hadde funnet punktet.

Sigrid likte dårlig at vi var utenfor løypen i dette været uten folk eller sikt. Hun ville at vi skulle komme oss til hovedtoppen og gå ned igjen. Jeg hadde GPSen i hånden og vi kom etterhvert tilbake til løypen og gikk opp på hovedtoppen. Vi tok noen raske bilder. Her blåste det kraftig og det snødde. Her hadde det ikke vært noe særlig å stå i bunad. Det var hvertfall liten kuling nå. På vei ned møtte vi en kar. Han lurte på hvor langt det var til toppen. Jeg pekte mot varden som så vidt var i sikte i tåken. På vei ned klarnet himmelen opp litt og vi fikk etterhvert Jøkulhytten i sikte. Solen tittet også så smått frem. Så det er slik det ser ut her. Vi tok lunsj ved Jøkulhytten og tok en titt inn. Det virket som om hytten var forbeholdt folk i bunad i dag. Vi tok av fellene og så fram til en fet nedkjøring. Det ble litt sikksakk i begynnelsen, men etterhvert prøvdde jeg meg på noen svinger og beine nedkjøringer. Alltid like fett å stå nedover på fjellski. Nansen skiene mine viser alltid hva de er laget for. Noen humper lenger nede gjorde det veldig vanskelig å holde balansen og jeg falt en gang. Sigrid tok det litt mer piano nedover.

Vi kom etterhvert ned til nødbuen hvor Røde kors holdt til. Nå hadde solen kommer fram på alvor og vi kunne nyte utsikt og kjenne varmen. Etter litt glipping over Finsevatnet la vi merke til en stor folkemengde midt på vannet. Vi gikk bort. Her var det en kar som holdt tale og overraskende nok stod det et flygel midt ute på Finsevatnet som en annen spillte på. Utrolig stilig. Dette var en opplevelse. Solen stekte, folk slappet av i solen og nøt musikken før vi sang nasjonalsangen.

Meg og Sigrid hadde avtalt å gå på Store Finsenuten også. Klokken var nå 15.30 og toget gikk ikke før kl 20.30. Vi hadde god tid til enda en topp. Vi smurte oss med solkrem, tok på fellene igjen og gikk over jernbanesporet. Vi gikk nordover og opp til kraftgaten som vi fulgte rundt på sørvestsiden av Store Finsenuten før vi skrådde opp til toppen fra nordsiden. Det var varmt og fint og jeg hadde byttet til en ulltskjorte. Det var flere varder på toppen og alle måtte selvsagt få sin tutch. Det blåste her oppe så vi tok på oss jakkene. Vi rant ned på nordøstsiden slik at vi ville få en fin rundtur. Vi beholdt fellene på et stykke nedover for å unngå all glippingen på flaten.

På vei ned i en skråning stoppet vi for en matbit og jeg tok av fellene. Sigrid beholdt dem på litt til. Da Sigrid gikk i forveien kom jeg på at jeg hadde glemt å fortelle henne at hun ikke måtte ta for tidlig mot sør ved Jomruholli for her var det veldig bratt. Jeg fikk det plutselig travelt og da jeg fikk øye på henne og vinket henne tilbake fortalte hun at hun hadde stoppet på kanten av en stupbratt fjellside ned mot Jomfruholli.

Vi rant nå nordøstover og skrådde mot sør i skaret mellom Store Finsenuten og Finsesåta. Her var det sikkelig skiføre. Her var det bare å sette utfor. Helt urørt og slusj. Det var blitt overskyet og konturene i snøen var vekke. Jeg ante dermed ikke hvor fort jeg rant. Sigrid sa jeg bare kunne kjøre ned til Finse når hun ville ta det roligere nedover med fellene. Jeg skrådde inn i skiløypen og holdt hockystilen helt ned til Finse igjen. Jeg krysset jernbanen og gikk bort til oppholdsrommet. Sigrid kom etterhvert hun også.

Klokken var nå blitt 19.30 og det var en time til toget gikk. Etter å ha skiftet til tørre klær og pakket ned utstyret, gikk vi inn på hotellet, leverte stavene jeg hadde lånt og tok en velfortjent øl. Sitteplasser var det lite av så vi satt på gulvet og snakket om dagen. Klokken 20.30 gikk vi ombord på toget og døste hele veien hjem til Bergen.

Beste 17. Mai feiring noensinne.

GPS

Start date	17.05.2014 11:02 (UTC+01:00 DST)
End date	17.05.2014 19:06 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 03min
Moving Time	5h 52min
Stopped Time	2h 11min
Overall Average	3.1km/h
Moving Average	4.2km/h
Distance	24.7km
Vertical meters	1,151m

Flere bilder fra turen